(Oslodebatten)

Da er det blitt et helt nytt år, med nye håp, muligheter og blanke ark.

Vel, sånn er det for de fleste, i alle fall, mens jeg er på vei ned til «skammens gate» - rusmiljøet i Storgata - igjen.

Siden sist jeg skrev om dette, har det skjedd mye nytt. Vi har fått en gateklinikk, i Sverre Eikas ånd, heroinassistert behandling står på trappene, og jeg har fått mine livsnødvendige medisiner. Jeg trenger ikke lenger lage meg «medisinske nistepakker». Nå kan jeg bare putte en lovlig pille i lomma istedenfor.

Jeg har fått et helt nytt kapittel, et liv. Men det betyr ikke at jeg har glemt ett eneste menneske som hver dag må dra til gata.

Les Janne Killingstads forrige tekst:

Les også

En trist rusmisbruker går til sengs i kveld. Hver dag må vi gjøre ting vi ikke liker for å overleve

Politiet er på plass, men alle jeg kjenner er borte

Når jeg drar hjemmefra denne gangen, løper jeg ikke lenger. Jeg går til toget. Jeg skvetter ikke lenger når damen på sier «Neste stopp; Oslo S.»

Jeg kjenner på lykke og glede, og en god porsjon dårlig samvittighet. For mens jeg har fått et bedre liv, er det fremdeles mange andre som sliter.

Bena mine vet hvor de skal, og så er jeg der, der hvor jeg har levd de siste 25 årene av mitt liv. Det er en merkelig følelse.

Det første jeg ser når jeg er fremme i «skammens gate», er politiet, godt plassert på hjørnet ved kafèen hvor jeg satt sist. Jeg løfter blikket, og der var det to politibiler til, én på Brugata-siden og én i enden av «skammens gate».

Jeg skjønner ingenting. Hvor er alle?

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Sinnet bygger seg opp i magen, som en tung, sort klump

Jeg går til den ene politibilen og banker på ruta til den unge damen som sitter i passasjersetet, får henne til å så vidt dra ned ruta, tross munnbind og normal oppførsel.

Jeg spør rett ut: «Hva har dere gjort?» Det bare plumpet ut av meg. Jeg blir litt flau, som da jeg kalte Jan Bøhler «fjompenisse» på direkten, med Bent Høie ved min side – da rusreformen enda var et håp. «Nå passer du munnen din, Janne. Vær nå høflig, da,» tenker jeg for meg selv.

Damen i sin flotte uniform svarer: «Vi skal løse opp den offentlige russcenen.»

«Åh,» svarer jeg. «Ja, så nå er alle rusavhengige borte? Har dere fått hele gjengen her nede nykter, eller på medisiner, i jula dere, da? Eller knipset dere bare, så alle folka ble borte?»

Jeg kjenner nakkehårene reise seg, og et sinne jeg ikke har kjent på lenge. Det bygger seg opp i magen, som en tung, sort klump.

Før jeg får sagt noe mer, er ruten rullet opp igjen, og politidamen vifter meg videre. Det var kanskje best.

Les også

Etter flere år med tungt rusmisbruk fant jeg redningen

Politiet gjør det vanskeligere å være en outsider

Bortenfor Kiwi møter jeg en gammel bekjent. «Godt nyttår», sier jeg. «Ja, du ser jo hvor godt det er,» sier han og nikker mot politibilene. «Hva skjer? Hvor er alle?» Han svarer: «Åh, de er spredt overalt, men de er der.»

Vi sier ha det, og beina mine slår seg på autopilot igjen, og jeg setter meg på en trapp i nærheten.

Jeg putter ansiktet i hendene mine og gråter. Herregud, som jeg gråter – gråter for dem som ikke er like heldige som meg, gråter fordi politiet igjen har gjort det enda vanskeligere å være en «outsider». Jeg gråter for dem som kjenner på stigmatisering og utenforskap, hver eneste dag.

Jeg skjønner at politiet må innom miljøet i ny og ne – det er jo jobben deres. For miljøet har blitt hardt, det skjer vonde ting der.

Jeg tørker tårene og vet jeg er en diger smule overfølsom – en av de tingene som skjer når man slutter med rus.

Folk gjemmer seg i sidegater, portrom og smug

Siden før jul har det vært flere aksjoner, og politiet har tatt mange fra miljøet. Det er de unge politifolka som er verst. Det er akkurat som at de liker følelsen av makten de har fått. Det er bedre med de eldre som er mer erfarne, og som behandler folka i gata bedre.

Folk gjemmer seg i sidegater, portrom eller andre steder. Miljøet er spredt, og det blir enda vanskeligere å få seg en friskmelding enn før.

Skyldfølelsen av å være heldig gir meg en på trynet igjen. Nyttårsønsket mitt er at flere skal få hjelp og at politiet blir litt rundere i kantene.

De tror de er snille når de «bare» gir folk en bortvisning – at du blir bannlyst fra «skammens gate» i 24 eller 72 timer.

Det er slett ikke snilt. For ser de deg i bortvisningsperioden blir du arrestert. Er du syk dagen etter du er vist bort, og trenger å friskmelde deg, får du ikke lov til det. Hvor går du da? Den «snille», straffen er verre enn bot, til tross for at de færreste har råd til å betale den.

Flere og flere titter seg nå over skulderen av redsel for politiet.

Les også

Mellom fengselsoppholdene har jeg ofte tilbrakt julen på gata

De setter dosa si alene, tar overdose alene, og kan dø alene

Bindeleddet mellom politiet og brukerne, altså det som kalles for Sentrumssamarbeidet, jobber dessverre ikke raskt nok. Folk dør hver dag landet rundt på grunn av den dårlige relasjonen mellom rusavhengige og de med makt.

Folk er nødt til å gjemme seg. De setter dosa si alene, tar overdose alene, og jeg er redd for at flere dermed dør alene. Etter min erfaring, er det ofte unge mennesker.

Skam dere, Oslo politi.

Politiet trengs, men de drar hjem når miljøet blir farligere

Det begynner å mørkt, og på et knips, så drar politiet.

«Hva pokker? Nå som det begynner å bli skummelt her nede...» I ly av mørket dukker løpere, bøffere og ranere opp i «skammens gate». Det er nå politiet trengs i gata, men de har allerede dratt hjem. Og de hjelpesløse blir stående igjen.

På toget hjemover, svever tankene mine rundt dagens tur i gata. Jeg tenker på de rusavhengige – de kommer aldri til å forsvinne. Jeg tenker på Arbeiderpartiet, som har glemt en av deres fineste partimedlemmer: Thorvald Stoltenberg og Stoltenberg-utvalget. Det var da tanken om en rusreform ble født. Og dagens Arbeiderparti tråkker på hans minne. Skam dere, Jonas Gahr Støre og co.

Når jeg går til sengs i dag, er jeg like lei meg som forrige gang jeg var på tur. Det går ikke an å trylle bort folk, uansett hvem det måtte være. Det vil alltid være mennesker som er avhengig av rus. For det er det vi er – mennesker. Vi lever bare forskjellige liv.

Support, don't punish.

Les også

Ved midnatt tikker meldingen fra min nye flørt inn, og jeg innser at romantikken er død

Les også

– Da blir det eksplosivt i familiene!

Les også

Stoltenberg skulle hatt selvinnsikt nok til ikke å søke