Gå til sidens hovedinnhold

Reisen fra Fornebu til Bygdøy var som et eventyr. Så inntraff virkeligheten.

Slektninger i Pakistan visste ikke hvor hardt vi måtte jobbe for å klare oss her i Norge.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Naima Farooqi er født i Quetta i 1951 og kom til Norge i 1972. Hun er utdannet tolk, har jobbet i Østlandssendingen og har oversatt Karius og Baktus til urdu. I dag er hun gift, har seks barn og bor på Bjerke.

Jeg hadde en trygg oppvekst i Pakistan, med kjærlige foreldre, omringet av mine søsken i et stort hus som var alltid var fullt av liv. De hadde et åpent sinn og store drømmer for meg og mine søstre. Jeg var skoleflink og pappa ønsket at jeg skulle bli lege. Jeg begynte å studere medisin og besto første året.

Les stort intervju med Naima Farooqi.

Da jeg var atten år gammel tok livet en annen vending på grunn av noen utfordringer, og jeg ble derfor giftet bort. Ett år senere flyttet mannen min til Norge, og jeg kom året etter med våre to små barn på slep.

Under flyturen var jeg stadig stresset over at barna mine skulle gråte og forstyrre de andre passasjerene. Da jeg landet på Fornebu ble jeg litt skremt av rulletrappen. Noe sånt hadde jeg aldri sett før.

Reisen fra Fornebu flyplass til Bygdøy var som et eventyr. Det var så vakkert og grønt med en fantastisk utsikt over Oslofjorden. Dessverre innhentet virkeligheten meg da jeg så hvor vi skulle bo. Det var en tjenerbolig uten innlagt vann eller toalett.

Jeg levde under bedre vilkår i Pakistan, tenkte jeg.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Skriv til fawad@ao.no

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Som betaling for å bo i tjenerboligen måtte jeg rengjøre huset til familien vi leide hos. Dette var noe jeg måtte holde skjult for min familie i Pakistan. Slektninger visste ikke hvor hardt vi måtte jobbe for å klare oss her i Norge. Der trodde folk at penger vokste på trær.

En annen ting som gjorde inntrykk og som var ubehagelig var synet av folk i bikini og badebukser rundt omkring i gatene. Jeg hadde aldri sett noe slikt, og det ble en skikkelig kulturkrasj for meg.

Jeg må si at de første fire årene av mitt liv her var svært tøffe, og i en periode slet jeg med mye depresjon. Denne situasjonen ble min motivasjon for å lære språket, skaffe meg jobb, og viktigst av alt å ta førerkort.

Jeg har hatt mange forskjellige jobber gjennom årene, men jobben som tolk for vanskeligstilte ga meg innsikten i livet til mange pakistanske mødre og hvor tøft de hadde det. Ensomhet og depresjon var noe jeg kjente igjen, og jeg hadde lyst til å gjøre noe for å hjelpe andre.

Det er på grunn av disse skjebnene og min egen innsikt som førte til at jeg involverte meg i en organisasjon for å hjelpe ensomme innvandrerkvinner gjennom Norsk Folkehjelp.

I dag heter organisasjonen Innvandrerkvinners Ressurs- og Aktivitetsforum (IKRA). Den har vært et viktig møtepunkt for sørasiatiske kvinner som føler seg ensomme. Det har vært en stor glede å se hvor mye kvinner har blomstret etter at de begynte å komme til oss. Jeg driver organisasjonen fortsatt, og vi tilbyr yoga, meditasjon og turer.

Ikke minst er dette et sted hvor kvinner kan snakke fritt om det de har på hjertet.

Denne teksten er en del av utstillingen til fotograf Iffit Qureshi. Anledningen er 50 år med pakistansk arbeidsinnvandring.

Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten

Les også

Blir vi hengt ut offentlig om sønnen min kler seg ut som Aladdin?

Les også

Bjørvikas skyskrapere overskygger det mangfoldige Grønland

Les også

Hvor mange årsverk bruker NAV på saksbehandling? Det er på tide å tenke nytt.

Les også

Politiet har gått bort fra konvertitt-teorien, men skaden er skjedd.

Kommentarer til denne saken