(Avisa Oslo)

Nå tyder alt på at det blir verken hvit eller grønn jul noe sted. Den blir mørk, nedstengt og asosial. For mange, ikke minst i Oslo, blir det en svart og ensom jul.

På en hastig innkalt pressekonferanse klokken 20 i kveld kommer statsminister Støre til å fortelle nasjonen hva vi ikke kan få gjøre i ukene som kommer.

Omikron har åpenbart ikke hatt politisk høflighet nok til å spørre verken Jonas Gahr Støre, Ingvild Kjerkol eller Raymond Johansen om lov før det har hoppet fra menneskekropp til menneskekropp.

Viruset har bare spurt seg selv, viser det seg.

Og svaret ser dessverre ut til å ha vært:

Nå løper jeg løpsk!

Og det i et større omfang og høyere tempo enn på noe tidspunkt i de ett og trekvart årene som er gått siden pandemien begynte å snurre oss rundt lillefingeren.

Ønsketenkning ligger i menneskenes natur, ikke minst hos politikere.

Og i særlig grad blant Aps politikere siden de tok over makten etter Erna Solbergs regjering nå i høst.

Etter å ha vunnet valget 13. september lagde Ap og Sp «Hurdalsplattformen». Står det noe om korona i den?

Ja, én gang.

Hva med «pandemi»?

Også én gang.

Mandag 18. oktober holdt den nye statsministeren, Jonas Gahr Støre, en tale i Stortinget. Den var lang, og det var ikke så rart, for det var selveste regjeringserklæringen.

Ble «corona» eller «korona» nevnt med ett ord?

«Covid-19»?

«Pandemi»?

«Nedstengning»?

Nei.

Overhodet ikke omtalt. Null og niks.

Jeg tror at akkurat dette forteller omtrent det vi trenger å vite om hva som var mentaliteten på innsiden av den nye regjeringen.

Her skulle man tydeligvis ikke se bakover, eller på dagen i dag, men framover, og fremtiden var uten korona for folkets nye styre. Det handlet om arbeid, distriktspolitikk og at nå var det «vanlige folks tur».

Så kom omikron, og nå ble det i stedet vanlige folks tur til å bli smittet av korona.

Men regjeringen reagerte i liten grad på omikron. De var på hæla fra dag én.

Erna Solberg gikk ut og sa noe som mange syntes var ganske uhørt å si av en så nylig avgått statsminister:

Støre-regjeringen følger ikke opp faglige råd, og koronastrategien virker uklar og utilstrekkelig.

Hun ba Støre komme til Stortinget og redegjøre. Det gjorde Støre, og det var en god redegjørelse – jeg hadde gleden av å sitte i salen og høre på den – men den tok på ingen måte høyde for det som har skjedd siden.

Dette påpekte Erna Solberg i replikkrunden etter Støres redegjørelse. Det gjorde Støre sur i sin oppsummering.

Støres problem er at Solbergs uttalelser i Stortinget denne dagen står seg langt bedre for ettertiden enn hans egne.

Regjeringen er blitt presset fra skanse til skanse av viruset i dagene og ukene etter dette. Det har nesten vært parodisk.

For hva har vært Regjeringens svar?

Jo, at vi ikke må skremme opp folk. At alle bør gå på julebord, helst så mange som mulig, og at man bør julehandle og legge opp til helt normal julefeiring.

– Jeg vil ikke være koronaminister, sa helseminister Kjerkol til VG så sent som 30. november.

Egentlig er det å trekke ut dette sitatet fra et lengre intervju litt urettferdig mot Kjerkol. Hun sa mye klokt og fornuftig i dette intervjuet også.

Men – hun sa det, og det røper på forbilledlig klart vis hva Regjeringens mentalitet har vært:

Korona er ikke øverst på vår dagsorden, og vi har ikke så lyst til å jobbe med det, vi vil jobbe med våre saker, de er mye viktigere og mer interessante.

Det var ikke behov for nasjonale tiltak. Det var ikke nødvendig med påbud om munnbind. Det var ikke nødvendig med nesten noen ting. Og – gå på julebord nå!

– Norge er ikke nedstengt, gjentok Støre om og om igjen.

Det var som om de sa:

– Korona passer ikke nå. Ikke akkurat her.

Jeg tuller ikke når jeg sier at Støre, Kjerkol og Johansen har prøvd å «snakke ned viruset». Det er nettopp det de har gjort. De har hele tiden forsøkt å gjøre trusselen fra omikron minst mulig i sin kommunikasjon med befolkningen.

Og så har de håpet på det beste.

Men ser ut til å ha fått det verste.

Er det ansvarlig?

Er det slik store statsmenn opptrer?

Jeg fulgte Erna Solberg tett i tiden før og etter at Norge ble «stengt ned» 12. mars 2020. Jeg hadde blant annet to lengre intervjuer med henne for VG på Statsministerens kontor.

Solberg vek ikke blikket, svarte på alle spørsmål – og formelig struttet av energi. Hun gikk til oppgaven med liv og lyst. Og hun hadde med seg helseminister Bent Høie.

Det var nesten som om hun utstrålte: Endelig en utfordring som er stor nok for meg!

Kontrasten til det vi har sett og hørt fra Støre til nå kunne knapt ha vært skarpere.