Det skulle være en påskeferie som den forrige. Tradisjonene skulle stå. Man har gledet seg til påskenøtter, påskekrim og påskegodt. Vi lever med en usynlig trussel, hele verden: Det usynlige viruset som har herjet i over et år. Alle har vi innarbeidet oss rutiner som skal hindre oss i å bli smittet. Rutinene skal også sørge for at de som har vært så uheldige å bli smittet ikke smitter videre. Likevel kan vi lese og høre om økning i smittetallene hver dag.

Årets påskekrim er ikke lenger fiksjon. Vi er alle med i den. Skurken er nådeløs. Skurken tar liv. Viruset er skurken.

Symptomer

På Grønland i Oslo lever en familie på fire. Mor, far og to voksne barn. Det er trangt. De voksne barna har vokst ut av sine barnsbein, de tar mer plass enn de gjorde da de delte rom som barn. Det må rokeres om på rom. Én etter én blir de syke.

Det starter med litt snufsing. Er det pollen ute og flyr allerede? Er det den siste vinterforkjølelsen? Kan det være at virusskurken som har sirkulert i samfunnet det siste året har funnet vei inn i leiligheten i Urtehagen?

Feber. Da ringer man jobben fordi man ikke kommer seg opp av sengen. Det kjennes som om lungene detter ut av brystet og blir liggende på madrassen å hige etter luft. Alle hoster. Alle nyser og alle fryser, selv med pledd og flere lag med klær. Vi må testes. TISK står for tur: Testing, isolasjon, smittesporing, karantene.

Testing og isolering

Testing: I Norge har vi et veldig godt helsesystem. Ja, vi er blant de beste i verden på å ta vare på hverandre når vi blir syke. Også under en pandemi. Det går fort å få time hos lege for testing på en teststasjon. Jeg drar med pappa. Vi må til den stasjonen som er nærmest oss, slik at vi slipper å ta kollektivtransport. Vi kommer dit ti minutter før timen er planlagt, så vi setter oss ned og venter. Det er pent der nede på Barcode. Mamma kaller det for Oslo-Manhattan. Passende, med alle de høye byggene.

Vi venter. Vi er ute på fortauet, på en sitteplass foran legekontoret. Sykepleier kommer ut. Hun roper et navn. Det er ikke mitt. Vi snakker om alt og ingenting, jeg og pappa. Det er femte gangen jeg testes. Jeg blir fort forkjøla, så jeg tester meg ofte i løpet av den perioden vi har levd med trusselen som er koronaviruset.

Denne gangen er testene positive.

Isolasjon: Det er innlysende et problem med isolering i en treroms leilighet med fire personer, så vi isolerer oss alle sammen, sammen. Det er mindre ensomt. Min bror som ikke bor med oss kjøper fem bokser med snus slik at jeg skal klare meg. Han legger de ved porten til blokka, slik at vi holder trygg avstand. Jeg står bak port-gitteret og titter ned på asfalten. Fem bokser. Jeg klarer meg nå.

Det er utrolig hvor mye mer man snuser når man kjeder seg. Men isolasjonen ble alt annet enn kjedelig. George Floyd-rettssaken i USA er i gang, og vi sitter alle sammen å følger med på saksgangen i den forferdelige saken om mannen som fikk forkortet livet, med et kne mot halsen så han ikke fikk puste – og døde. Det diskuteres. Det sukkes. Tårer felles. Min apartheid-overlevende mamma tenker tilbake og erindrer bittert likheten mellom behandlingen Floyd fikk, og hennes egne erfaringer fra hjemlandet sitt. Vi er alle isolerte i våre tanker om tragedien i USA.

Smittesporing og karantene

Smittesporing: De ringer fra smittesporingsteamet på St. Hanshaugen. Jeg har bodd der det siste året før jeg flyttet. Med utsikt over Tigerstaden fra en liten hybel har jeg tilbrakt noen måneder helt aleine. Men jeg har flyktet tilbake til mor og far i Gamle Oslo, så hybelen har stått å støvet i noen uker. Så jeg blir fulgt opp av smittesporingsteamet i Gamle Oslo. Møysommelig arbeid må utføres.

Heldigvis er nærkontaktene få, så ikke mange rammes. Vi må i karantene alle sammen. Heldigvis er vi sammen.

Karantene: Vi er glade vi har hverandre når alt er stengt og vi har blitt syke. Heldigvis er jeg glad i å stå på kjøkkenet. Matlaging er en fin hobby. Det får tida til å gå. Det blir bakst av brød og supper av ulike slag. Den gule gulrotsuppa er proppfull av godsaker for kroppen. Focaccia-brødet toppes med fylt paprika og sopp. Det er godt med hjemmelaga. Så har tiden gått. Jeg tester ut hvordan å lage egen ost. Det funker. Går perfekt til rødbete- og jalapeños-pizzaen på fredagskvelden.

Lys i tunnelen

Ute av karantenen. Frisk. Eller, friskere enn for ti dager siden. Fortsatt kjenner jeg på en intens trøtthet. Kroppen er ikke helt ved seg selv enda. Etter over ett år med viruset i sirkulasjon, var det min familie som ble rammet. Perioden i isolasjon føles lenger enn den var, men kortere enn den kunne vært, hadde jeg tilbrakt den mutters alene på hybelen. Det er lys i tunnelen: Vi har blitt friske og våren har meldt sin ankomst. Det blir bedre.

På påskeaften løser jeg krimgåten. Det var viruset sin feil. Det var viruset som fikk oss syke. Det er viruset som har stoppet samfunn. Viruset som har skyld i alt. Min siste dag i hybelen på St. Hanshaugen tilbringes på gulvet. Den tomme hybelen reflekterer følelsen jeg har båret på i ett år. Tomhet. Ingen dans, ingen treff som før. Ingen salsakvelder. Ingen salsakongresser. Dansen har lenge vært en del av livet. Danseskoene står å støver.

I bakgrunnen spilles det salsamelodier fra en tid hvor dansen tilhørte timeplanen. Salsalegendene Willie Colon og Hector Lavoes ord får meg til å tenke på noe vesentlig: Todo tiene su final. Alt har sin slutt – også pandemien.