Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Og landsmøtet hørte på ham. Tvilerne i midten fulgte lederen. På den måten sørget statsministerkandidaten for at Aps stortingsrepresentanter i juli stoppet det mange omtaler som den største sosiale reformen i Norge på tiår. Med Aps stemmer hadde reformen blitt vedtatt.
Fortvilelsen i Oslo Ap over landsmøtevedtaket skyldtes selvsagt først og fremst at det overveldende flertallet i partilaget rent faktisk mente, og mener, at rusavhengighet skal møtes med helsehjelp og sosiale tjenester – ikke fengsel.
Men samtidig visste man også at det store flertallet av Oslos innbyggere ønsket rusreform, og at det særlig gjaldt unge velgere.
Derfor er det ingen overraskelse for noen at Aps folk som driver valgkamp ute på gater og torg konfronteres daglig med Aps nei til rusreform. For det gjør de, har flere valgkampmedarbeidere fortalt til meg. Og de synes ikke det er behagelig. Særlig ikke når mange sier at de skal stemme Venstre og Guri Melby på grunn av dette ...
Ny budsjettlekkasje: Regjeringen vil bruke 18 millioner i Oslo for å få på plass grunnlag for rusreform
En av de kraftigste advarslene som ble spilt inn til Aps nasjonale ledelse fra Oslos fremste politikere før landsmøtet, var at Oslo Ap ville blø på valgdagen hvis Ap fikk skylden (eller æren) for å ha stoppet rusreformen.
Det merkes på meningsmålingene:
«Det er tegn til lysning nasjonalt for Ap, men partiet sliter tungt med velgerlekkasjer til SV, MDG og Rødt i hovedstaden», skriver AOs valgekspert Svein Tore Marthinsen i en blodfersk analyse.
I en meningsmåling i Aftenposten tirsdag fikk Jonas Gahr Støres parti 20,6 prosent, en nedgang på seks prosentpoeng siden forrige måling i juni. Ved stortingsvalget i 2017 fikk Ap 28,4 prosent i Oslo og var byens største.
Det partiet som kanskje har vært den tydeligste tilhengeren av rusreform, er Venstre. På Aftenpostens måling fosser førstekandidat og partileder Guri Melby fram til 10,6 prosent i Oslo.
Det var bare tre partier på Stortinget som stemte imot rusreformen:
Ap, Sp og Frp.
Sp og Jan Bøhler er i denne målingen nede på 2,3 prosent i Oslo, som ikke gir stortingsplass til «velgermagneten fra Groruddalen», mens førstekandidat Christian Tybring-Gjedde kan notere seg for en oppslutning på 4,4 prosent i samme måling.
De andre partiene som stemte sammen med Venstre for rusreformen i Stortinget – Høyre, MDG, Rødt og SV – gjør det alle ganske eller svært bra på Aftenpostens måling. (Ja, jeg vet at målinger ikke er valg, og at de må tas med en klype alt, men hovedtendensene i denne målingen bekreftes i flere andre målinger).
Er rusreformen virkelig så viktig? spør du.
Nja, ja, jo – kanskje ikke isolert sett, men jeg tror rusreformen, for mange velgere i Oslo, også handler om noe mer enn det saklige innholdet.
Den handler om at mange opplever at den representerer et tidsskille i samfunnet. At det å være for reformen handler om å gå inn i framtiden, mens det å være imot den handler om å klamre seg fast i fortiden. At man vil stå på rett side av historien. Litt som da det plutselig var et flertall for at homofile skulle få gifte seg, og siden har det ikke vært mer å mase om.
Og hva med klimasaken, spiller ikke den en enda større rolle i valget enn den fordømte rusreformen?
Definitivt. Absolutt. Selvsagt.
I klimasaken er det forskjeller mellom Oslo Ap og Ap på landsplan. Oslo Ap vil ha klimasaken som viktigste sak. Ap nasjonalt er mer «moderate». Oslo Aps leder Frode Jacobsen har sagt at denne kontrasten også representerer utfordringer for Ap i Oslo ved dette valget. Men i klimaspørsmålet mener man tross alt ikke det stikk motsatte av hverandre.
Samtidig tror jeg det, i hvert fall i Oslo, er en betydelig overføringsverdi mellom rusreformen og klima. Begge handler om kampen mellom fortidens og fremtidens løsninger, og hvor unge og eldre folk skiller lag. Og på hvor stor vekt man legger på forskning og vitenskap som fundament for politiske løsninger.
Det står heller ikke til å nekte for at det hviler en forbannelse over Jonas Gahr Støre og rusreformen.
Det var nemlig den daværende helseminister Støre – godt assistert av «rusreformens far», Thorvald Stoltenberg – som satte i gang hele den politiske prosessen som endte opp med at dagens regjering fremmet reformen som en lovsak til Stortinget i vinter.
Det var Høyre, ikke Arbeiderpartiet, som i mange år var selve proppen i systemet når det gjaldt rusreform.
Så skjedde det nesten sensasjonelle at Høyres helseminister Bent Høie snudde trill rundt i 2016, etter å ha kjempet mot avkriminalisering i 20 år.
– Det er et stort paradoks at vi har brukt straff i tiår etter tiår og samtidig sett at det ikke har noen effekt. Vi har bare fortsatt å øke straffene – som ikke virker – og brukt mer og mer av det, sa Høie til Dagbladet.
Men Høie trengte Aps stemmer i Stortinget for å få reformen satt ut i livet. Han trengte støtte fra mannen som først satte toget i bevegelse, sammen med Jens Stoltenbergs far, som mistet sin datter Nini til heroinen.
Det ble imidlertid taushet til svar fra Støre. Så gikk månedene. Senterpartiet spiste nesten opp Ap i Nord-Norge og i innlandet. Sp kjørte knallhardt på motstand mot rusreform. Sp rekrutterte Jan Bøhler til førstekandidat i Oslo. Han gjorde nei til rusreform til kampsak. Så begynte distriktsopprøret i egne rekker.
På talerstolen på Aps landsmøte bøyde han av.
