De siste dagene har annonsene fra mitt første hjemfylke skreket mot meg i Facebook-feeden: «Kom hjem igjen!» og lokker med en konferanse i Oslo sentrum med attraktive arbeidsgivere fra Møre og Romsdal. For meg er det tydelig at når jenta har tatt seg selv ut av der hun vokste opp, så kan du ikke lure henne tilbake igjen. Ikke en gang om det er sjølveste justisministeren som hopper langs Atlanterhavsveien.

Elefanten i rommet er absolutt ikke arbeidsplasser eller reversering av domstolsreformen.

Bygda posisjonerer seg som et offer

Hatet mot Oslo handler om mer enn beslutningsprosesser. Mange i hovedstaden kommer fra et perifert sted. Og vi husker. Holder du pusten nå? Ja, ikke sant. Det er et urettferdig utgangspunkt når by og bygd skal diskuteres. Et ujevnt maktforhold. Bygda posisjonerer seg som et offer, er den høyest ropende og eneste spilleren, og blir med det en lillebror som slipper unna med å si alt. For hver gang pisken svinges mot hovedstaden, så står vi by-elskere stille og tar imot.

Om vi skal være helt ærlige, så er det kanskje litt fordi vi i byen syns synd på dem – fordi bygdedyret ikke vet bedre?

Retorikken mot Oslo er nettopp grunnen til at jeg flytta til byen og ble en bygderømmer. Jeg husker mitt tydeligste møte med janteloven: Som søttenåring fikk jeg småby-æren av å bli parodiert i intet mindre enn én lokalrevy og én russerevy, innen to måneders tid. Innslagene hadde en tydelig beskjed: Du passer ikke inn her.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Det var jo ikke noe nytt, for det visste jeg jo godt fra før. Som jeg lengtet etter å bryte ut av det klaustrofobiske dalsøkket og flytte til hovedstaden! Og dette er bare det mest håndfaste. I byen så er det mange som har kjent stresset av subtil utfrysning og utenforskap gjennom oppveksten.

For de som ikke skjønner, skjønner jo ikke, men vi kan jo si det slik: Oslo er den kule tanta den mistilpassa tenåringen kan bo hos. Hun som lukker øynene om du drikker sprit før du er tjue, og lar deg røyke ut av kjøkkenvinduet når du har knust hjertet ditt. Hun vet at hun egentlig bare låner deg litt, for å gjøre deg litt smartere, litt gladere og litt bedre kjent med deg sjøl.

Vær så snill, kom heim igjen. Vi trenger deg sårt fordi bygdene våre dør, og det er nettopp slike som deg som er en hjertestarter

En firer på bygda - en nier i byen

Siden vi nå skal være ærlige: Det er jo vi gøye fra bygda som flytter til byen. Oss med gode karakterer og en strålende framtid. Vi som skiftet frisyre like ofte som ukenummeret, og turte å skjelle ut rektor under morgensamling om vi var uenige. Eller vi som satt stille på bakerste rad, med blikket festet mot nærmeste tettsted med en befolkning på over 10 000. Oss som har gått igjennom nok traumer i oppveksten til å få en fantastisk, skarp humor. En oppriktig takk for det, forresten! Vi som var en firer på bygda, men er en nier i byen. Og det skjønner jo også bygda for seint.

Om by og bygd skal snakke sammen, så er det ikke bare byene som må lytte til trommehinna sprekker. Lillebror må holde kjeft og se seg sjøl i speilet. Forhåpentligvis er bygda også selv misfornøyd med sinnarynkene som er furet, værbitt i et en gang så glad ansikt. For det er ikke sånn at vi ikke hører dere, lillebror. Men for å låne ord fra min egen oppvekst: Det er vanskelig å gi deg rett når du er så sur.

«Oslo, dere skal ikke tro at dere er noe»

Enda mer parodisk blir det selvsagt når dem vi har lånt, som har fått nyte av godene i byen, også skal dytte tanta under el-bussen. Oslo, dere skal ikke tro at dere er noe. Så vi en rykning i øyet? Byen må jo tåle denne harselasen, du med dine kaffelattedrikkende bohemer og dumme, kunnskapsbaserte beslutninger. Men vær så snill, kom heim igjen. Vi trenger deg sårt fordi bygdene våre dør, og det er nettopp slike som deg som er en hjertestarter.

Ikke hør på dem. Det er en felle.

Du skulle kanskje tro at min bostedsadresse er i hovedstaden? Nei, der tar du feil. Men den var det i ti år, og størsteparten av mitt voksne liv. Jeg har mye å takke tanta for. Et friere og lykkeligere liv er kanskje de viktigste punktene. Nå foretrekker jeg det midt i mellom barken og veden. For til og med jeg, som sverget å alltid være i Oslo, endra mening. I likhet med de aller fleste som dro fra byen i pandemiårene, flytta samboeren og jeg til en av de nærliggende kommunene til byen. For her har vi reven i hagen og ikke ved Stortinget. Men livet som en gang var er aldri lengre enn en fergetur unna.

Dere lokker ikke rømlingene tilbake ved å pisse på Oslo

Det er her vi står, kjære bygd: Vi sier ikke stygge ting om dere lenger. Vi har kommet oss videre. Og her skal dere få et råd en oppvekst på bygda lærte oss byfolk: Vi vet at vi er vår egen lykkes smed.

Og her må jeg være streng: Dere lokker ikke rømlingene tilbake ved å pisse på Oslo. For det blir som med musa som pissa i havet. Det er ikke det som monner.

Vis oss at dere ikke håner de tingene vi verdsetter i livet, så kommer vi. Vis oss at det er trygt hos dere på bygda, så kommer vi. Vis oss at vi er velkommen tilbake før vi drar. Det er vel egentlig først da vi kommer heimatt, att.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten

Les også

Vi må snakke med barna om Senterpartiet

Les også

Hvor verdig liv du får, avhenger av hvor i byen du bor

Les også

I den lille gaten der jeg bor får ikke husene puste

Les også

Verden ser helt annerledes ut sett fra Russland