For over en måned siden sparket Avisa Oslo og Oslodebatten i gang en debatt om norskhet. Journalist Sevda Barazesh intervjuet Oslo-beboere med flerkulturell bakgrunn, og jeg skrev kommentaren «norsk nok for de svina». Der reflekterer jeg over hvorfor jeg ikke har det personlige behovet for å kalle meg norsk, og hvilke hendelser i livet som har formet mitt valg. Denne innsikten har vært befriende, og ikke noe jeg er opprørt, sint, eller såret over.

Å frigjøre seg fra å kjempe for en plass i et samfunn på andres premisser er positivt.

Jeg var klar over da jeg skrev kommentaren, at samfunnet kanskje ikke er klare for å diskutere dette skikkelig. Stort sett er jeg blitt motbevist, for jeg opplever at mange forstår. Noen få har imidlertid et sterkt behov for å tåkelegge en ellers god debatt. «En finger til Norge», «det er tankeløst og farlig, og signaliserer utenforskap» og at «Ashraf melder seg ut samfunnet».

Det er den liberale Venstre-politikeren Abid Raja som leder an med unødvendige karakteristikker som avsporer debatten. I en uke har han plantet misforståelser, usannheter og sendt inn stråmennkronikker til avisenes debattredaksjoner. I sum fremstår han alt annet en liberal.

Overraskende smålig og illiberalt

Først hos NRKs Debatten tirsdag for en uke siden, der Raja kom med harde konklusjoner og beskyldninger, mens de andre deltakerne - Kamzy Gunaratnam og Shazia Majid - hadde en mer filosofisk tilnærming til identitet. Han mener det er farlig og tankeløst å tenke høyt om å ha en annen identitet enn den norske. Tre dager senere får Raja på trykk en kronikk om Karpes musikk og identitet i Aftenposten.

Der er han plutselig langt på vei er enig om utfordringene med å stå i et krysspress mellom to kulturer, og at det er ubehagelig når folk avkrever svar om din tilhørighet til Norge.

Hvor var denne Raja, da vi andre prøvde å snakke om det på NRKs Debatten?

Mandag 14. februar får han raust med plass i VG. I en uvanlig lang kronikk har Raja mulighet til rette opp blindsporet han er i. I stedet graver han seg ytterligere vekk. Han latterliggjør fullverdige borgere av det norske samfunnet - de som har eller velger en annen identitet enn bare den norske, og mistenkeliggjør meg og andre for ikke å slutte opp om norske verdier.

Det er overraskende smålig og illiberalt, og bevisst eller ubevisst ender Raja opp med å høres ut som han fortsatt er en del av den kollektivt tenkende uncle-kulturen, som slår ned på andres verdier og individuell frihet - den samme kulturen han skriver bøker om at han har løsrevet seg fra.

Blant annet antyder Raja i VG at norske arbeidsgivere kan finne på ikke å ansette kvalifiserte, etniske minoriteter som har «definert seg ut» av det norske. Nok en oppkonstruert problemstilling. Mange norske arbeidsgivere tenker internasjonalt og trenger mangfoldig kompetanse. Jeg er ikke tvil om at arbeidsgivere er mer opptatt av kandidatens kvalifikasjoner, og ikke om vedkommende er norsk eller ikke. Det er heller ikke et spørsmål jeg noensinne har hørt om at arbeidsgivere spør om, eller har lov til å spørre om, rent juridisk. Kan noen bekrefte?

Skru ned den stigmatiserende retorikken

Mens jeg skriver dette tikker det inn en sms: «Det er lenge siden jeg har lest noe så forløsende og motiverende, som bekrefter meg.» Lignende tilbakemeldinger er det mange av. De kjenner seg igjen i teksten «norsk nok for de svina», og forteller at de ikke ser på seg selv som spesielt norske. Faktisk er de fleste som tar kontakt for å si dette, etnisk norske. Er dette folk som står på utsiden av samfunnet, eller representerer farlige og tankeløse meninger? Raja bør straks skru ned den stigmatiserende retorikken, og heller forsøke å lytte nye strømninger i samfunnet.

Det er gledelig at barn av innvandrere kaller seg norske. Det er også gledelig at folk er bindestreksnordmenn. Det bør også være gledelig og legitimt at folk finner andre svar, uten at man plasserer seg på utsiden av samfunnet. «You do you» og «live and let live.» Det gjør det «norske rommet» større.

En del lurer på hva jeg mener når jeg skriver at den «rå og onde nasjonalismen forsøker å ekskludere sånne som meg fra det norske samfunnet. Lignende strømninger finnes også langt utenfor Norges grenser.» Dette er en faktaopplysning. For noen dager siden kom PSTs årlige trusselvurdering, som fastslår hvilken fare høyreekstreme representerer:

«Angrepsformen vil sannsynligvis være forsøk på masseskadeangrep eller et målrettet drap på en enkeltperson. Målene vil være grupper eller personer som inngår i fiendebildet. Dette kan være personer med ikke-vestlig utseende, muslimer, jøder, myndighetspersoner, LHBT+ samt tradisjonelle medier», skriver PST.

Nordmenn er ikke rasister

I fjor høst var også en gruppe på NRKs Debatten og navnga muslimer som bør deporteres fra Norge. Sånne enkelthendelser har noe å si, men aldri har jeg ment at nordmenn flest er rasister. Tvert imot, gjennom hele måneden debatten er gått har jeg sagt at Norge på mange måter er et optimalt samfunn.

Det er ganske forbløffende at en norsk stortingspolitiker ikke er i stand til å se nyanser, eller at det finnes problematisk nasjonalisme i Norge. Står Venstre inne for det Raja sier? Jeg vil også påpeke at Raja som kultur og likestillingsminister ville gjøre Norge rasismefritt. Står Raja inne for det Raja sier?

Vi mennesker er mye mer enn vår nasjonalitet og etnisitet. Ingen av oss har gått i hverandres sko, eller blir formet etter samme oppskrift. Jeg er mer opptatt av hva folk bringer til bordet og samfunnet, ikke om de føler seg som norske eller ikke.

Jeg er trygg på min tilhørighet til Norge. Det aller viktigste jeg tar med fra denne debatten er det samme som jeg skrev opprinnelig: Å ikke gi dem som støyer og maser om din tilhørighet for mye plass.

Å lufte tanker om egen tilhørighet er ikke farlig, eller en fallitterklæring mot det norske samfunnet. Å slå ned på dem er det.

Les flere Oslo-historier og debattinnlegg på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten

Les også

Vi ble ikke akkurat det foreldregenerasjonen så for seg

Les også

«Du må ikke ødelegge det viktige, norske fellesskapet vi alle bør tilhøre»

Les også

Den triste sannheten er at jeg unngår å reise kollektivt

Les også

Jeg ble stemplet som dum. Det har forfulgt meg hele livet