Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Debatten om den nye inntaksmodellen i Osloskolen har vært frisk. Politisk redaktør i Avisa Oslo, Eirik Mosveen, kaller modellen «et fornuftig kompromiss». Men hva er det egentlig man kompromisser om? Modellen skal visstnok gjøre det mulig for alle å komme inn på ønsket skole.
Hva med ungdom som ikke har faglige, eller sosiale forutsetninger for å gå studieforberedende linje? Hvorfor skal disse «kvoteres» inn til en hverdag fylt med nederlag? Som lektor i Osloskolen vet jeg at en klasse full av kunnskapshungrige, motiverte elever er enklere å undervise, enn en klasse der mange har svak grunnkompetanse fra ungdomsskolen.
Lærere på skoler med lavt inntak fortjener honnør for jobben de hver dag gjør for ungdom som sliter med å mestre. Vi trenger løsninger for hvordan disse ungdommene skal greie seg gjennom skoleløpet, og ende opp i arbeidslivet.
Det bekymrer meg at man igjen velger å se vekk fra de faglige uttalelsene til Liedutvalget og Stoltenbergutvalget. Begge utvalgene viser til at elever med lav kompetanse vil få store problemer med å fullføre videregående på normert tid. At målet nå ser til å være å få alle ungdommer inn på en mer akademisk vei er i beste fall et sidespor, og i verste fall et katastrofalt feilgrep.
Ungdom er i likhet med alle andre veldig ulike. Derfor er det helt feil medisin mot en segregert by å behandle alle likt.
Hva er viktigst? Velge fritt, eller et treffende tilbud?
Tidligere varaordfører i Oslo, Kamzy Gunaratnam, skrev 1. april : «Jeg tror jeg genuint ble klokere av å gå på Handels, og da mener jeg ikke bare faglig. Jeg lærte mye om og av menneskene som vokste opp i en betydelig mer privilegert oppvekst enn meg.»
Her ser det jo da ut til at Gunaratnam, fra Oslo øst, egentlig ser hvorfor det er fint at ungdom kan søke på tvers av byen. Da er jeg langt mer bekymret for det andre hun trekker frem: «Egentlig ville jeg gå yrkesfag, men det var ikke innafor. Karakterene var «for gode» og yrkesfag «hadde ikke status.»
Er behovet størst for at alle skal kunne få velge skole fritt, eller at alle får et tilbud der de vil lykkes?
Byråd Sunniva Holmås Eidsvoll hevder i Oslodebatten at det er for den sosiale utjevningen i samfunnet at inntaksmodellen nå endres. Begrunnelsen er at ungdom som vokser opp i hjem der de voksne har høy utdanning jevnt over har høyere karakterer enn ungdom fra hjem der foreldrene ikke har høy utdanning. Karakterene reflekterer ofte teoretisk kompetanse siden de fleste fagene i grunnskolen er teoretiske fag. Er det da plutselig blitt sånn at en med fagkompetanse har lykkes dårligere enn en med mastergrad?
Allerede her setter Eidsvoll et skille mellom ungdom jeg mener er problematisk: Vil et lavere karaktersnitt bety at du ikke er god nok, og at staten nå skal måtte kvotere deg inn? Mange ungdommer vil lykkes langt bedre i livet om de ikke presses inn på en teoritung skoleplass, der målet er høyere utdanning ved et universitet.
Jeg sliter med å se hvordan dette «kompromisset» vil utgjøre noen forskjell for det som faktisk betyr noe; å hindre at det hvert år er en rekke ungdommer som faller ut av både skolen og samfunnet.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten
Noe så kjedelig – og vakkert – som et fornuftig kompromiss
16 år gammel begynte jeg på ny skole, og skjønte hvor segregert Oslo er
Osloskolen er full av solskinnshistorier. Slutt å kalle dem B-skoler.
