«(...) Jeg sto igjen, skjælvende af angest – og jeg følte det gik et stort uendeligt skrig gennem naturen.»

Slik beskriver Edvard Munch sitt mest kjente verk, maleriet Skrik. Det er disse ordene som går gjennom hodet mitt mens jeg står foran Skrik i Nasjonalmuseet. Jeg sprer superlim på hånden og skjuler det under genseren. Målet er å klistre budskapet til FNs generalsekretær Antonio Guterres på Skrik. I februar sa han: «Fossile brensler kveler menneskeheten.»

LES OGSÅ: Aktivister forsøkte å lime seg fast på Munchs «Skrik» på Nasjonalmuseet

To sekunder senere er plakaten og hånden min klistret på Skrik. Like etter griper museumsvaktene inn, takler meg og river hånden vekk fra maleriet. Mens jeg sitter på en benk og venter på at politiet skal komme, ser jeg på ansatte som febrilsk prøver å vaske vekk en dråpe superlim fra gulvet. Da klarer jeg ikke la være å tenke: «Hvorfor tar vi ikke like godt vare på jordkloden som et museumsgulv?»

Hvorfor beskytter vi ikke fremtiden vår med samme interesse som vi beskytter et kunstverk? Hva er verdt mer, kunst eller livet?

Det er denne diskusjonen vi ønsker å starte.

Først når to utlendinger limer advarselen til Guterres på et av Norges mest verdifulle malerier blir budskapet hørt. Det er skandaløst, latterlig og skammelig

Den «tradisjonelle» aktivismen flytter ikke lenger debatten

Ved å fremskynde klimakollaps er vi ansvarlige for at millioner av mennesker - om ikke milliarder - lider og dør. Forskningen er krystallklar: «Vi er på full fart mot klimahelvete, med foten fortsatt på gasspedalen» - nok et sitat fra Guterres.

Forskningen er også klar på veien fremover: Vi har ikke råd til nye investeringer i fossile brensel som kull, olje, naturgass, oljeskifer og tjæresand, og skal vi unngå klimakollaps kan vi ikke engang bruke opp de fossile lagrene vi har funnet hittil. Tvert imot; bytter vi til fornybare energikilder vil verden spare billioner (tusenvis av milliarder), mens fossilt brensel bare lønner seg på kort sikt.

Selv om forskningen er tydelig på veien videre, fortsetter Norges regjering å dele ut lisenser til oljeselskapene - vel vitende om at vi er på vei mot et helvete, med store, økonomiske tap og samfunnskollaps. Regjeringen handler, i full bevissthet, ikke etter folkets beste. Som forsker er det utrolig frustrerende å være vitne til at regjeringer verden over ignorerer vitenskapen.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

I møte med et problem må forskere undersøke all tilgjengelig informasjon for å finne en løsning. I dette tilfellet er det tydelig at flere tiår med vitenskapelige publikasjoner og advarsler fra forskere ikke har ført til endring. Heller ikke underskriftskampanjer og brev har hjulpet. Tusenvis av forskere har lenge underskrevet kampanjer og advarsler til menneskeheten, uten effekt. Å snakke med politikere har heller ikke stanset utviklingen: Taler fra kjente forskere som Carl Sagan og James Hansen siden tidlig på 80-tallet har, beviselig, ikke oppnådd den nødvendig effekten.

Vi vil sjokkere og ryste systemet, og få folks oppmerksomhet. Det er derfor kjente kunstverk er utpekt som mål for aksjonene

Derfor er kjente kunstverk utpekt som mål

Den «tradisjonelle» aktivismen, som å lenke seg fast til oljeinfrastruktur, har heller ikke hatt suksess. Vi har prøvd, uten å se noen endring i debatten. Derimot, til tross for at det er kontraintuitivt til det ekstreme og absurde, virvlet debatten opp over hele verden da klimaaktivister kastet tomatsuppe på et maleri av Van Gogh.

Vi vil sjokkere og ryste systemet, og få folks oppmerksomhet. Det er derfor kjente kunstverk er utpekt som mål for aksjonene.

Uttalelsene fra FNs generalsekretær om at «fossile brensler kveler menneskeheten» er så sjokkerende i seg selv, at det burde ståttt på forsiden av hver eneste avis. Men det er de ikke. Det er skandaløst, latterlig og skammelig at budskapet til Guterres først blir hørt når to utlendinger limer advarselen hans på et av Norges mest verdifulle malerier.

Hva er det som foregår? Hva stopper oss fra å ta disse diskusjonene? Hvorfor må vi ryste systemet for å få dem i gang? Hvem er det som tjener på status quo, og hvem har makt til å hindre at disse advarslene blir hørt?

Gang på gang har historien vist oss hva som skjer når folk følger ordre uten å selv reflektere over hvorvidt ordrene er rettferdige. De fleste av oss har også tenkt over vår egen rolle i et slikt scenario: Hvis vi hadde levd i slike tider, ville vi vært blant dem som følger etter, eller ville vi gjort motstand? Vårt budskapet er at vi står i slike tider nå. Hvis ikke du - hvem? Hvis ikke nå - når?

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Det som virker så uendelig langt fra Oslo er vårt felles ansvar

Les også

Fullt brukbare møbler ligger klare til å bli knust

Les også

Ingen overraskelse at mange kjøper nye klær fremfor brukt

Les også

De få timene lufta var trygg å puste inn var på natten