Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
29 friske nye millioner, øremerket til idrettslag med barn i lavinntektsfamilier, er gitt til Oslo Idrettskrets til fordeling.
Nødhjelpen var på vei og kulturministeren (redaksjonell anmerkning: Anette Trettebergstuen før hun gikk av) forsikret om at pengene skal treffe dem de er tiltenkt.
Jeg lurer på om kulturministeren tenker at pengene treffer der de skal, og om kriteriene i fordelingsnøkkelen fanger opp intensjonen?
I tildelingsbrevet fra Kultur- og likestillingsdepartementet 12. mai til idrettskretsene/rådene står det at midlene skal treffe geografiske områder der de sosioøkonomiske forskjellene er store. Idrettskretsene får selv i oppgave å fordele midlene og Oslo Idrettskrets har laget en modell med to sett av kriterier.
Slår alarm om situasjonen i Oslo: – Helt krise!
Men klubben faller alltid utenfor
Klubben i mitt hjerte, Rustad Abildsø Sportsklubb (RASK) rekrutterer hovedvekten av sine spillere i delbydelen Skullerud, hvor andelen husholdninger med barn under 18 år med lavinntekt er betydelig. Ifølge daglig leder i klubben har 10 prosent av medlemmene ikke evne til selv å betale medlems- og treningsavgift. Alle disse blir inkludert likevel.
Dette krever mye ressurser som gjerne skulle vært brukt til tilrettelegging av aktiviteter for alle barna. Den nylige sammenslåtte klubben Rustad Abildsø Sportsklubb (RASK) har samme demografi som enkelte klubber som faller innunder definerte satsningsområder.
Vi speiler verden med spillerne våre, hvor 60 prosent av de 738 betalende medlemmene har minoritetsbakgrunn, i følge daglig leder. Rustad skole, hvor den store mengden av våre spillere tilhører, har 500 elever med 40 forskjellige språk.
Men klubben faller alltid utenfor når ekstra midler skal fordeles med den tradisjonelle fordelingsnøkkelen.
Av de 29 millionene får klubben 80.000 kroner. Det betyr noe og de i styrer og stell er garantert takknemlige. Plutselig har man «råd til tre fotballnett.» Men som fotballmamma og engasjert lokalt i politikken reagerer jeg.
Ingen kapasitet til salg og dugnad
Klubben som jeg vokste opp med og som min sønn spiller i nå, har i tiår hatt de laveste kontingent og treningsavgiftene i Oslo. Faktisk er det 2000 kroner billigere for syvåringer i vår klubb, og nærmere 1000 kroner billigere enn klubber som har mottatt betraktelig mer av potten fra regjeringen. Klubben vår har ingen ansatte, er ikke en del av et «løft» eller «område» som utløser noe ekstra, har ingen krav til salg eller dugnad, fordi de anerkjenner at en krevende livssituasjon gir ingen restkapasitet til slikt. De trenger at noen stiller opp for dem!
I Oslo Idrettskrets andre sett med kriterier er 1/3 av midlene satt av til nabolagsklubber og drift av disse. Plutselig falt 10 av 29 millioner vekk fra kriteriene om lavinntektsfamilier.
Og slik havnet RASK nok engang utenfor fordelingsnøkkelen. Kanskje klubben skulle tenkt litt annerledes og økt både kontingent og treningsavgift, og heller ansatt en person eller to til å jobbe med søknader til midler, idrettspolitikk og frigjøre frivilliges tid direkte til barna. Men, var det slik det var tenkt?
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Han fikk så å si ikke spille. Begrunnelsen var ikke til å misforstå
«Ungen min tåler da ikke å tape»
Et demokrati måles på hvordan vi tar vare på våre minoriteter
