Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg tilbrakte nettopp fredag kveld og natt til lørdag på Oslo legevakt.
To slemme fall på ski førte til at høyre lår og legg ble blåsvarte, og vokste til dobbel størrelse. Jeg hadde ikke kjent slike smerter siden siste influensa.
Tiden var inne for en tur til legevakten, og der sitter vi alle lydig og venter til det er vår tur - enten vi er samvittighetsfulle skattebetalere eller nedkjørte blandingsmisbrukere. Køsystemet er umulig å skjønne, fremdriften er minimal, kveld blir til natt og natt blir tidlig morgen.
I dette ligger imidlertid en frihet: Dette skal ta tid. Venterommet innhylles i en nærmest kosmisk kjedsomhet, som gjør at folk senker skuldrene og snakker med hverandre. Fortellinger om skader og skavanker, tidligere rekorder for lang ventetid, og gjensidige forsikringer om tillit til legevaktens folk. Og at noen ganger er pasienter så dårlige at de bare må gå foran køen, klart det.
Et raskt blikk rundt i venterommet antyder at flere av pasientene kunne hatt råd til å gå på et privat sykehus, selv om det ville kostet mer. De er her altså frivillig. Hvorfor?
Jeg tror det er følelsen av å være i gode hender. Her er det lag på lag med vennlige sykepleiere, og leger med kompetanse på alt mulig. Jo lenger inn du kommer i lokalet, jo flere spesialister finner du. Er ting riktig dårlig stelt blir du sendt oppover i etasjene.
På legevakten er alle i samme båt
Men det er noe annet også. Som innflytter til byen er jeg alltid skeptisk til påstander om den såkalte Oslo-følelsen - ideen om at landets største og mest utskjelte by skulle ha særskilt omsorg for sine innbyggere. Men på legevakten kan man faktisk kjenne en slik følelse. Det er litt som å være i London i blitzen under andre verdenskrig, hvor høy og lav sammen måtte søke tilflukt mot de tyske bombene i undergrunnsbanen.
Når man først er prisgitt et kølappsystem som ingen forstår, så kan man like gjerne være solidarisk med dem rundt seg. Plasseringen rett ved Akerselven er også symbolsk. Her møtes alle byens innbyggere og står - om så bare for en stakket stund - jamsides, og like foran dommen over egen helse.
Jeg blir møtt av en ung kvinnelig lege
Personalet på legevakten er så snille at en lege her for en tid siden ble Årets Osloborger for sin innsats for overgrepsofre. Sommeren etter kom hun på ny i avisen, denne gang riktignok for å ha kjøpt årets til da dyreste hytte, utenfor Lillesand. Men dette paradokset understreket på en måte bare enda mer likhetstanken.
En søkkrik lege fortsetter å tusle rundt på legevakten for å hjelpe byens svakerestilte. Det liker vi.
Endelig blir det min tur. De vennlige sykepleierne sluser meg inn i lokalet hvor jeg møtes av en ung, kvinnelig lege som ikke kan være stort eldre enn min datter, og som - sikkert basert på erfaring og for å ta bort eventuell uvisshet - vennlig finner anledning til å nevne at hun faktisk er lege.
Etter konsultasjon og røntgenbilder og MR og CT og tilbud om sykemelding får jeg resept på svake smertestillende, og et vennlig klapp på hodet.
På vei ut gjennom det ennå fulle venterommet føler jeg stikk av dårlig samvittighet, det er Oslo-følelsen som slår inn igjen. Jeg har brukt kapasitet som legevakten kunne brukt bedre på noen andre av byens innbyggere. Denne kostnadsfrie lille botsøvelsen gjør at jeg føler meg bedre allerede.
Vel utenfor, og hinkende til min gamle bil fra tiden Europa fortsatt var delt, ser jeg morgensolen kaste sitt tynne lys på Schous plass og gateløpene opp mot Grunerløkka, og tenker at Edvard Munch ville kjent seg igjen. Det alene er grunn til alltid å bruke Oslo kommunale skadelegevakt.
Les flere debattinnlegg fra Avisa Oslo og følg OsloDebatten:
Å komme hit var som å bli tømt ut i et stort tomrom
Jeg husker ennå den fæle dama si: «Hva har'a fått i seg?»
Veien til følelsen av total håpløshet er kort. Det har jeg erfart
