Så mye rart som Frp har holdt på med de siste årene, skulle det ikke forundre meg om noe sånt skjer. Og blir han nominert, vil det være en stor dag for mange av Frps motstandere, jeg vil tro at jubelen i tilfelle vil stå i taket på Høyres Hus.

La det være sagt: Siv Jensen har vært en markant, dyktig og sterk leder av Frp nasjonalt. Hun tok det gjenstridige opposisjonspartiet inn i maktens korridorer og til Kongens bord i 2013, og hun får gode skussmål for sin innsats som finansminister.

Fire år før gjorde Frp sitt beste valg noensinne, med 22,9 prosent av stemmene på landsbasis og 17,6 prosent i Oslo. Høyres Erna Solberg ble ydmyket i 2009. Det var tider!

Til våren har hun ledet partiet i 15 år. Hun ble første gang innvalgt på Stortinget i 1997. Derfor er det forståelig at hun nå velger å gå av. Jeg tviler heller ikke på at hun ønsker mer tid med familien. Jeg har kjent Siv i over 25 år. Hun er virkelig familiekjær. Som journalist i VG dro jeg med henne til Uganda i 2004 (pluss, naturligvis, VGs legendariske fotograf Helge Mikalsen). Siv snakket om sin familie hele tiden på denne turen, og på en fin og varm måte.

Siv ville se de enorme flyktningeleirene i Nord-Uganda, som ble drevet av norske Flyktninghjelpen, med egne øyne, og gråt i møtet med den bunnløse tragedien disse leirene er. Det var den daværende generalsekretæren i Flyktninghjelpen som var vertskap for turen, og reiseleder. En viss Raymond Johansen.

Men i januar 2020 gikk Siv Jensen på en politisk landmine.

Det smalt så høyt at mange i partiet ennå ikke har fått tilbake hele hørselen.

Siv Jensen ble tvunget av sitt eget parti til å forlate Erna Solbergs regjering. I flere dager kjempet hun mot dette utfallet. Sammen med hun som skal overta ledertrøyen, Sylvi Listhaug. Grunnen til at de forlot regjeringen, er det kun spesielt interesserte som husker.

Nå sier Siv Jensen at det var en riktig beslutning å gå ut av regjeringen. Jeg ser alltid litt ekstra nøye på Siv når hun sier dette. Jeg prøver å se om nesa hennes vokser.

Uansett, nå skulle partiprofilen blankpusses. Primærstandpunktene skulle pøses ut på folket. Oppslutningen skulle gå i været.

Så kom koronaen i mars.

I stedet for å sitte ved Kongens bord, satt Frp i Stortinget og tvinnet tommeltotter.

Nærmest daglige pressekonferanser med statsministeren og statsråder fra Høyre og Venstre. Folket, og journalistene, var like interesserte i hva Frp mente som i foreningen Lesbiske Sjøsamer mot EØS-avtalens prinsipprogram.

Jeg orker ikke å telle opp alle krisepakkene finansminister Jan Tore Sanner - fra Høyre - har drysset utover befolkningen. Det kunne ha vært Siv Jensen som gjorde det. Det kunne ha vært Siv Jensen.

I 1997 sa daværende statsminister Thorbjørn Jagland til VG - faktisk i et intervju jeg gjorde med ham - at Ap-regjeringen ville gå av hvis partiet fikk lavere oppslutning enn ved forrige valg, som var 36,9 prosent. Folket ga ham 35 prosent.

Senere er dette blitt sett på som en av de største politiske tabbene noen har begått.

Frps exit fra Solbergs regjering er i samme kategori.

Det handler om å gi fra seg makten til de andre partiene, helt frivillig, fordi man ikke får det nok som man vil.

Nå har Frp sett målinger helt ned på 6-tallet.

Det virker ikke som om velgerne belønner maktvegring hos politikere.

Situasjonen til Oslo Frp er ganske parallell. Etter valget i 2011 gikk Oslo Frp - også det helt frivillig - ut av byrådet de utgjorde sammen med Høyre. Grunnen? Oslo Frp nektet å ha makt og ta ansvar hvis det ble bygget nytt Munch-museum. Tenk dét!

Siden har ingen hørt så mye fra Oslo Frp. (Bortsett fra utrolig mye krangel og bråk, som gjorde at de rett før jul ble satt under administrasjon av partiets sentralstyre, og fikk fylkeslederen ekskludert).

Ved valget i 2019 fikk Frp fem - 5 - prosent av stemmene. 95 prosent av Oslos velgere stemte altså aktivt mot Siv Jensens parti i Norges desidert største by. De ble åttende (!) største parti i bystyret.

Nå står Oslo Frp altså i den unike situasjon at deres andrekandidat på stortingslisten gjennom mange valg, Christian Tybring-Gjedde, kan stå klar til å rykke opp til førsteplassen. Den samme mannen som i fjor høst presterte å nominere Donald Trump til, av alle ting, Nobels Fredspris.

Som jeg har skrevet før - bare denne ene enestående feilvurderingen burde være nok til å at folk i Oslo som vurderer å stemme Frp må få slippe å stemme på Tybring-Gjedde, og det finnes nok av andre grunner.

Men det verste er at jeg ikke blir overrasket dersom Oslo Frp kjører han på topp. Det sier litt.

Høyst overraskende ble stortingsrepresentant og innvandringspolitiske talsperson, Jon Helgheim, vraket av sitt eget fylke, Buskerud.

Mine kilder i Frp forteller at Helgheim trolig er den eneste som er sterk nok til å kunne utfordre Tybring-Gjedde om førsteplassen i Oslo, men de er ikke sikre på om han gjør det.

Hva kan vi si om Jon Helgheim?

Mye.

Han er fra Drammen eller deromkring. Trolig holder han med Strømsgodset, eller Mjøndalen, jeg har ikke brydd meg om å sjekke, men sannynligvis heier han på minst ett av disse to lagene.