Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er vanskelig å innrømme det, men jeg har aldri følt meg så ensom som nå. Jeg sitter her i parken, og lengter etter deg. Hvor var du, angsten, ensomheten, da jeg aldri kjente deg som ung? I heisen, i speilet, på trikken. Nå føler jeg at du alltid er ved min side.
Delta i OsloDebatten
Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her
Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.
Jeg sitter i Stensbergparken og skuer utover hustakene, drømmer meg bort til både det vakre og det smertefulle som skjer bak de fire vegger. Jeg vandrer ned til Slottsparken, en gang en vakker park, som nå virker ute av stand til å elske. Jeg har elsket med entusiasme og iver, bare for å bli såret enda hardere.
Jeg hopper på trikken ned til Barcode, der byen og himmelen er erobret av maskiner og skjeve vegger, som ruller ut mot havets grenser. Alt her er skapt i en romantisk idé, men ingenting har blitt formet for å redde oss fra ensomheten.
Jeg løper videre til Gamlebyen, byen som har trukket seg tilbake fra kaoset – kanskje gjør jeg det samme. Jeg søker svar på mine problemer i bunnen av et halvliterglass på Bernie's. Raskt innser jeg at jeg ikke kan bytte ut mitt hjertes sorger med prosentandelens glede.
En bysykkel tar meg videre til parken jeg så vakkert falt for, Lazaronparken. Min kjærlighet for denne parken eksisterer kun mellom hjerte og hjerte. Den som våger å smake, vet. Og den som prøver å forklare, lyver. Denne parken er liten, vakker. Når du først oppdager den, har du allerede forlatt den.
Jeg er fremdeles rastløs. Det betyr at jeg fortsatt ikke har funnet mitt hjem. Jeg tørster etter ting som er langt unna, og min sjel lengter etter å berøre en idé jeg kun tør å drømme om. Oslo, du overlever ikke i meg på grunn av minner, for de har dessverre blitt utslettet i det enorme tempoet du har utviklet deg i. Men kanskje et sted i hjertet ditt er jeg fortsatt din, fordi lengselens styrke overgår utviklingen.
Jeg glemmer aldri at jeg ikke har noen vinger å fly med, at jeg er bundet til dette stedet for alltid. Og plutselig er jeg tilbake i Stensbergparken, der hustakene møter mine øyne. Oslo, jeg vil alltid være din.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten.
Jeg stuper blindt ned i de mørke gatene i Oslo. Ingen møter mine øyne
