– Da jeg sa ja til å renomineres, sa jeg at jeg er oppdratt i en sånn Arbeiderparti-tradisjon at jeg stiller meg til disposisjon der partiet mener det er riktig. Da har de åpenbart vurdert at det var det riktige. Det syns jeg er veldig gøy.
Det svarer Rina Mariann Hansen (45) på spørsmål om prosessen som førte til at hun på Oslo Arbeiderpartis utkast til valgliste, er innstilt på andreplassen bak Raymond Johansen – som partiets ordførerkandidat.
Hun har sittet i Oslo bystyre siden 2003, og vært byråd siden de rødgrønne fikk flertall i 2015. Det gjør Hansen til én av de mest rutinerte politikerne på Rådhuset.
– Har du hatt et ønske og en ambisjon om å bli ordfører?
– Jeg har aldri hatt et ønske eller ambisjon eller en drøm om å bli byråd, eller ordførerkandidat, og jeg kan egentlig aldri huske at jeg gikk inn i politikken for å sitte i bystyret eller være folkevalgt. For det er vel egentlig det som er litt gjennomgående, at jeg har gjort det jeg har gjort for å bidra til en mer klimavennlig og omfordelende politikk internt i Ap, og å få gjennomslag for Arbeiderpartiets løsninger i politikken.
– Når fikk du beskjed eller spørsmål om å bli nominert til vervet?
– Jeg ble spurt av nominasjonskomiteen i går. Alle som sier ja til å stå på lista vet at det er mulighet.
– Ikke lagt opp til at man skal kunne ha et normalt familieliv
Som ordfører i Oslo har man et godt synlig verv, og er en talsperson på vegne av byen. I tillegg skal ordføreren være en samlende person i bystyret. Der mener Hansen hun kan gjøre en god jobb.
– Så har jeg skjønt at det er første gang på lenge at man eventuelt kan få en ordfører som har mange hjemmeboende barn. Det har vært en annen profil på mange av de andre. Og selv om jeg ikke akkurat er oppsiktsvekkende ung, er jeg selvfølgelig i en helt annen livsfase enn fleste av ordførerne vi har hatt. Det tror jeg har en verdi.
Selv har Hansen tre barn. Etter å ha tenkt seg om et par-tre sekunder, kan hun fortelle at de er tolv (snart tretten), ti og sju år gamle. Derfor har hun med interesse fulgt og deltatt i debatten som har pågått etter at Une Bastholm trakk seg som leder av MDG i sommer, med begrunnelse at hun ikke fikk tiden til å gå opp.
– Det er veldig mye i politikken som er lagt opp til at man ikke skal kunne ha et normalt familieliv. Jeg har vært så heldig at jeg har fått det til å gå opp på en god måte. Men det er jo klart at det er en kabal. Også tror jeg at man kan gjøre ting i Oslo bystyre for å legge enda mer til rette.
Hun legger til:
– En del av det vi skal gjøre er ikke bare i de folkevalgte organene. Det er kjempeviktig at vi som er valgt til å representere Oslofolk faktisk møter de folkene vi er valgt til å representere. Da må vi også være tilgjengelig på kveldstid og i helger.
Lokalt engasjement
Hansen er oppvokst på Ila i indre by. Hun prøvde å bo noen år på Bjølsen, men flyttet tilbake igjen etter bare fire år. Nå bor hun i samme gate som hun vokste opp i.
Hun beskriver familien som «en vanlig Oslo arbeiderklasse-familie». Faren var snekker med tydelig tilknytning til fagforeningene, moren jobbet på kontor. Hennes eget politiske engasjement ble vekket allerede da hun var rundt 13 år.
– Da meldte jeg meg inn i AUF. På den tiden var det veldig dårlig økonomi i kommunen, med akkumulerte underskudd og store korrupsjonssaker. Som mange av de andre unge som engasjerte seg på starten av 1990-tallet – da Oslo var i den situasjonen kommunen var – ble jeg med på grunn av lokalt engasjement. Det var for eksempel mange fritidsklubber som var under stort press.
I 2002 var hun leder av Oslo AUF, valgt etter at Arbeiderpartiets nåværende gruppeleder Andreas Halse gikk av.
I 2003 ble hun for første gang valgt inn i bystyret.
– Du har brukt mye av livet ditt på det her. Var du noen gang i tvil om du skulle ta gjenvalg?
– Det fine med å sitte i Oslo bystyre er at det jevnt over ikke er en heltidsjobb. Jeg har vært heltidspolitiker siden 2011, og man opparbeider seg erfaring og kunnskap om bystyret, byen og politikken. De siste sju åra, når vi har sittet i byråd, har vært ekstremt meningsfulle, givende og morsomme. Vi har fått til veldig mye. Resultatene som vi har levert er motiverende i seg selv. Så vet vi at det er enda flere ting vi må få til. Det er ikke tomt for utfordringer i denne byen, sier hun, og ramser blant annet opp ulikhet, kutte klimautslipp, få flere i jobb, bygge idrettsanlegg og kulturliv.
Samtidig ser Hansen muligheter for større gjennomslag for Oslo, også nasjonalt.
– Vi har våre uenigheter med den regjeringa som er nå, men det er likevel sånn at for første gang vi har sittet i byråd, har vi også Arbeiderpartiet i regjering. En regjering som også ønsker å utjevne forskjeller. Jeg tror det mye mer omfordelende skattesystemet som regjeringa la fram, er veldig viktig drahjelp for oss for å få ned forskjellene her. Det har også vært viktig for meg da jeg ønska en periode til, at vi kan få til enda mer nå med Arbeiderpartiet i regjering.
Liker «crazy damer på veggen»
Siden 2020 har Hansen vært byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester, med kontor like ovenfor Rådhuset. Da hun så det sparsomt møblerte, hvite kontoret, var noe av det første hun gjorde å male den ene veggen. Senere har fargerike bilder, flere store monsteraplanter, en paljettkjole og en rød sofa også fått plass.
– Det var altså så kjedelig her! Noen syns det er litt mye med nakne, crazy damer på veggen. Det syns ikke jeg, slår Hansen fast, med henvisning til det store maleriet av Linn-Mari Staalnacke som har fått hedersplassen på kontoret.
Annerledeshet, inkludering og fellesskap er da også noe av de temaene hun nevner ofte, og som hun er dypt engasjert i. Denne onsdags ettermiddagen kommer hun rett fra et seminar om skeive på arbeidsplassen i Oslo kommune. Her ser hun også en tydelig forskjell i politikken på åra hun har vært aktiv.
– Alt rundt inkludering, mangfold, diskriminering, har blitt et tydeligere politisk tema. Kanskje dessverre har det måttet bli det på grunn av både 22. juli i 2011 og skytinga i sommer, som var en vekker for mange. Men også hvordan vi som by er mer inkluderende for vår egen befolkning.
Da terroren rammet Oslo – igjen
Lørdag 25. juni i år våknet Rina Mariann Hansen rundt klokka halv ni på morgenen – uvanlig sent til henne å være, som er et selvutnevnt «ekstremt A-menneske». Samme natt hadde to mennesker blitt skutt og drept i det som fortsatt etterforskes som et terrorangrep.
– Å våkne til den nyheten ... Det var meldinger som «vi er skutt på, du må ringe meg.» Det var så uvirkelig at det skjedde. På den dagen vi skulle visst nettopp dette at vi er en by som har plass til alle. Oslo kommune skulle ha en stor flåte, for første gang siden pandemien.
Hansen dro på seg en olabukse og T-skjorte og dro rett ned på kontoret for å møte på krisestab. Alle var sterkt preget.
– Så er det selvfølgelig at jeg var tett på Utøya. Jeg kjente mange som var der. Det gjenoppvekka noen ganske direkte minner, selv om dette var en helt annen hendelse. Det er en brutal påminnelse om at vi må gjøre dette arbeidet hver eneste dag.
Hun trekker fram at Oslo kommune har et eget råd for kjønns- og seksualitetsmangfold i tillegg til et råd for flerkulturelle minoriteter.
– Det handler om å ta innbyggerne våre og deres erfaringer direkte på alvor. Alle holdningsundersøkelsene man gjør, viser at de fleste er for mangfold, toleranse og at det bor forskjellige folk i byen. Men undersøkelser vi har gjort om befolkningens opplevelse av Oslos kommunes tjenester, viser at en veldig stor del av innbyggerne opplever diskriminering og rasisme blant annet i skolen, hos legen, hos NAV også videre.
Hansen mener det viser at under overflaten og bak det man gjerne svarer på holdningsundersøkelser, ligger det mye arbeid som må gjøres.
– Det handler delvis om at vi må jobbe med strukturer i kommunen, men det handler også om kultur og verdier og hvordan vi snakker om ting – og hvem vi framhever.
Oslos største utfordring
På spørsmål om hva hun mener Oslos største utfordring blir de neste åra, svarer hun at det er sammensatt. Hun trekker likevel fram ledigheten og de store sosiale forskjellene i byen.
– Vi har cirka 45.000 mennesker i byen vår som ikke er i arbeid, ikke er under utdanning, ikke er under noen form for tiltak og heller ikke mottar noen ytelser. Så er det bare en bitte liten bit av dem som er registrert ledig hos NAV. Vi vet ganske lite om dem. Det har vi begynt å jobbe med nå, og vi har tatt spesielt tak i det etter pandemien.
Hun mener at å skaffe mer kunnskap om denne gruppen, og hva Oslo som by kan gjøre for å få de i jobb for å forsørge seg selv og familien, er en stor utfordring.
– Å jobbe med dette vil forhåpentligvis også bidra til å få ned de store forskjellene vi har i Oslo. Oslo har vært en by med store sosiale forskjeller i titalls, om ikke hundrevis, av år. Jeg tror at vårt byråd har gjort en del for å motvirke noen av de, både med gratis aktivitetsskole og det å bygge flere barnehager og få flere barn i barnehage. Men pandemien har vært et forstørrelsesglass på forskjellene, og det å faktisk gjøre enda mer for å få ned forskjellene og ikke bare bøte på konsekvensene av dem, sammen med regjeringa vi nå har, er én av de store samfunnsspørsmålene vi må løse.
LES OGSÅ:
Har bodd her siden hun var liten. Nå prises Aurora (29) ut av Oslo
Derfor bryter Robert Steen løftet han ga seg selv: – Jeg er genuint bekymret
