Avisa Oslodebatten vet hvem skribenten er. Vedkommende ønsker å være anonym.

Julen nærmer seg raskt nå. Jeg har alltid gledet meg til denne høytiden, helt fra jeg var barn. Det er så mye positivt som skjer: julekonserter, julemarkeder, julebord. Adventstiden gir også mulighet til å reflektere. Det er viktig, og det er det jeg forsøker på nå. Som pensjonist har man rikelig med tid å gjøre opp status for sitt liv.

Som singel, og jeg har vært singel hele livet, faller man lett mellom to stoler, ettersom alt er basert på kjernefamilie. Jeg hadde en nokså annerledes og utfordrende oppvekst enn de fleste. Jeg måtte bruke mye tid på skolearbeid i mange år etter fylte 18 år, ofte i kombinasjonen med fulltidsjobb. Det var ikke mulig å etablere noe eget sosialt nettverk.

Mitt nettverk ble kollegaene, og elevene på kveldsskolen. Etter over 40 år i arbeidslivet måtte jeg slutte på grunn av helsemessige årsaker. Da forsvant også det sosiale nettverket. Ikke alle får med seg kollegaer over i pensjonsalderen.

Personlig føler jeg meg mer hjemme i fremmede kulturer enn i den norske. I deres kultur finnes det ingen jantelov. De tar meg for den jeg er, ikke for den jeg burde være

Jul feiret jeg sammen med mine foreldre. Selv om det ikke var noen storslått julefeiring, var det alltid hyggelig å komme hjem. Det var en tradisjon som varte i over 55 år. Når de falt fra, var det ingen å feire jul sammen med. Plutselig sto jeg der på bar bakke. Hvem skal jeg feire jul med nå? Det er ikke lett å etablere nye konstellasjoner i godt voksen alder.

De første par-tre årene feiret jeg julen alene i utlandet. Det ble en nødløsning som var til å leve med inntil videre, selv om jeg synes det er best å feire jul i Norge.

Reisene har gjort meg godt. Da får jeg et pusterom fra alt som tynger meg her hjemme. På reise kan jeg slappe mer av og være meg selv. Her er det ingen som kjenner meg. Personligheten min får en helt annen karakter. Jeg blir mer glad og tilfreds med meg selv.

Personlig føler jeg meg mer hjemme i disse fremmede kulturene enn i den norske kulturen. De tar meg for den jeg er, ikke for den jeg burde være. I deres kultur finnes det ingen jantelov.

På mine turer har jeg fått sett og opplevd flere ulike kulturer og levesett på nært hold, både i Asia, Afrika og Europa. For meg har dette vært nyttig kunnskap å ta med seg. Mitt inntrykk er at disse menneskene tar mer vare på hverandre uavhengig av alder, kjønn eller sosial status. De er mer inkluderende og imøtekommende overfor fremmede. I begynnelsen var dette uvant for meg. Etter hvert skjønte jeg at dette var en viktig del av deres kultur.

I hektiske London, midt i rushtrafikken, rotet jeg meg bort på undergrunnsstasjonen. En forretningsmann kom bort til meg og ville hjelpe. Han ble med meg til ønsket stasjon. For ham tok dette 30 minutter av hans tid.

I Laos og India ble jeg invitert med i bursdagsfeiring og bryllup uten at jeg kjente dem. Selv i sære Frankrike ble jeg ønsket med når noen ungdommer festet litt på en restaurant. I Bulawayo i Zimbabwe ble vi tatt godt imot av lokalbefolkningen. De takket oss for at vi ville besøke deres land. Dette er noen få eksempler av mange. Noe sånt har jeg aldri opplevd i Norge.

Med hånden på hjertet vil jeg si: Jeg er mindre ensom i utlandet.

I julebordsesongen er det mange sosiale tilstelninger på jobben. Jeg liker det. Det er jo hyggelig helt til man får spørsmålet: Hvem skal du feire jul med i år?

Slik livet mitt er blitt, må jeg nok feire jul alene framover også. Da dukker en del ulike spørsmål opp. Hva gjør jeg galt? Hva er feil med meg? Jeg er helt normalt utrustet som alle andre med høgskole-utdannelse innenfor sosialsektoren.

I media leser man at folk har ligget døde i flere måneder og år uten at noen har spurt etter dem. Jeg frykter dette også kan gjelde meg - tanken har streifet meg flere ganger.

Med hundrevis av venner på Facebook skulle man tro at fritiden var fylt opp av aktiviteter og samvær med venner og familie, men slik er det ikke. Jeg kan ikke huske når jeg sist ble invitert bort til noen. I alle fall må det være mange år siden.

Menn, og særlig mange single, er ikke flinke til å bygge opp et sosialt nettverk. Høytidsdager som julaften, nyttårsaften og 17. mai er mine verste dager i året. Da har jeg ingen å være sammen med. På sånne dager får man virkelig kjenne på ensomheten og tomrommet. Negative tanker og følelser får fritt spillerom. Fortellingen om «Piken med svovelstikkene» av HC Andersen gir en god beskrivelse om det å stå utenfor på sånne høytidsdager.

I voksen alder fikk jeg diagnosen sosial fobi. Det betyr at jeg unngår store sosiale sammenkomster hvis det går an. I julebordsesongen er det mange sosiale tilstelninger på jobben. Jeg liker det. Det er jo hyggelig helt til man får spørsmålet: Hvem skal du feire jul med i år? For de som ikke har noen å feire med, blir sånne spørsmål ubehagelige. Selvfølelsen min blir ikke bedre når de snakker om hvor aktiv jul de skal ha med sine venner og familie. I sånne sosiale settinger føler jeg meg mislykket og ukomfortabelt. De siste årene har jeg unngått sånne sosiale lag.

Alle klarer nok å være alene en julaften og nyttårsaften en gang iblant. Når man i tillegg er alene gjennom hele året også, går det på helsa løs. Jeg føler meg maktesløs og handlingslammet over min egen livssituasjon. Det hele opplevelses som et utmattelsessyndrom. Jeg ønsker bare å sove for å gjøre dagene kortere.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Det skulle gå over 20 år å bli komfortabel med jula

Les også

I fjor hjalp Oslo-folk meg. I år har jeg hjulpet andre

Les også

Jeg er en av dem som trenger hjelp til jul

Les også

Det var en grunn til at det var to pakker under treet, og ikke et berg av gaver