De lange matkøene til Fattighuset i Oslo tror jeg opprører alle som ser det. Det ikke er dårlig samvittighet fra majoritetssamfunnet som de som står i køen trenger, her trengs det politiske handlinger og politisk vilje til å skape endringer og utjevne forskjeller.

Covid-19 har tydeliggjort og forsterket de sosiale forskjellene vi har i landet. Dette ser vi veldig tydelig her i Oslo. I Norge er det nå over 115.000 barn som lever i familier med vedvarende fattigdom, her i Oslo er det cirka 20 000. Økende forskjeller truer samholdet i befolkningen og truer også demokratiet vårt.

Derfor må vi i fellesskap ta et krafttak for å utjevne forskjellene: For å få det til må vi ha en regjering og et storting som bidrar til å utjevne forskjeller, og ikke tilgodeser de som har mest og størst rikdom med skatteletter. Vi må også ha en arbeidsmarkeds politikk som gjør det lettere for folk å få lønnet arbeid. Vi må også ha en boligpolitikk og en boligfinansiering som gjør at folk kan få kjøpe seg en bolig, og sikres den tryggheten det er å ha en bolig som en selv bestemmer over.

Kommunen må og skal spille på lag og bidra til å utjevne forskjeller, men vi kan ikke løse dette alene. Jeg er glad for at vi her i Oslo for eksempel har innført gratis AKS til barn i skolen, som i all fall sikrer at alle barn får være med på leken, men det løser ikke familiens grunnleggende fattigdomsproblem. For å skape et trygt samfunn for oss alle er det viktig å ha et samfunn med små forskjeller i makt og rikdom. Derfor må vi dele mer på de ressurser som vi i fellesskap skaper.

Covid-tida har vist oss alle at ingen kan klare seg helt alene, vi er avhengig av hverandre. Alle bør også få muligheter til å bidra inn i fellesskapet, så langt de klarer. det gjelder også de som står i køen utenfor Fattighuset.

Marianne Borgen delte først teksten på sin Facebook-side og har gitt tillatelse til at den gjengis på ao.no.