Jeg er ekspert i å være min verste fiende. Det tror jeg det er mange som er, kanskje uten å være klar over det selv.

Jeg går på substitusjonsmidler og har vært rusavhengig i mange år, men har endelig fått hjelp.

Men hodet mitt har ikke det. Hjernen drar sin vei noen ganger, og da kan det jeg er mest redd for i hele verden skje: Jeg ramler ned i det svarte hullet, som nesten har tatt livet av meg flere ganger.

Følelser jeg trodde jeg hadde kontroll over

I det svarte hullet er det bare meg og mine demoner. Der blir jeg sittende fast, mellom alt som er vondt, i skylappene jeg får når jeg kun klarer å fokusere på meg selv. For jeg blir egoistisk, og tenker ikke over ringvirkningene av at jeg har det leit. For det er vondt for dem som er glad i meg å se meg sånn, og jeg vet det går ut over dem, fordi jeg ikke helt er meg selv.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Mannen min lever også med min sykdom, noe som til tider er veldig vanskelig. Følelser jeg trodde jeg hadde kontroll over, kommer plutselig lett til overflaten igjen, hjertet begynner å rase i vei, svetten pipler frem i håndflatene, og det brenner i magen. Så kommer kvalmen.

Og så skal jeg bare ta en telefon til Skatteetaten eller noe, liksom. Jeg kjenner at jeg har lyst til å ta den telefonen i morgen istedenfor. Men det kan jeg ikke, jeg må prøve.

Jeg bøyer meg og titter på hylla under stuebordet, og der ligger den: Esken med de små, blå pillene med antipsykotika – «gærningpillene», som jeg kaller dem. Knekker ut en og stirrer på den der den ligger i den lett skjelvende hånda mi. Skal jeg, eller ikke?

Jeg legger pilla tilbake i boksen. Bestemmer meg for å ta den telefonen, bli ferdig med det. Så plukker jeg opp mobilen og ringer. Svareren i andre enden sier «Det er tre kvarters ventetid, vennligst vent.» Og jeg tenker: «Takk og lov, litt utsettelse.»

Utsettelser er jeg også ekspert på: «Mañana, mañana, i morgen, i morgen.» Til slutt blir ting utsatt så lenge at jeg ender opp med å gjøre ingenting.

«Kom ned hit, her har du vært før, her er det trygt»

Jeg føler meg litt som i låta til Onkel P, «Styggen på ryggen». Det er den Janne alle kjenner, og Styggen er den andre Janne, den som sier meg i øret: «Du er ikke bra nok, Janne, du duger ikke, du er en taper, og ingen liker deg.» Akkurat som i låta.

De som har det som meg, har lett for å trykke seg selv ned. Det blir så altoppslukende at alt dreier seg kun om meg. Det er da det gjelder å dra fram gode minner og ting som pleier å gjøre meg glad. Noen ganger hjelper det, andre ganger ikke.

Noen ganger føler jeg at det svarte hullet lokker på meg: «Kom ned hit, her har du vært før, her er det trygt.» Og jeg kjemper imot, det koster alt jeg har, jeg kjenner jeg faller, prøver desperat å finne en glad tanke. Noen ganger går det en time, andre ganger noen dager. Men til slutt klarer jeg det, kanskje, å klatre opp av det svarte hullet.

Min forrige psykolog syntes synd på meg. Det hjalp ikke stort

Jeg har ikke lyst i det hele tatt, men skjønner at dette klarer jeg ikke alene. Det suger, for jeg vet at det innebærer å snakke med noen, og den «noen» er de skumleste folka jeg vet om: Psykologer.

Man skal vrenge sjela si til en vilt fremmed person. Passer ikke kjemien, er det enda vanskeligere. Min forrige psykolog syntes synd på meg, og det hjalp ikke stort. Jeg syntes bare enda mer synd på meg selv.

Men man må ikke være redd for å ta imot hjelp, selv om det er vrient, og stoltheten får seg en knekk. Det er ikke noe å skamme seg over.

For det finnes alltid håp, håp om at jeg skal klare å elske hele meg selv, selv med Styggen på ryggen. Den har blitt en del av meg og min personlighet. Det er meg, det også.

Jeg må bare vite når jeg skal be Styggen holde kjeft når han hvisker i øret mitt «Hørte du ikke hva hun som gikk forbi sa? Hun sa «taper». Skam deg, Janne.» Og så er det bare en dame som prater i mobilen med propper i ørene.

Psykiatri og rus går hånd i hånd

Jeg får lyst til å skrike, skrike til jeg hører ekkoet av min egen stemme. Rope høyt at Styggen må i skyggen, og jeg ut i solen, hvor alt er trygt og godt.

Psykiatri og rus går hånd i hånd, som to bestevenner. Jeg er fienden, og de vil ta meg, ta meg ned i det svarte hullet igjen, hvor alt er mørkt, tankene mine blir mørke, og jeg finner ikke lyset.

Da er det bare å ta seg sammen. «Eller du blitt helt koko, Janne?» Jeg blir bare forvirret og skjønner til slutt ikke om stemmen er inne i hodet mitt eller om det virkelig var noen som sa det.

Kanskje jeg og Styggen kan bli venner?

Kanskje jeg må omfavne denne siden av meg selv, lære å elske den. Kanskje jeg og Styggen kan bli venner?

Du må elske deg selv, for det er ingen andre som gjør det, har jeg alltid fleipet med. Men i det siste har jeg snudd: Vær glad i deg selv, andre er det, andre bryr seg faktisk. Det er bare så fordømt sårt og vanskelig og tillate seg selv å tro det.

For man kan få til ting, selv om man ruser seg, går på medisiner, har psykiske problemer, traumer og mer. Det er alltid håp, håp om bedre dager, håp som kommer med sola som skinner gjennom vinduet og gjør hjertet varmt igjen.

Dagen min nærmer seg slutten, og jeg titter bort på stolen ved siden av meg. Der sitter mannen min som jeg elsker og som har levd med meg og sykdommen min i mange år. Jeg smiler litt for meg selv, og tenker på alt han har måttet stå i også. Ikke fordi det er noe å le av, men av kjærlighet for at han fremdeles er her.

«Skriver du, Janne?» spør han. «Ja,» svarer jeg. «Jeg har skrivi' meg opp av det svarte hullet.» Og han smiler, sier at han elsker meg. I dag våknet jeg, kriget med meg selv igjen, og vant. Jeg er lykkelig igjen.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten.

Les også

Jeg husker ennå den fæle dama si: «Hva har'a fått i seg?»

Les også

De vil bare ha oss vekk fra Grønland. Vekk fra akkurat der de bor

Les også

Hvor verdig liv du får, avhenger av hvor i byen du bor

Les også

Som adoptert vet jeg en ting eller to om å stå i midten