– Vi kan ikke risikere at den aller verste perioden ligger foran oss.

Det var fritt for lyspunkter under byrådets pressekonferanse tirsdag.

Og som om ikke pandemiens herjinger var nok, bare en halvtime før byrådsleder Raymond Johansen fikk ordet i Oslo rådhus kom den nedslående nyheten om at LOs leder Hans-Christian Gabrielsen er gått bort.

– Det er tungt å stå her nå, var det første som ble sagt fra podiet.

I mange år har de to sittet sammen i Aps sentralstyre. De var kamerater. Og alle kunne se at byrådslederen kjempet mot tårene.

«Akkurat nå er situasjonen svært alvorlig».

Det var mantraet i dag.

Det manglet dessverre ikke på materiale til å underbygge det:

Smitten i aldersgruppen 10 til 19 år har økt med utrolige 600 prosent mellom uke 6 og 9.

I forrige uke ble over 1300 personer i Oslo smittet, det høyeste tallet noensinne.

Det er nå 40.000 arbeidsløse i Oslo.

Smitten vokser over hele byen, og i alle grupper.

Og det mangler vaksiner, det eneste virkemiddelet som kan få oss ut den gjørma vi sitter i nå. I går hadde 65.400 vaksinedoser blitt satt i Oslo.

Det muterte viruset er rett og slett mer smittsomt enn det opprinnelige. I Oslo har vi slått ned utbrudd og smitte hver gang. Nå må vi gjøre en siste kraftanstrengelse for å slå ned den også tredje bølgen.

Oslo har vært sosialt nedstengt siden i begynnelsen av november. Vi kan nå fastslå at de ekstremt strenge tiltakene vi har levd under er utilstrekkelige i møte med den britiske mutanten. Viruset har endret spillereglene.

Raymond Johansen sier rett ut vi ikke har noen garanti for at de nye tiltakene vil kunne slå ned smitten.

Men vi har ikke noe annet valg enn å prøve det vi kan.

Problemet er at nå er det lite igjen i verktøykassa.

Raymond Johansen, og for den saks skyld også Erna Solberg og Bent Høie på nasjonalt nivå, har hatt og har en svært utfordrende kommunikasjonsjobb. Det vil den fortsette å være.

Kritikken mot statsministeren har gått på at hun holder stadige taler, pressekonferanser og redegjørelser, men uten å komme med nye konkrete tiltak.

Også Raymond Johansen har fått kritikk, blant annet for å ha kommet med merkelig og uklar kritikk av Regjeringen.

På tirsdagens pressekonferanse synes jeg Raymond Johansen gjorde en god jobb. Han fokuserte på innholdet og alvoret, på tiltakene.

Han motsto også fristelsen til å bli sentimental og følsom, det var heldigvis ingen dikt eller dulgte hentydninger til at andre har skylda.

Avslutningsvis nærmest bønnfalt han Oslos innbyggere om å følge smittevernreglene til punkt og prikke. Han sa også at det er for mange eksempler på at de ikke følges, og at dette skyldes at folk, og da særlig de unge, er trøtte på tiltak. Forståelig nok.

Hvis vi ikke får tallene ned, vil det ikke bare bli rødt nivå i barnehager og på barne- og ungdomstrinnet som nå, men presset på våre sykehus vil øke. I dag er vi langt unna en kritisk situasjon.

Men en eksplosjon i smitten, og muligheten for det er faktisk til stede, vil kunne få et normalt svært så robust helsevesen til å knele.

Oslo universitetssykehus har normalt 75 intensivsenger. Det finnes planer for å oppjustere dette til 210 senger hvis situasjonen krever det.

I hele Helse Sørøst er det – dersom alle kriseplaner trår i kraft – rundt 700 intensivsenger.

Det er altså ikke utømmelige ressurser vi sitter på som samfunn.

Det står heller ikke på penger eller utstyr.

Det står på folk.

Vi har ingen reserve av for eksempel intensivsykepleiere, selv om vanlige sykepleiere om dagen kurses for å få opp kompetansen.

Dette underliggende dramaet har vært der helt siden koronaen gjorde sitt inntog for ett år siden.

Men potensielt er situasjonen farligere og mer labil nå, fordi den britiske mutanten er langt mer smittsom, og at faren for eksplosiv smitte naturlig nok da er større.

Vaksinen er lyset i enden av tunnelen, men inntil vi kommer dit, må flest mulig av oss greie å forbli smittefrie.

Det handler om å holde ut, og det handler om at vi alle må skjerpe inn rutinene våre enda mer.