Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kjære Elisabeth Skarsbø Moen, direktør kommunikasjon og samfunnskontakt i Ruter:
Elisabeth Skarsbø Moen og jeg har en ting til felles. Vi er gamle AUF-ere. Jeg tror imidlertid at Moen har glemt mange av arbeiderbevegelsens viktigste idealer på veien til Ruter.
Først og fremst vil jeg til livs myten Moen forsøker å bygge opp rundt, om at bussanbud er så fint og fjongt og festlig. Det er arbeidsfolka med skoen på som vet hvor den trykker. Når vi sier at noe ikke fungerer, får vi til svar fra Ruter at Ruter vet best. Og jeg får til svar at jeg tar feil. Bussanbud pulveriserer ansvaret og er slett ikke som Moen skriver «en stor suksess».
Udokumentert påstand
Det finnes ikke et bussanbud med et menneskelig ansikt. Moen skriver også at anbud har gitt innbyggerne et «langt billigere tilbud enn de ellers ville ha fått». Påstanden er og står udokumentert.
I Unibuss og Sporveien har vi fagmiljøer som er og alltid har vært innovasjonsdrevet. Derfor er det underlig å se Moens påstand om at vi ikke ville ha fått til noe om det ikke hadde vært for Ruter.
Fagmiljøene våre hadde vært fullt i stand til å sørge for både utslippsfrie busser, kollisjonssikre busser og et godt utbygget og velfungerende helhetlig kollektivsystem om de hadde fått sluppet til. Uten de massive innstillingene vi i dag opplever med Ruters løsning.
Ruter fremstår som bremseklossen, der ingenting kan skje før Ruter sier at det kan skje. Våre fagmiljøer i Unibuss og Sporveien vet også at en ikke kan sette en ny kjøretøypark i drift fra dag en uten at kjøretøyene er grundig testet på forhånd.
Sporveismodellen med mest mulig under samme tak og med reelt trepartssamarbeid ville vært en løsning for bussen om det var politisk vilje for det. Dessverre er det en politisk villet politikk at en skal velge de billigste løsningene fremfor de beste. Dermed sitter vi der vi er i dag med busser som sliter i kulda og innstilte avganger.
Byråkratene, ikke fagfolka, fikk siste ord
Spørsmålet er jo ikke om vi skal ha elektriske busser eller ikke. Spørsmålet er på hvilken måte de skulle innfases. Byråkratene i Ruter fikk siste ord, fremfor fagfolka som kan dette og jobber med slikt hver dag. Jeg forstår selvsagt at Ruter mener at Ruters løsning er best og hadde jeg hatt Moens jobb hadde jeg ganske sikkert ment akkurat det samme som henne.
Den enkleste for Moen er å intet beklage og heller be om mer tålmodighet. Å be de som venter på en buss i minus 15 grader om mer tålmodighet må være en tøff øvelse.
Det finnes sikkert noen i bystyre eller fylkesting som vil kreve en uavhengig granskning eller i det minste en evaluering av de siste dagers hendelser, inkludert Ruters rolle og anbudssystemets ansvarsfragmentering. Vi på gølvet ser fram til det og vil naturligvis bidra til en slik granskning på alle mulige måter.
Enormt trykk fikk Ruter-system til å knele: – Den absolutt verste dagen
Fullstendig busstans: – Reis hjem nå
