Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Fordi han var mørk i huden. Fordi han var full av melanin, og fordi det finnes folk der ute som ikke liker de med mye melanin. Fordi mennesker med mye melanin i huden – i noens øyne- representerer noe ukjent og fordi noen mener at mennesker med mye melanin i huden ikke burde kunne leve sine liv blant de mennesker med lite melanin i huden.
Like før midnatt 26. januar 2001 ble et liv frarøvet. Et ungt liv. Benjamin Hermansens liv. Det ble tatt av nazister som mente at han ikke fortjente å leve. Benjamin Hermansen var annerledes. Ikke mer annerledes enn Ola og Kari, men annerledes nok til at det kostet han livet. Drept på grunn av sin hudfarge. I dag minnes vi den personen han kunne blitt.
Ikke kjente jeg Benjamin personlig, likevel kjente vi han alle.
Slik hedrer vi Benjamins minne
Vi snakker fortsatt om rasisme i dag, fordi rasisme fortsatt eksisterer i dag. Det er mange som er uenig i at det finnes rasisme i dag, og for den som kjenner rasismen på kroppen er det en hån. De unge menn og kvinner som stadig føler at samfunnets lange arm har et hardt grep om dem.
Det eldre paret som endte på glattcelle etter en «rutinesjekk» av politiet på Grønland i Oslo, som i dag lever med angst, frykt og synlige arr i ettertid.
Dette eldre paret var mine foreldre.
Mine foreldre som flyktet fra en rasisme i deres opprinnelsesland, for så å oppleve den igjen, milevis unna, i et av de tryggeste landene i verden. Den rasismen slapp mine foreldra unna med arr og blåmerker. Den rasismen klarte ikke Benjamin å unnslippe.
Nyanser
Rasismen har mange nyanser. Rasismen drepte Benjamin. Rasismen demotiverer samfunn. Rasismen splitter folk. Det er mange som fortsatt opplever rasisme i dag. Ikke bare der ute i verden, men også her i vår egen bakgård, i Norge. Den typen holdninger man trodde man var kvitt med etter alle historieleksjonene på skolen. Etter å lest de sår rasismen tidligere har satt i et samfunn skulle man håpet, og kanskje forventet, at dette var holdninger av en annen epoke.
Dessverre er det ikke slik.
Det finnes vitnesbyrd om rasisme i ulike slag, over det ganske land. Det er bevist at det er vanskeligere å få jobb hvis du har et utenlandskklingende navn. Det er bevist at minoritetsungdom oftere blir stoppet av politiet. Det er mennesker med minoritetsbakgrunn som føler seg mistenkeliggjort uten at det finnes grunnlag for den mistenkeliggjøringen. Eksemplene er det ikke mangel på.
Tidkrevende
De fleste misliker rasisme. Rosetog og demonstrasjoner i etterkant av rasistiske hendelser har bevist dette. Likevel er det viktig at man kontinuerlig kjemper og jobber mot rasismen i samfunnet. Rasismen andre opplever, er viktig å ikke avskrive.
Det vil ta tid å få bukt med rasismen, fordi dens mangfoldige grep har godt feste i det menneskelige sinn. Vi frykter det ukjente, og det ukjente frykter oss. Den frykten utvikler seg til et sinne og en frustrasjon. Den frustrasjonen forplanter seg og forgifter oss med ideer. Ideene vokser seg sterke og samler krefter. Kreftene får næring, og man tyr til handling.
Det er handlingene som må stoppes. Man må slutte å la seg styre av frykten som leder til rasistiske handlinger. Samtidig må man etablere det faktum at alle mennesker er, til syvende og sist, like. Vi er like fordi vi er mennesker. Det som skiller oss er faktorer vi ikke rår over.
Rasismen har mange nyanser, den er ikke svart og hvit.
