Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Her om dagen satt jeg på T-banen, og overfor meg satt det en ung mor med et lite barn. Da blikket mitt møtte hennes, så jeg umiddelbart at hun hadde det vondt.
Smerten hun uttrykte der hun stirret ut i luften med blanke øyne, var til å ta og føle på.
Lenge satt jeg der og funderte på hva jeg burde gjøre. Jeg ville si noe, men var redd for at det var upassende. Hva om hun oppfattet det som et angrep, eller ble fornærmet? Til slutt fattet jeg mot og satte meg ved siden av henne. Har du det litt vanskelig nå, spurte jeg stille. Ja, pustet hun ut, og fortalte at hun var helt utslitt etter sønnens søvnløse netter.
Som alenemor til to små kjente jeg igjen beskrivelsen. Det viste seg at hun var i samme situasjon. I noen korte minutter følte vi oss begge mindre alene, der vi satt og delte gledene og sorgene ved tilværelsen som enslig mor.
I etterkant har jeg tenkt mye på den opplevelsen. På hva det kan bety for noen som er deprimert eller ensom, å bli sett på den måten. For når man har det vondt føler man seg ofte alene, som om man er usynlig.
Hva skjer med mennesker som har det slik, når noen plutselig ser dem, viser omsorg eller gir komplimenter? Det koster så lite, men for den personen kan det kanskje være det som gjenoppretter en følelse av kontakt med omverdenen, tillit til mennesker eller et snev av egenverdi.
Litt raushet har aldri skadet noen
På årets 17. mai fikk jeg et vakkert glimt av hvordan samfunnet vårt kunne vært om vi alle ble flinkere til å se hverandre. Den dagen var det som om de usynlige skillene ble visket ut. Fremmede smilte til hverandre, slo av en prat og sa «så fin du var i dag!»
Det var en varme og en følelse av samhold som jeg kjente langt inn i hjerteroten. Kanskje var det sola som skinte, kanskje var det gleden av å slippe å holde avstand etter to lange år med pandemi. Uansett var det et etterlengtet gjensyn. Det ga meg håp.
Jeg forstår at det er forskjell på fest og hverdag, og nordmenn vil kanskje aldri bli verdensmestere på smalltalk med fremmede. Men litt raushet har aldri skadet noen – faktisk har det nok reddet mange.
Etter sjokket la seg, spredte gleden seg gjennom kroppen
Noen uker senere satt jeg på bussen med barna mine, på vei hjem fra jobb og barnehage. Sønnen min satt og pratet med en ukjent kvinne, som han så ofte gjør.
Da vi gikk av på holdeplassen, kom kvinnen bort til meg. Det er noe jeg må si til deg, sa hun. Jeg kjente panikken bre seg – hadde jeg gjort noe galt, var den første tanken som slo meg.
Så smilte hun. Jeg tar denne bussen til og fra jobb, og jeg ser deg stadig vekk – alene med de nydelige barna dine, fortsatte hun. Jeg vil bare du skal vite at jeg er så imponert over hvordan du får det til! De er heldige som har en mor som deg, sa hun og la en hånd på skulderen min.
Etter sjokket la seg, kunne jeg kjenne hvordan gleden spredte seg gjennom kroppen. Det var så uventet, men likevel akkurat det jeg trengte. Det er noe av det fineste som har hendt meg på lang tid, og jeg smiler fortsatt når jeg tenker på det. Selv om det var «bare» en fremmed. Ja, kanskje nettopp derfor.
Det var ikke før litt senere at jeg kom på samtalen jeg hadde med den unge moren på t-banen. Var det karma? Er dette starten på en Pay It Forward-bevegelse? Det synes i hvert fall jeg det burde bli.
Neste gang du ønsker en fremmed en nydelig dag, eller forteller dem hvor fin de ser ut, legg merke til hva det gjør med dem. Kanskje sådde du nettopp noe som de gir videre til en annen?
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten:
Takk for meg, helsevesenet. Jeg kommer aldri tilbake!
Oslo som delt by er en varslet katastrofe
En pappa som har gitt opp både livet og Nav
