Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
At den nyvalgte stortingspresidenten Eva Kristin Hansen (Ap) i tre år hadde disponert en pendlerleilighet i Oslo sentrum hun ikke hadde rett til, er alt annet enn overraskende. Det kom heller ikke som noe sjokk at Stortinget bare ville legge vekk hele saken, tvert imot.
Instinktivt begynte jeg å tenke tilbake på høsten 2008.
Da avslørte VGs politiske nyhetsreportere Marianne Johansen og undertegnede en på alle måter besynderlig politisk nyhetshistorie i VG.
Saken begynte med at vi hadde fått nyss om at en stortingsrepresentant for Ap i Oslo skulle ha hatt så høye mobilutgifter at Stortingets satte foten ned, og nektet å refundere flere regninger.
Det var påstander om at Stortinget hadde latt skattebetalerne ta regningen for telefonering for «flere hundre tusener kroner», et absurd høyt beløp i seg selv – men som også vitner om en så omfattende bruk av mobilbruk at det nesten ikke er fysisk mulig.
VG ba Stortinget om innsyn i alle 169 representantenes telefonregninger for årene 2006, 2007 og 2008. Slikt innsyn hadde både VG og andre medier fått ved flere anledninger bakover i tid.
Nå fikk vi avslag.
I et eget vedtak hadde Stortingets presidentskap bestemt at beløpene på representantenes telefonregninger fra nå av skulle hemmeligholdes.
For oss i VG var dette avslaget oppsiktsvekkende, selv til Stortinget å være:
Flertallet jobbet riktig nok alltid for å beholde mest mulig hemmelighold, men det var tross alt helt uventet at man innførte mer hemmelighold.
– Vi kom til at det ikke ville være riktig å offentliggjøre dette av hensyn til personvernet, og vi har fulgt offentlighetsloven, fastslo daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland.
Denne saken utspant seg i 2008, men i 2021 er fortsatt ikke Stortinget omfattet av Offentlighetsloven, som ble vedtatt i 1970. Stortinget, som i vårt styresett har monopol på å vedta lover, har i alle år sørget for at denne loven ikke gjelder for de folkevalgte på Løvebakken.
Saken om de astronomiske telefonregningene fikk som forventet, basert på solid erfaring, lite oppmerksomhet verken på Stortinget, i andre medier eller i samfunnet for øvrig.
Bortsett fra i ett lite miljø:
Spåkonene.
De reagerte.
Spåkonene dro nemlig kjensel på stortingsrepresentanten. Som var en godt over snittet pågående og innbringende kunde, kunne flere av dem fortelle. Det kostet angivelig 30 kroner minuttet å få se inn i sin egen fremtid i 2008.
Og vedkommende ville spås konstant, og gjerne til alle døgnets tider, fikk vi høre.
Spåkonene var i det hele tatt ikke i tvil:
Stortingsrepresentantens elleville telefonregninger skyldtes dem.
Høyre vinner neppe makten i 2023 hvis de ikke greier å få MDG til å forlate Raymond
Nå gikk VG tilbake til Stortingets presidentskap og ba om innsyn på nytt. Vi mente spåkonenes påståtte inntreden i saken måtte bekreftes eller avkreftes. Og det kunne bare bilagene gjøre. Hvis telefoner til spåkoner var bakgrunnen for at regningene var så høye, grenset forholdet til bedrageri, som er straffbart.
Men et samlet presidentskap anført av Thorbjørn Jagland, samt Stortingets daværende direktør Hans Brattestå, sa nei på nytt.
Også Aps stortingsgruppe, ved parlamentarisk leder Hill-Marta Solberg, mente offentligheten ikke hadde noe med de folkevalgtes telefonregninger.
Ukene gikk. Stortingsrepresentanten viklet seg stadig inn i nye forklaringer på hvordan regningene kunne være så høye.
Til slutt, og etter utrolig mye fram og tilbake, aksepterte Aps gruppe at VG kunne få se bruddstykker av bilagene.
Der fremgikk det blant annet at representanten hadde ringt 793 ganger til satellittelefon med en total samtaletid på 133 timer i løpet av en periode på bare ni måneder.
Stortingsrepresentantens politiske karriere var over da VG greide å knytte et satellittelefonnummer til en satellitt, plassert på Danskebåten, som betjente spåkoner. (Nå fikk Oslo Ap svært dårlig tid, fordi man plutselig fikk et hull på stortingslisten rett før nominasjonsmøtet. Lynraskt måtte partiet finne en erstatter: Slik ble Hadia Tajik stortingspolitiker fra Oslo).
Dette står avslutningsvis i den såkalte Metoderapporten som ble innlevert til SKUP-juryen i 2008, flere måneder etter den dramatiske avgangen:
«Mer interessant er kanskje hvilke konsekvenser saken ikke har fått: Velgerne har fortsatt ikke fått vite hvor mye (stortingsrepresentanten) brukte av offentlige midler på å ringe spåkoner. Velgerne har heller ikke fått vite hvor mye hun har tilbakebetalt, og Stortinget har ikke vurdert om hennes telefonbruk er lovstridig. I skrivende stund har (stortingsrepresentanten) fortsatt ikke levert inn bilagene til telefonregningene sine til Stortinget ... Fortsatt hevder Stortingets direktør Hans Brattestå og stortingspresident Thorbjørn Jagland at Stortinget følger offentlighetsloven. Men telefonutgiftene til statsråder og statsministeren har altså hele tiden vært offentlig informasjon, mens de har vært unntatt offentlighet for stortingsrepresentanter av hensyn til «personvernet». Etter VGs avsløring har imidlertid Stortingets presidentskap vedtatt at stortingsrepresentantenes telefonutgifter skal være offentlig tilgjengelig informasjon fra og med 2009».
Verken spåkonenes inntog i norsk politikk, som er eksotisk nok, eller den monumentale motstanden på alle politiske og administrative nivåer i Stortinget mot at offentligheten skulle bli opplyst om saken, er det mest fascinerende med denne saken.
Det mest fascinerende er den absolutt aversjonen mot selv å få etablert faktum og komme til bunns i saken.
Stortinget ville rett og slett ikke vite.
Verstingene har alltid vært Ap. Med Høyre hakk i hæl. Og Frp, selv om Sylvi Listhaug har vist andre takter i det siste.
Jeg føler meg ganske sikker på at det er denne mentaliteten – kombinasjonen av hemmelighold og et genuint ønske om å vite minst mulig – som er grunnen til at Stortinget har vært ridd som en mare av skandaler rundt pensjons-, reise og boligordninger opp gjennom årene. Og etterlønn. For ikke å snakke om den manglende åpenheten som har vært om det rundhåndede gruppetilskuddet, som bevilges over statsbudsjettet til drift av stortingsgruppene.
Er jeg for konspiratorisk nå?
Jeg skulle ønske at svaret var ja.
Er jeg for pessimistisk når jeg ikke tror Stortinget kommer til å rydde opp denne gangen heller?
Nei.
Og jeg kan dessverre gi et helt ferskt eksempel:
Hva gjorde Stortingets presidentskap etter avsløringene i Aftenposten som blant annet førte til at Kjell Ingolf Ropstad måtte trekke seg som leder i KrF og gå av som statsråd?
Jo, de nedsatte et eksternt utvalg for å gjennomføre en full gjennomgang av regelverket for pendlerboligene, som er bra.
Og de utformet det endelige mandatet for utvalget, bare noen få dager før Eva Kristin Hansens egen pendlerboligsak ble avslørt.
Der fremgår det at det er kun er regelverket som skal gjennomgås – utvalget skal ikke granske enkeltsakene.
Med andre ord:
Det nyvalgte presidentskapet bekrefter og befester den gamle kombinasjonen av hemmelighold og et genuint ønske om selv å få vite minst mulig.
Nå skal Stortinget velge seg ny president som skal gjenopprette tilliten til parlamentet etter fedrenes synder. Det ville under normale omstendigheter vært naturlig at Aps nummer to i presidentskapet, Sverre Myrli, var den som rykket opp.
Sverre Myrli deltok imidlertid i arbeidet med å utforme presidentskapets mandat som ikke åpner for å granske enkeltsaker, noe både SV, MDG og Frp har kritisert kraftig.
Hvis Stortinget, mot formodning, denne gang mener alvor når de sier at de skal rydde opp, kan de enkelt vise det ved i det minste å velge en annen stortingspresident enn Sverre Myrli.
