Polakkarbeid. Det var et begrep ingen slapp unna

Teksten er skrevet i forbindelse med teaterstykket «JUST BESIDE (Poland of their Dreams)» på Vega scene. Seks polske statsborgere bosatt i Norge deler sin opplevelse som utlending i Norge.

Før EU-utvidelsen I 2004 var det noen få tusen polakker i Norge, men allerede i 2007 var polakkene den største migrantgruppen. De fleste som kom var menn mellom 30 og 50 år, som tok arbeid på byggeplassene sørøst i Norge. I mitt arbeidsliv er dette noe av det viktigste jeg har opplevd.

Jeg jobbet på bygg den gang, og jobber fremdeles på bygg. Selv om jeg har sett mange polske arbeidere og jobbet sammen med en del av dem, er det få jeg har et nært forhold til etter over tretti år i byggebransjen. Jeg er en ganske typisk norsk arbeider slik sett, og jeg tror det er det samme for de fleste polske arbeidere.

Vi har hatt overraskende lite kontakt med hverandre i alle disse årene. Eller, er det så overraskende?

«Nå drar de hjem igjen»

Dette uttrykket, «nå drar de hjem igjen», er noe som blir sagt mange steder rundt om i verden, og det har blitt sagt gjennom historien. Det uttrykker lettelse, men også frykt. Det er en lettelse å bli kvitt de andre, å slippe å se dem, å tilpasse seg noe fremmed, å slippe konkurransen. Det er også en frykt for vi begynte å bli vant til dem, og nå må vi plutselig greie oss selv. Det er som om vi er de voksne og nå flytter barna hjemmefra.

Den vanligste forklaringen polakker har gitt meg på hvorfor så mange har reist til Norge, er de høye lønningene. Forklaringen har oftest blitt servert med et overbærende smil, ja nesten et lett klapp på hodet som om jeg er tre år gammel og nettopp har stilt et spørsmål jeg ikke forstår dybden i. Så har jeg fått en fortelling om hvor stor den økonomiske forskjellen på Polen og Norge er, og den fortellingen gir meg en følelse av at jeg er litt dum og ganske bortskjemt, siden jeg er norsk.

Ja, kan jeg svare, jeg har hørt at norske lønninger er omtrent dobbelt så høye som de polske – men ukrainerne da, de som arbeider i Polen, hva med dem? De polske byggeplasslønningene er fem ganger så store som de ukrainske, kan jeg si. Det vil si at den økonomiske forskjellen er mye større mellom Polen og Ukraina, enn mellom Polen og Norge. Hva tenker du som polsk arbeider om det? Ja, ikke for å være vanskelig altså …

Jeg hørte en historie fra en barnehage i et nabolag vest for Oslo. Når barna leker snakker de et eget arbeiderspråk, et tullespråk der de sier sagowie i stedet for sag, og hammerz i stedet for hammer

Sagowie for sag, og hammerz for hammer

De fleste av mine polske kolleger kom hit for å jobbe en begrenset periode. Den gangen i 2004, var forskjellen på polske og norske lønninger mye større enn i dag. Ryktene gikk om at polakkene jobbet tre, fire måneder i Norge for en polsk årslønn. Noen års arbeid så hadde de sikret økonomien for resten av livet. Dette regnestykket gjorde det lettere å forsvare lave lønninger til polakkene, ja til og med sosial dumping ble forsvart med dette regnestykket. Vanlige norske borgere kunne betale luselønn, og med et smil fortelle hvor bra dette var for polakkene som bygget det nye badet. Det var som om de gjorde de polske arbeiderne en tjeneste, og så på arbeidet mer som en kulturutveksling, enn en forretningstransaksjon.

Jeg hørte en historie fra en barnehage i et nabolag vest for Oslo. Når barna leker bygningsarbeidere later de som de hamrer og sager, men det er kanskje aller mest sosial lek de driver med. De snakker et eget arbeiderspråk, et tullespråk der de sier sagowie i stedet for sag, og hammerz i stedet for hammer, og på den måten imiterer barna de polske arbeiderne. Barna har nå både lært noe om hvem som utfører slikt arbeid og hvordan de skal behandles, og de har lært det av sine egne foreldre.

De som plukker tomatene og jordbærene i Europa, hører vi sjelden fra. De som gjør rent kontorbyggene i Oslo sentrum, og på universitetene og sykehusene er også ganske stille

«Polakkarbeid» oppstår

I årene etter 2004 dukket det opp et uttrykk som på nådeløst vis beskriver det som skjedde i store deler av byggebransjen. Bygningsarbeid kunne kalles polakkarbeid, og det var et begrep ingen slapp unna. Det ble nemlig også slik at de norske kollegene ble sammenlignet med de polske arbeiderne.

Mens polakkene ble fortalt at de skulle være takknemlige siden de tjente en årslønn på tre, fire måneder, så fikk vi høre at det fantes polakker som kunne gjøre jobben vår mye billigere, og uten å klage. Vi norske arbeidere ble nå sett på som kranglete og dyre.

Les også

Be polakkene dine om å holde kjeft, hører jeg fra TV-skjermen

«Polakkarbeid» er mest av alt en yrkesbetegnelse, og polakkarbeideren kan være hvem som helst, men det er også forskjell på polakkarbeidere. Jeg er selv oftest bedre ansett og bedre stilt enn polakkarbeideren fra en liten landsby nordøst i Polen. Det har jeg blitt minnet på av folk som er nøye på å fortelle meg at «du er faglært, mester, snakker norsk og du bor jo her, så dette handler ikke om deg».

Den norske middelklassen har gjennom bruken av polakkarbeidere fått utviklet og finslepet sin fornemmelse av overlegenhet overfor den manuelle arbeiderbefolkningen, og egentlig alle andre i lavstatusyrker.

Vi er ikke som dem, vi er til å stole på

De har god arbeidsmoral blir det sagt, polakkene, og det er oss norske arbeidere som altså ikke har like god arbeidsmoral. Det er oftest folk i lavstatusarbeid som blir sammenlignet på denne måten. På toppen av en hard og brutal konkurransesituasjon skal vi rangeres og sammenlignes, og utsettes for en streng form for arbeidsmoralisme som virker ganske vilkårlig og opportunistisk. Noen ganger er vi best, de norske, vi er ikke som dem, vi er til å stole på, vi har fagutdannelse og det går i det minste an å snakke med oss, vi kan jo norsk.

Andre ganger er polakkene best, de er jo mer arbeidsomme enn oss norske. De har også en form for positivitet som gjør at de ikke sier nei, men heller gyver løs på enhver arbeidsoppgave med stor energi. Hvordan kan de si nei, når jobben til enhver tid er avhengig av godviljen til en arbeidsgiver som alltid har en annen polakk i reserve, som har enda mer arbeidsmoral?

Det er lett å forestille seg at norske arbeidsgivere utnytter de sårbare polske migrantene, men mange av de mest brutale arbeidsgiverne er selv polske. Sett en tyv til å fange en tyv, heter det, og sett en polakk til å svindle en polakk.

«Kurva» ljomer ut over bygatene

Mange av mine polske kolleger er ufaglærte arbeidere, og innimellom finnes det folk som har høyere utdannelse. Arbeiderne med høyere utdannelser blir kalt «overkvalifiserte», men de er i utgangspunktet ukvalifiserte til bygningsarbeid. Jeg kan ha sympati med en økonom, eller en statsviter som ikke får jobbe med faget sitt, men bortsett fra det ser jeg betegnelsen «overkvalifisert» i denne sammenhengen, som en nedvurdering av lavstatusarbeidere og yrkene deres. Denne nedvurderingen er like norsk som den er polsk.

Diskusjonene om migrasjon, arbeid og økonomi føres som oftest av andre enn lavstatusarbeiderne. De som arbeider innen finans, kultur og akademia snakker om noe som virker som et ideologisert, globalt arbeidsmarked, om at vi kan lære av hverandre, utvikle oss sosialt og kulturelt og samtidig bidra til en bærekraftig, effektiv og vekststimulerende økonomi. Jada, det kan være det, men for de fleste er dette en slitsom arbeidshverdag med hard konkurranse og ganske mye bekymring. De fleste drar ikke på jobb for å bidra til den generelle økonomiske veksten, og de ser ikke på seg selv som del av et kulturutvekslingsprogram.

De som plukker tomatene og jordbærene i Europa, hører vi sjelden fra. De som gjør rent kontorbyggene i Oslo sentrum, og på universitetene og sykehusene er også ganske stille. Bygningsarbeiderne fra Polen høres mest når de roper «kurva» fra en og annen byggeplass. «Kurva» er et polsk kraftuttrykk, og kanskje er det noe passende ved at det vi oftest hører er noe tilsvarende «faen i helvete», når det ljomer ut over bygatene.

Som norsk arbeider er mine polske kolleger et speilbilde av meg selv, mine egne interesser og min egen situasjon i samfunnet. En av de store forskjellene på norske og polske arbeidere er forventningene vi har til arbeidslivet. Jeg vil holde på mine norske forventninger, og vil gjerne dele dem med mine polske kolleger.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Hold deg frisk, du har ikke råd til å være syk!

Les også

Oslo skal ikke bare være for de privilegerte

Les også

Advarslene fra Oslos politimester gjør sterkt inntrykk. Jeg er ikke trygg på at politikerne tar poenget

Les også

Bare kritthvite mannfolk