«Meet the new boss same as the old boss», avslutter The Who «Won't get fooled again» med.

Det har aldri vært noen tvil om at dette vil bli utfallet, dagens mindretallsbyråd fortsetter.

Det betyr at «dramaet» er over, men ikke nødvendigvis det politiske teatret Raymond Johansen spiller.

Det er noe dypt pinlig – for nesten alle involverte – over det meste som har skjedd siden Frp kom på å fremsette mistillitsforslag mot byråd Lan Marie Berg (MDG) fordi ny vannforsyning til Oslo blir langt dyrere enn antatt.

Det meste var for så vidt ryddig og greit til og med behandlingen i Oslo bystyre sist onsdag. Ettersom Rødt støttet mistillitsforslaget som fra før hadde fått alle borgerlige partiers støtte, ble dette vedtatt. Men før dette hadde Raymond Johansen stilt et såkalt kabinettsspørsmål. Han la hele byrådets liv i potten: Stemmer dere for mistillitsforslaget, anses det som at flertallet har mistillit til hele byrådet, som i tilfelle ville gå av.

Det gjorde ikke noe inntrykk på flertallet.

På pressekonferansen etter bystyrets vedtak, begynte Raymond Johansen å si veldig mye rart, og det har han fortsatt med.

La oss ta det han sa og sier i rekkefølge:

1. Byrådet har gått av.

Byrådet har ikke på noe tidspunkt gått av. Kommuneloven fastslår dessuten at dette ikke er mulig. Der står det krystallklart at et byråd sitter til et nytt har overtatt. Ordføreren og Raymond Johansen har etter hvert sluttet å si at «Byrådet har gått av».

2. Oslo har ikke lenger et vanlig byråd, men styres av et «forretningsministerium».

«Forretningsministerium» er ikke et begrep verken i kommuneloven eller i «Reglement for byrådet». Dette er et uformelt og lite presist begrep som brukes om vår nasjonale regjering fra det tidspunkt det er klart at den sittende regjering skal gå av og frem til en ny er på plass. Det er ingen som har forlangt at dette Byrådet skal bli et såkalt «forretningsministerium». Dette er noe Byrådet selv har valgt å være – helt frivillig.

3. Oslo får et nytt byråd.

Er dette riktig – hvis det er Raymond Johansen som etterfølger seg selv? Nei, selvfølgelig ikke. Det er det samme byrådet som fortsetter. Så hvorfor er det så viktig å si at det er snakk om to forskjellige byråd? Fordi ellers vil hele den farsen som har pågått en uke bli stående som akkurat det – en farse. Dette var også et forsøk på å forsøke å kamuflere at det eneste som skjedde forrige onsdag var at Lan Marie Berg ble avsatt av Bystyret. Samtidig kan man jo alltid velge å kalle det et nytt byråd. Men formelt, og i hvert fall ikke reelt, er det ingenting peker på at dette ikke er det samme byrådet, med den samme byrådslederen. Først med en annen byrådsleder enn Raymond Johansen ville det blitt et nytt byråd.

4. Stilte kabinettsspørsmål.

Rent logisk er den eneste grunnen til å stille kabinettsspørsmål at man ikke aksepterer eller kan leve med et gitt vedtak. Da går man av, uten betingelser. Dette byrådet har aldri gått av. Det var heller aldri meningen å gå av. Raymond Johansen sa allerede på første pressekonferanse at han var den naturlige etterfølgeren til seg selv. Dette var med andre ord et falskt kabinettsspørsmål.

Det er blitt enormt viktig for det rødgrønne flertallet å forsvare disse fire punktene, selv om de enten er usanne eller tar inn vann til halsen.

For alle vet innerst inne vet at alt dette bare har vært et spill for galleriet. Det har aldri vært realiteter i dette.

Da Raymond Johansens rødgrønne koalisjon vant valget i Oslo i 2015 etter 18 års borgerlig styre, gikk den nye byrådslederen ut med et sterkt ønske om skifte navn fra «byråd» til «byregjering». Selv skulle han bli «byregjeringsleder».

Han valgte det som sin første store profilsak!

Mottagelsen i offentligheten var, for å si det forsiktig, elendig. Alle syntes tilsynelatende det var en fryktelig dårlig idé.

Og – man syntes det viste en Raymond Johansen som var pompøs. og selvhøytidelig. Høy på seg selv? Litt stormannsgal? Pretensiøs? En mann med et stort behov for å gjøre sitt embete mer høytflyvende og viktig for alt folket?

Jeg oppfatter alle de fire punktene over som uekte barn av hans ønske om å lage byregjering – og alt han har sagt og gjort den siste tiden har gjort min mistanke om at han sliter med en indre pompøsitet som må få utløp er blitt styrket.

Raymond Johansen måtte, med halen mellom bena, trekke det pinlige forslaget om byregjering og selv å bli byregjeringsleder i 2015.

Men det virker ikke som om han lærte noe særlig av det.

Jeg tror det er grunn til å grue seg – eller glede seg, alt ettersom – for akt to at det politiske teatret Raymond Johansen nå spiller på lavt nivå.

Nemlig at han kommer til å bruke all sin energi og kraft i dagene framover på overbevise oss om at han nå skal lede et helt nytt byråd – og at han selv er den helt nye byrådslederen vår.