Ja, det kan så absolutt bli resultatet, hvis den nye gruppelederen Siavash Mobasheri (32) kjører en mer selvstendig og uforsonlig linje overfor Byrådet, som det meste tyder på at han vil.

Onsdag klokken 13 legges forslaget til budsjett for 2023 fram, det siste før neste års valg. Jeg vil ikke bli overrasket hvis Byrådet i løpet av høsten oppnår flertall ved å lage en budsjettavtale med et parti som tilhører borgerlig side, nærmere bestemt Venstre.

En slik enighet mellom Byrådet og Venstre var nær ved å inntreffe så sent som under behandlingen av revidert budsjett i vår. I sin tur kan det endre hele det politiske landskapet i Oslo under ett år før valget.

Jeg tror mange i Rødt Oslo synes et fullt brudd med Byrådet er helt utmerket.

De rene og ranke

Da blir Rødt de rene og ranke igjen, ikke tilsmusset av kompromisser med Ap, MDG og SV. Det er lett å glemme at det var Rødts fire representanter som både i 2015 og i 2019 sørget for at Raymond Johansen faktisk sitter som byrådsleder, og at Rødt sørget for flertall for alle byrådets budsjetter i sju år.

Og samtidig får Rødt avslørt, hvis det blir avtale med Venstre, at de tre byrådspartiene lever helt fint med et samarbeid med «høyrekreftene»: Man får frem at MDG og store deler av Ap godt kan tenke seg å bytte ut Rødt med Venstre, selv om SV vil hate det. (Det kan også være dårlige nyheter for Høyres byrådslederkandidat Eirik Lae Solberg, som er avhengig av Venstres helhjertede støtte for å bygge opp et troverdig borgerlig alternativ til Raymond det kommende året).

Men hva vil Rødts 26.302 velgere i Oslo fra 2019 si til dette?

Er de mest opptatt av små og store politisk gjennomslag i praktisk politikk fra dag til dag etter eviglange forhandlinger på bakrommet, eller synes de det viktigste er at Rødt skal stå der og skinne alene som et ideologisk blankpusset marxistisk utstillingsvindu av et parti?

Jeg aner virkelig ikke hva Rødts velgere mener om slike spørsmål.

Bikkja ligger og stinker

Men jeg vet at det er i dette spennet bikkja ligger og stinker i Rødt:

Konflikten er mellom samarbeid med andre partier og reform, versus knallhard kamp mot «kapitalismen» og for en sosialistisk revolusjon.

Kun fem minutter etter at AO torsdag i forrige uke sprakk nyheten om av Siavash Mobasheri var innstilt som toppkandidaten til lokalvalget neste år, eksploderte Rødt i full åpenhet. Eller er det riktigere å si at de imploderte?

Her greier jeg ikke å bestemme meg.

Det kom som en stor overraskelse på de fleste da Eivor Evenrud (40) i slutten av juni kunngjorde, gjennom AO, at hun sier nei til gjenvalg neste år.

Jeg merket meg at hun ikke ønsket å «utdype» bakgrunnen for denne beslutningen.

Ga ingen mening

Sett utenfra ga det ingen mening:

I løpet av denne bystyreperioden har Evenrud blitt mer og mer kjent i Oslo. Og, så vidt jeg kan bedømme, også mer og mer respektert blant innbyggerne i byen, ikke minst blant mange som aldri kunne ha tenkt seg å stemme på Rødt. Det er nettopp slike bredt favnende politikere partiene som regel er villig til å ofre den høyre armen for å beholde.

Evenrud har skilt seg ut fra andre politikertyper. Ved valget i 2019 var hun blant dem som fikk flest personstemmer. Hun har et direkte og folkelig språk, og hun har bidratt sterkt til å få et begrep som «velferdsprofitører» inn i politisk dagligtale, også utenfor bygrensene.

Et av Rødts største gjennomslag i bystyret siden 2015, er at nye barnehager ikke skal drives av kommersielle aktører. Evenruds bakgrunn som barnehagearbeider – hun har ikke vært en broiler – har gitt henne en troverdighet som tilhørende «vanlige folk». Hun sto tilsynelatende overfor et mulig nasjonalt gjennombrudd som politiker.

Gir man seg da?

Er det normalt?

Enter Siavash Mobasheri

Nedsmeltingen startet da nominasjonskomiteen i Rødt Oslo la fram sitt forslag valgliste sist torsdag. På topp: Siavash Mobasheri.

Umiddelbart rykket hun som ble innstilt på tredjeplass, Ylva Holm Torsteinson (34), ut og slaktet innstillingen.

– Jeg er overrasket over at det foreslås mannlig toppkandidat når kvinner har stilt seg disponible for plassen. Jeg kommer til å kjempe om førsteplassen, sa hun til AO.

Det tok ikke mange minuttene før selveste Eivor Evenrud også meldte seg på.

Og hun var ikke smålåten i sitt oppgjør med eget parti:

– Det er sjokkerende og veldig spesielt.

Evenrud sier at innstillingen er et brudd med en linje Oslo Rødt har fulgt i mange år, som sier at hvis kvinner sier ja til å stille, skal de få støtte.

For oss som ikke er med i Rødt, fremstår dette argumentet litt eksotisk, for å si det forsiktig, all den tid fire av de fem øverste plassene er kvinner, og sju av de 10 øverste på listen er det samme.

Feminisme og likestilling?

Derfor mistenkte jeg umiddelbart at dette handlet om politisk retning, og i mindre grad om feminisme og likestilling.

AO har lenge vært gjort kjent med at det skal ha vært et dårlig samarbeidsforhold mellom gruppeleder Evenrud og lederen i Rødt Oslo, Mobasheri, som også sitter i bystyret. Vi har imidlertid slitt med å få dette tilstrekkelig kildebelagt til å lage nyhetssaker på det. De har greid å holde masken, selv om «alle» har fornemmet at det fusket.

Men så slapp Eivor Evenrud den store katta ut av sekken:

– Dessuten er det ingen hemmelighet at jeg og fylkesleder har hatt et anstrengt samarbeid. Vi representerer to forskjellige retninger. Jeg mener at vi har fornyet partiet og fått gjennomslag ved å ha en konstruktiv og pragmatisk tilnærming, sa Evenrud.

Hun viser til budskapet fra Mobasheri i et AO-intervju publisert tidlig samme dag som bråket begynte.

I saken vektlegger Mobasheri klassespørsmål, interessekamp og at han ikke er i bystyret for å få venner, men for å representere Rødts velgere.

Slik kommenterte Evenrud dette:

Ikke gjennomslag for noe som helst

– Rødt er fortsatt et ganske lite parti. Hvis vi ikke snakker med andre partier og er villige til å bevege oss, får vi ikke gjennomslag for noe som helst.

Silkehanskene var tatt av.

Noen timer senere, torsdag kveld sist uke, tok hele konflikten en ny og dramatisk vending:

«Long story short; Jeg har nettopp trukket meg som gruppeleder for Rødt Oslo, med umiddelbar virkning», skrev hun på sin egen Facebook-side.

Med ett ble det lettere å lage kvalifiserte mistanker om hva som var den egentlige grunnen til at Evenrud takket nei til gjenvalg til bystyret i slutten av juni.

I et ekstraordinært gruppemøte mandag kveld denne uken kunne AO bringe nyheten om at Mobasheri var valgt til ny gruppeleder. Fra før av har han vervet som leder i Rødt Oslo, og han er som nevnt innstilt som toppkandidaten på valglisten.

Han er den røde kongen på haugen nå.

Eivor Evenrud ligger utslått tilbake. Etter det jeg har fått opplyst, teller hun nå på knappene om hun kommer til å fortsette i Rødts gruppe.

Staten er redskap for kapitalismen

Så, la oss se nærmere på hvor Siavash Mobasheri står politisk:

Jeg har hatt stor nytte av å lese et intervju med ham i tidsskriftet «Gnist», «marxistisk tidsskrift utgis av partiet Rødt og kommer ut med minst fire nummer i året», hvor redaktøren er valgt av landsmøtet i partiet:

Gnist: «Hva tenker du om påstanden om at staten grovt sett er et redskap for kapitalismen som økonomisk og politisk system? At staten er en organisering for å holde produksjon for profitt og borgerskapets klasseherredømme i gang?»

Siavash: «Jeg er vel ganske enig i denne påstanden. Staten blir gjerne framstilt som en nøytral instans. Det er ikke riktig. Statens rolle er å forsvare kapitaleiernes rett til å tilegne seg verdiene av det som blir produsert. Staten står klart og tydelig på eierklassens side, selv om den også har oppgaver som er til fordel for den arbeidende klassen».

Her er noen andre smakebiter, og forsøk å tilgi meg at jeg bruker litt mer plass på dette enn hva som er vanlig:

«Det er få i Rødt som mener at sosialismen kan innføres gjennom kommune- eller stortingsvalg. Selv om vi i en viss forstand jobber i folkevalgte organer for å gjøre kapitalismen litt mer menneskelig og mer økologisk forsvarlig, så har vi ingen illusjon om at det finnes en kapitalisme som kan gi menneskeheten en tilfredsstillende framtid».

Marxistisk analyse

** «Det er ikke sånn at vi stadig må finne på hva vi mener på nytt, men vi trenger å tilby alle nye medlemmer skolering i det grunnleggende tankesettet vi bygger på, altså marxistisk analyse».

** «Etter min mening har vi i Rødt de siste årene ikke klart å lage et godt nok verktøy for å forstå virkeligheten, hvordan vi kan forandre den og hva vi vil forandre den til. Jeg savner diskusjoner om «de lange linjene», for vi blir dessverre ofte slukt av små og store hverdagslige saker i parlamentariske organer».

** «Jeg savner at vi i Rødt har en gjennomgående og systematisk partiskole og en kultur for å studere, lære og utvikle oss. Jeg opplever at studier av marxisme i Rødt, og på venstresida for øvrig, har blitt en hobby for spesielt interesserte og akademikere (...) Her mener jeg vi må se på Rødts forhistorie og lære av den. AKP på sitt beste videreutviklet marxismen, og Kjersti Ericsson, Siri Jensen, m.fl. har bidratt med viktige analyser».

** ... Vi er mer opptatt av å bringe på banen de kravene enn å få posisjoner med mest mulig innflytelse og høye lønninger. Derfor har vi valgt å ikke gå inn i byrådet i Oslo, og på nasjonalt plan er det uaktuelt å gå inn i regjering. Regjering og byråd betyr ansvarlighet, lukka dører, enhet med makta og administrering av et system vi er grunnleggende mot. Og vi har vist, ikke minst her i Oslo, at det med riktig strategi kan det ligge mye makt i å sitte utenfor, men med samarbeid og røtter i folkelige bevegelser og aksjonsgrupper».

Hele intervjuet, som ble publisert i fjor, kan du lese her.

Politisk avgrunn

Det viser på svært pedagogisk vis at det eksisterer en politisk avgrunn mellom Eivor Evenrud og Siavash Mobasheri.

Rødt er ikke lenger noe småparti i denne byen, og har vært i vippeposisjon to valg på rad og ville fortsatt å være det hvis dagens målinger ble valgresultatet. Det var Rødts velgere i Oslo (8,3 prosent) som fikk partiet over nasjonale sperregrensen ved stortingsvalget i fjor. Flere målinger viste at Rødt kunne komme i vippeposisjon også i Stortinget, og dermed avgjøre regjeringsspørsmålet, men det ble ikke utfallet.

I 2006 ble Arbeidernes Kommunistparti (AKP), som var imot å stille til valg, og Rød Valgallianse (RV) slått sammen til partiet Rødt. Det var Bjørnar Moxnes fra Nordstrand som snudde partiet fra en kommunistisk sekt på ytterste venstre fløy til et parti som favnet langt bredere og yngre velgergrupper, særlig i byene, og aller mest i Oslo.

Da jeg møtte Moxnes første gang, slo han meg som en liten kulturrevolusjon på to bein: Her hadde vi en mann fra den norske maoistiske bevegelsen som kunne spøke og le og smile og ha humor – uten at det var ikke snakk om hånflir. Noe slikt hadde jeg aldri hørt om, og langt mindre sett med egne øyne.

Moxnes rekrutterte Evenrud

I 2011 ble Moxnes valgt til bystyret, der han markerte seg sterkt med en gang, og i 2012 ble han valgt til Rødts leder. I 2015 rekrutterte han lederen for et vellykket barnehageopprør i Oslo, en viss Eivor Evenrud, som etter hvert overtok hans rolle som frontfiguren i Oslo.

Den siste uken har Moxnes blandet det å være taus med å være fraværende.

Moxnes har gjort det klart at han ikke regner seg som kommunist, men sosialist, og prøvde å få begrepet «kommunisme» ut av prinsipprogrammet i 2019, uten å lykkes helt.

For å unngå en åpen splittelse, som har ligget der latent hele tiden, mellom kommunistiske revolusjonære og reformistiske sosialister, ble følgende finurlige avsnitt stående som selve lynavlederen i Rødts prinsipprogram:

«Når en etter hvert kommer stadig nærmere målet om et samfunn uten undertrykking, i harmoni med naturens tålegrenser, vil det være mulig å se konturene av et klasseløst samfunn: en verden der allmennesker er like mye verdt – og der grunnprinsippet er «yte etter evne, få etter behov». Det var dette Karl Marx kalte kommunisme».

Jeg er fascinert av dette kompromisset.

Kommunister, vi?

Det er litt som å si:

«Nei da, vi vet ikke helt, vi, om vi er kommunister eller ei, og ikke er det så farlig heller, men vi er helt sikker på at Karl Marx mener at vi er kommunister, selv om han var stein dau allerede i 1883, da. Men, for all del, kall oss hva dere vil, juhu og hei hvor det går!»

Det gikk åpenbart ikke lenger for Eivor Evenrud.

Les også

En stabeis av de helt sjeldne forandret hele bildet av Oslo

Les også

Jeg flyttet til det forhåndsdømte, utskjelte og neglisjerte stedet i Oslo

Les også

Var Young Guns-medlem: Den nye gjengkriminaliteten er knyttet til bydel

Les også

Verre og verre med Arbeiderpartiets boligpolitikk i Oslo