En streik blant Fagforbundets medlemmer i private omsorgsbedrifter er akkurat avsluttet. NHO fikk den utgangen de hadde planlagt: Nemlig at regjeringa stanser streiken ved å ta i bruk tvungen lønnsnemnd. Tvungen lønnsnemnd er et virkemiddel regjeringen kan ta i bruk for å stoppe en arbeidskonflikt dersom de har berettiget grunn til å tro at den er en fare for liv og helse.

Fagforbundet har gjort et ansvarlig streikeunntak for å nettopp unngå at konflikten skal gå ut over liv og helse, men regjeringen har likevel valgt å danse lydig etter NHOs pipe. I stedet for at det foregår forhandlinger mellom to konstruktive og løsningsorienterte parter, slik en vanligvis gjør i den norske arbeidslivsmodellen, så strategene i NHO etter en utgangsdør fra forhandlingene.

Med tvungen lønnsnemnd fratas arbeidstakerne sitt sterkeste virkemiddel i en arbeidskonflikt – muligheten til å streike, og er i realiteten prisgitt arbeidsgivers velvilje.

Så da gikk de av med seieren igjen da, og får lov til å fortsette å skape større forskjeller i arbeidslivet. Fagforbundets krav handlet om å utjevne de oppsiktsvekkende store forskjellene mellom ansatte med samme utdanningsnivå, og å utjevne lønnsgapet mellom ansatte i private omsorgsbedrifter og offentlig ansatte med samme stillinger og oppgaver.

NHO jobber aktivt for å hindre at ansatte med samme utdanningsnivå skal likebehandles lønnsmessig. Forskjellsbehandlingen utgjør så mye som 60.000 kroner i året. Videre kjemper de med nebb og klør mot en likebehandling av ansatte i private omsorgsbedrifter og i offentlige omsorgstilbud.

Arbeidsgivere som opererer sammen med offentlig sektor, som driver barnevern, rusbehandling, eldreomsorg må avfinne seg med at NHOs framferd i denne streiken også smusser dem til. Arbeidstakerne straffes dobbelt opp, for det første skapes det et a-lag og B-lag blant de ansatte innenfor bransjen. For det andre har de i realiteten ingen streikerett når de protesterer mot denne urettmessigheten.

Fagforbundet valgte få timer etter at streiken var et faktum å legge et helhetlig forslag på bordet som kunne løst flere av utfordringene i NHO området. Samtidig ville dette tilbudet også ivaretatt vårt behov for å stanse den negative lønnsutviklingen for våre medlemmer.

Det viser seg at NHOs kyniske strategi vant fram i denne omgang, men det er lite trolig at den vil vise seg bærekraftig i det lange løp. Seriøse arbeidsgivere vil forhåpentligvis stille seg spørsmålet om de i lengden er tjent å være med i en arbeidsgiverorganisasjon, som kjemper for at deres ansatte fortjener vesentlig mindre lønn enn kolleger i offentlig sektor.