Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Som foreldre og FAU-representanter på Vinderen skole, en av Osloskolene med dårligst råd, har vi et felles ønske: At alle skolebarn i Oslo skal være sikret en skolehverdag som ikke er preget av en bunnskrapt økonomi. Ressursfordelingsmodellen, som ble innført i Osloskolen fra 2017, har en stor mangel: Den mangler et nedre, felles minimumsnivå for forsvarlig drift, noe som gjør at skoler ikke har penger til elementært skolemateriell, eller oppfølging av enkeltelever med spesielle behov.
Dette bør være en prinsipiell diskusjon for hele byen.
Barn er ikke bare tall
I en rekke innlegg i aviser har bydelspolitikere og skolebyråd Sunniva Eidsvoll Holmås drevet en debatt som i stor grad dreier seg om tall, uten at hovedinnholdet adresseres.
Det det egentlig handler om er forskjellsbehandling av barn, manglende sosial utjevning innad i bydeler, liten oppfølging av elever med ekstra behov, og gradvis erosjon av kvalitet i skolen. Det handler ikke om skittkasting mellom politiske partier, eller en kunstig konflikt mellom øst og vest, slik politikernes innlegg legger opp til.
Vi støtter helhjertet at mange Osloskoler får store ekstraressurser, men det finnes en nedre grense for hva som er forsvarlig.Som Holmås selv skriver i sitt innlegg i Aftenposten i februar, får de aller fleste skoler langt mer enn 73. 400 kr per elev. Det store spørsmålet er da, hvorfor det er naturlig at noen skoler skal drives langt billigere enn andre? Det unnlater Holmås hendig å kommentere.
Gjennomsnittet i Osloskolen er ca. 95 .000 kr per elev, og de som får mest får over 140. 000 kr per elev. Har skolebyråden gått inn og sett på detaljene og de nådeløse prioriteringene, som må gjøres i skolebudsjettene?
En nedre grense for hvor godt en skole kan drives
På Vinderen skole kjøpes det for eksempel ikke lenger inn nye skolebøker, og den tidligere utskiftningen av pulter, stoler og tavler hvert 20 år er det slutt på. E-læringsmateriell er det selvsagt ikke midler til. På AKS er det heller aldri penger til utflukter, aktiviteter eller mat. Nesten hele budsjettet går til lærerlønninger - uten at lærernormen oppnås - og det er i år i stedet nedbemanning som står på trappene.
Det er faktisk en nedre grense for hva man kan drive god skole for, og den straffende delen av ressursfordelingsmodellen må skrotes.
Dårlig skoleøkonomi går hardest utover elever med behov som ikke utløser ekstra tildelinger, fordi de så uheldige og bor i feil skolekrets. Utfordringer som dysleksi, ADHD, spiseforstyrrelser og angst er uavhengig av foreldrenes økonomi.
Klasser med bråk og uro finnes i alle bydeler, og når det ikke kan settes inn ekstra ressurser rammes samtlige elever. Byrådets politikk trykker disse barna ned. Ved minst to anledninger i år har foreldre fra noen av skolene i Oslo med dårligst råd stilt opp på Rådhuset for å fortelle ordføreren og skoleutvalget sine personlige historier om barn som ikke får nødvendig oppfølging.
Strakstiltak og endringer er nødvendig
Vi forstår det slik at Osloskolen går med et betydelig overskudd, og at UDE ikke bruker opp midlene i budsjettene. Vi skriver her på vegne av egen skole, men har en løpende dialog med mange andre skoler i Oslo som er i samme situasjon. Vi oppfordrer skolebyråden og skoleutvalget til å invitere rektorer, lærere og driftsstyrer til et av utvalgsmøtene for å få innspill til hva som kan gjøres.
Vi foreldre håper og tror at politikere i alle partier vil ta situasjonen på alvor, komme sammen og bidra til et godt tilbud i hele byen.
Les flere debattinnlegg fra Avisa Oslo og følg OsloDebatten
Osloskolen er full av solskinnshistorier. Slutt å kalle dem B-skoler.
Lærerne brydde seg ikke om gutten som regnet alt i hodet
Sønnen min skal starte på skolen. «Heller elite enn ghetto», sa en til meg
