– Det var en av mine første kampsaker i Oslo bystyre. Det var en tid der man røykte på kontoret, arbeidsplassen og på møter.
Marianne Borgen mimrer tilbake til starten av 1980-tallet. Den nåværende ordføreren var et «vanlig» bystyremedlem på et tidspunkt der mye var annerledes enn det er nå. Internett fantes ikke, Muren hadde ikke falt og Dagfinn Høybråten var en snau mannsalder unna å bli røykelovens far.
Og på det daværende boligutvalgets møter husker Borgen pent utformede sølvskrin med St. Hallvard-merker. Inni var det gratis sigaretter.
– Og vi som ikke røyka, fikk ingenting. Det syntes vi var urettferdig, så kampsaken jeg hadde var at vi burde få litt sjokolade. Så jeg klarte å kjempe meg til at det også kom fine sølvskrin med mokkabønner ...
Borgen stopper opp, kveler et latterhikst og fortsetter:
– Da følte jeg ... Jeg følte at jeg virkelig hadde vunnet en politisk seier. For det var jo helt utenkelig å foreslå at vi skulle slutte å røyke.
Det skulle vise seg å være det første av mange politiske gjennomslag for Borgen.
Kranglet om tempelridder-feiring i rådhuset: – En helt uskyldig organisasjon
Forut for sin tid
Drøyt førti år etter «seieren», er Marianne Borgen inne i sin andre og siste periode som ordfører. Ved siden av å ha løsnet Høyres grep om Oslo for første gang siden 1997, kan Borgen se tilbake på en lokalpolitisk karriere som få andre kan matche. Og hvis en går gjennom hennes standpunkter opp gjennom årenes løp, minner de nesten skremmende mye om politikken byrådet fører i dag.
Da Aftenposten i 1988 kartla de 24 farligste veikryssene i Oslo, var hun, som daværende kontorsjef hos Barneombudet, tydelig i sin tale.
– Dersom man ikke får redusert trafikkmengden, er faktisk gang og sykkelveier den eneste gode løsning, slo hun fast overfor avisa den gangen.
En annen av SVs politiske seire i byråd de siste årene, er utrulling av gratis aktivitetsskole (Aks) til alle bydelene i Oslo. Også dette er et tema Borgen har kjempet for lenge.
I 1988 hadde kun tre prosent av norske barn plass på såkalt fritidshjem – det som senere ble erstattet av Skolefritidsordningen (SFO), som igjen byttet navn til Aks. Dette holdt ikke, mente Borgen.
– En merkesak for oss er flere fritidshjem for barn i de laveste klassetrinnene. [ ...] Utbygging av fritidshjem har stått stille de siste årene noe som raskt må rettes på, sa hun til VG i 1988.
Begge sakene er ting Borgen er stolt av å ha vært med på å kjempe frem over mange år.
– Det som er med å være politiker – og i hvert fall når du jobber med barn og unge som utgangspunkt – er at du må koble utålmodigheten med tålmodigheten. Noen ting tar så utrolig lang tid. Det å overbevise folk om å tenke annerledes krever utholdenhet. Du må orke å stå i det lenge før du får gjennomslag for det, sier hun i dag.
Tvillingkaos da denne mannen debatterte på NRK: – Jeg kan bekrefte at det ikke var meg
Den skjulte forkjemper
– Det var jo veldig pent sagt. Jeg husker da jeg leste det at jeg syntes det var litt sant.
Marianne Borgen (SV) lyser opp i det AOs utsendte minner henne på et portrettintervju i Bergens Tidende fra 1995, om den nåværende ordførerens jobb som kontorsjef for Barneombudet.
Artikkelen bærer tittelen «Barnas skjulte forkjemper», en tittel Borgen selv altså mente var passende.
Tidligere i år ble det klart, gjennom et intervju i Dagsavisen, at Marianne Borgen skal gi seg i politikken etter kommunevalget neste år. Da har hun sittet åtte år som ordfører, og 12 år som fulltidspolitiker i bystyret, hvor hun har vært innvalgt siden 1996.
Første gang hun ble valgt inn i bystyret var riktignok i 1981.
– Å være bystyremedlem er – for de aller, aller fleste – noe man er på fritiden. De fleste har jobb og familie og alt det andre, også er man på møter på ettermiddagen og kvelder, understreker hun.
Men selv om hennes hovedvirke ikke alltid har vært som folkevalgt politiker, har politikk opptatt mye av hverdagen hennes utenfor bystyresalen. Hun har fartstid fra Barneombudet, Redd Barna, Arbeidsdepartementet og Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) i Oslo og Akershus.
– Det å jobbe for barns rettigheter har vært et fundament i nesten alt jeg har gjort, uavhengig om det har vært som politiker eller i jobben.
Høyre-profil trekker seg fra nominasjonskomité – uenige om prosess
– Litt for mye boksetenkning
I tillegg til en «tålmodig utålmodighet», har Borgen et annet politisk knep.
I 1999 frontet Borgen et SV-forslag om å gjennomføre en levekårsundersøkelse for rusmisbrukere.
– Vi vet en del om hva som virker av forebyggende tiltak. Men vi vet ikke så mye om hva misbrukerne selv mener om tilbudene de får. I den sammenhengen betyr noen hundre tusen kroner for en undersøkelse lite, sa hun til Aftenposten den gangen.
Forslaget ble nedstemt.
Det samme gjelder en rekke andre tiltak for å bedre situasjonen for rusmisbrukere. Det heller var lite på 90- og 2000-tallet som vitnet om dagens ruspolitiske debatt. De siste årene har forskjellige partier stått i kø for å fremme det de mener er gode tiltak for å bedre hverdagen til rusmisbrukere.
Viktigst er kanskje debatten om rusreformen – hvis mål var å avkriminalisere bruk og besittelse av mindre doser narkotika. Reformen ble foreslått av den avgåtte, borgerlige regjeringen, og særlig frontet av Høyre og Venstre.
– Føler du noe bitterhet over at det er de borgerlige partiene som har stått bak forslaget om rusreform?
– Absolutt ikke. SV på Stortinget har hengt seg på og vært viktige stemmer hele veien i den debatten. Av og til må du få folk på andre siden av bordet til å tro at det er noe de har funnet på selv, sier hun, og legger til:
– I politikken er det litt for mye boksetenkning. Det er en høyreside og en venstreside, det er en posisjon og en opposisjon. Mange vil kanskje ikke høre på opposisjonen selv om de er enige.
Oppgitt Harald Eia – samtale om Trond Giske fjernet fra Ap-podkast
Den tapte saken
Samtidig som mange av Borgens kampsaker er blitt gjeldende politikk, er det særlig én sak hun aldri har fått gjennomslag for – til tross for iherdige forsøk.
I 1998 ble det flertall i bystyret for å øke lønnen til byrådsleder Fritz Huitfeldt og ordfører Per Ditlev-Simonsen med nær 60 prosent – fra 390.000 til 610.000 kroner. Dette plasserte dem i toppsjiktet av politikerlønninger, kun slått av daværende statsminister Kjell Magne Bondevik (765.000) og hans statsråder, ifølge en artikkel i Aftenposten Aften.
– Det er urimelig at ordfører og byrådsleder skal plusse på lønnen med nesten 60 prosent, sa Borgen til Aftenposten den gangen.
Hun mente en lønnsøkning på 10 prosent for alle politikere ville vært riktigere, og stusset over at KrF, Venstre og Arbeiderpartiet stemte for. I en tid der politikernes godtgjørelse og frynsegoder står på dagsorden, mener Borgen at saken er like aktuell i dag som for 24 år siden.
– Enn så lenge er det én sak jeg har tapt. Det er et godt eksempel på en sak som – selv om du taper den – så må du ta den opp igjen og igjen. På ett eller annet tidspunkt får vi noe gjennom, sier hun i dag.
Hun har ved flere anledninger den siste tiden tatt til orde for å senke lønningene i Oslo-politikken.
– Jeg har en veldig høy lønn på 1,4 millioner kroner. Sist dette ble debattert, tok jeg til orde for å gå ned til én million. Det er en ganske vesentlig reduksjon, men jeg mener det er klokt å gjøre. Jeg mener det er en høy og bra lønn for en lederjobb.
Lærer sammenlignet Stoltenberg med Putin i tekstmelding til elevene
– Norges nest største hjerte
Det har gått 40 år siden Borgens første gjennomslag om sjokolade og røyk i bystyret. Siden den gang har det blitt slutt på røyking i bystyresalen, og politikere med en sigarett i munnen er blitt et stadig sjeldnere syn.
Men ikke alle har gitt etter. På vei til intervjuavtalen påtreffer Avisa Oslo Jon Reidar Øyan, Ap-politiker og en av bystyrets siste røykere, som prater med ordførerens rådgiver Lena Jensen.
De Marianne Borgen i utrolig varme ordelag. De snakker om en ivrig ordfører, som jobber til sent på natta, sender blomster til politikere og baker bursdagskaker til ansatte.
– Jeg tror hun har Norges nest største hjerte.
– Hvem har det største da?
– Karin Andersen (SV-politiker kjent for sitt engasjement for minoriteter og samfunnets utsatte grupper. red.anm.). Men de er egentlig helt på linje. Begge to er nesten der at de bare plukker opp alle som sliter og tar dem med seg hjem, svarer Øyan.
Kostet nær én million kroner: – Har fått veldig mange positive tilbakemeldinger
– Bare å innrømme fadesen
Øyan trekker særlig frem Borgens engasjement for saker som angår barn. Borgen gir seg rett og slett ikke. Hun forhandler og krever alle fakta på bordet. Og når smilet forsvinner, er overgangen brå, forteller han.
– Når hun bruker den strenge stemmen ... Da går du liksom opp i rett. Hvis du ikke har gjort hjemmeleksa di og ikke har en god sak selv, er det bare å innrømme fadesen og fikse det, sier Øyan.
– Har det skjedd deg? Hva skjedde?
– Det vil jeg ikke gå i detalj på, sier Jon Reidar Øyan, før han slipper latteren løs.
– Jeg håper det handler om respekt, ikke redsel, sier en minst like lattermild Marianne Borgen da Avisa Oslo sørger for å gi ordføreren tilsvar inne i en av rådhusets ganger.
Her blir det tantra-festival i sommer: – Handler om mye mer enn bare sex
Mottoet
Intervjuet med ordføreren – der hun har blitt konfrontert med gamle uttalelser fra helt tilbake til 80-tallet – nærmer seg slutten, men ikke før Avisa Oslo får testet hvor konsekvent hun er.
I 1998 ble Borgen invitert til å dele sitt livsmotto i Dagbladets faste spalte «Mitt livsmotto».
– Husker du hva du oppga som motto?
– Det må ha vært Arnulf Øverland. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».
Hun har selvfølgelig helt rett.
– Det har faktisk fulgt meg hele livet. Jeg husker at jeg til og med som ungdom hjemme på Veitvet hadde malt veggen selv, også hadde jeg klippet ut det mottoet med filtbokstaver.
– Det synes jeg er et veldig fint livsmotto å ha, i hvert fall i den verden vi lever i nå. Jeg mener det står seg den dag i dag.