Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Har du vært utsatt for voldtekt eller seksuelt overgrep? Ta kontakt med Overgrepsmottaket.
Avisa Oslo/Oslodebatten har lest dommen fra Lagmannsretten og kjenner skribentens identitet. Det er gjort en redaksjonell vurdering og deler er anonymisert av hensyn til menneskene som er involvert.
Jeg trodde voldtekt var noe som skjedde med vold eller neddoping: Klær revet av, tvang, og at kjønnsorganet ble brukt til en eller flere seksuelle handlinger mot en annen person, som ikke ønsker det samme. Nå vet jeg at voldtekt rett og slett er når seksuell omgang skjer uten den andres samtykke.
Det trenger ikke å være med kjønnsorganet, det kan også være en finger.
Det skulle jeg ønske jeg lærte tidligere. Det bør ikke være slik at man skal bli anmeldt for voldtekt for å lære seg grensesetting.
LES OGSÅ: Oslo-politiet: En aldersgruppe er oftere involvert i festvoldtekter
Jeg fikk en telefon fra politiet
Det var fredag. Den dagen hadde jeg gått noen ærend, og skulle gjøre meg klar for å dra ut på kvelden. I telefonen sa ikke politiet hva det gjaldt, men i samtalen ble et navn nevnt, etterfulgt av: «Skjønner du da hva jeg snakker om?». Det var et navn jeg kjente igjen fra nesten ett år tilbake, og det ante meg hva sammenhengen kunne være. Politiet ba meg stille i avhør, og sa at jeg fikk ha med meg advokat, om jeg hadde lyst til det.
Uken etter stilte jeg til avhør uten advokat. Etter hvert som spørsmålene kom, gikk det opp for meg at her var det ting jeg ikke kjente meg igjen i. Jeg spurte hva jeg var siktet for: Voldtekt, var svaret.
Det sjokkerte meg, og jeg angret på valget om å ikke ta med advokat. Dette var alvorlig.
Etter å ha forklart meg fritt, ble jeg konfrontert med det fornærmede hadde forklart. Det avkreftet jeg, men jeg forklarte hva jeg mente jeg hadde gjort. Til politiet sa jeg at om det medfører straff, så var det en straff jeg uten tvil ville ta.
Tre måneder etter politiavhøret kom tiltalen i postkassen. Jeg var lamslått. Jeg var tiltalt for § 291: Voldtekt, bokstav b; har seksuell omgang med noen som er bevisstløs, eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen.
Jeg er dømt i to rettsinstanser, først i tingretten og deretter lagmannsretten, og skal sone i fengsel i ca tre år.
Utdrag fra dommen: «Det er på det rene og ubestridt at (...) tiltalte den aktuelle natten tok på fornærmede (...), og at hun var ute av stand til å motsette seg det han gjorde, fordi hun sov. Tiltalte har derfor erkjent straffskyld for seksuell handling uten samtykke etter straffeloven § 297. Ved vurderingen av skyldspørsmålet etter straffeloven § 291, (...) har lagmannsretten delt seg.» (Lagmannsretten delte seg i skyldspørsmålet om minst en finger var involvert eller ikke.)
Flertallet i retten trodde på fornærmede, ikke meg. Selv om jeg mener jeg ikke skulle vært dømt for seksuell omgang, men seksuell handling, er jeg dømt for det første. Dommen er endelig.
Lørdag kveld
Det var mange personer tilstede på et vorspiel. Etterhvert dukket han jeg bodde med opp med en kvinne jeg ikke hadde hilst på før. Så dro vi alle på byen.
Da jeg kom hjem hadde de to allerede kommet hjem. Jeg gikk inn på rommet de sov og gjorde det jeg ikke skulle gjøre.
Neste morgen fikk jeg forklart at jeg hadde dårlig samvittighet, og at jeg forsto at dette var traumatiserende. Jeg syns begge virket lettet over praten, vi klemte, og slik jeg tolket det var vi «ferdig med saken.»
Sånn var det ikke for fornærmede.
Det er ikke sex før begge har lyst
I notatene mine fra tingretten står det: «Akkurat her jeg sitter nå og skriver, så kjenner jeg at jeg er lei. Jeg vil bli ferdig. Jeg har gjort noe galt og det vet jeg, kvinnen, og han jeg bor med. Jeg hadde ikke noe som helst å gjøre på det rommet. Jeg skammer meg. Skammer meg over å ha vært på rommet som ikke er mitt. Skammer meg over å ha ødelagt vennskap. Skammer meg over at kvinnen har hatt det vanskelig i ettertid. Skammer meg over å måtte stå her i dag.»
Allerede i 10. klasse var jeg i en situasjon hvor jeg stoppet en voldtekt. Jeg har i ettertid av domfellelsen fortalt min historie til hun som ble utsatt for det den gangen. Hun har sagt at hun selv ikke forstod at det var en voldtekt før flere år etterpå.
Andre, både kvinner og menn, jeg har snakket med, sier: «Shit, det der har jo jeg opplevd,» eller «jeg har nok tråkka over grenser selv, og gjort ting som er verre!»
For noen år siden fikk jeg med meg kampanjen «nei betyr nei», som var rettet mot russen. I dag heter kampanjen «har du lyst?» for å tydeliggjøre at det ikke er sex før begge har lyst. Samtykkelov er et steg i riktig retning. Da tror jeg ord mot ord-saker vil bli knust i et rettssystem.
En samtykkelov kan også være med på å definere og endre holdninger.
Likhet for lovbruddet?
Mens jeg har ventet på soning har det vært vanskelig å ikke sammenligne seg med lignende saker. I fjor ble en kvinnelig NAV-ansatt som utnyttet sin stilling for å få sex med en asylsøker gjentatte ganger - og i tillegg anklaget ham for voldtekt - dømt til fengsel i ett år og to måneder. En fotballtrener ble tidligere i år dømt til fengsel i 2 år og 6 måneder for seksuelle overgrep mot åtte barn mellom 14 og 16 år, som han trente.
Felles for disse sakene er at det har pågått over tid. Makt- og tillitsforhold er misbrukt, men begge har fått lavere straff enn meg. Jeg sier ikke at strafferammen for paragrafen jeg er dømt for er for lav, men hvorfor er jeg dømt til lenger straff enn to som bevisst har utnyttet posisjonen sin over lengre tid?
Å bli dømt for voldtekt skal føles brutalt. I saken mot meg var det flertallets vurdering som gjorde at jeg ble dømt. Et mindretall av dommerne ville at jeg skulle frikjennes for tiltalepunktet § 291, men slik rettssystemet er i dag var det nok til å dømme meg.
Å sone blir tøft, det tar jeg ikke lett på. Det vil definitivt bli en av livets prøvelser, og totalt ukjent for meg. Jeg har vokst opp med at samfunnet hater voldtektsdømte. Nå har jeg et valg, resten av livet, om å aldri havne i lignende situasjoner igjen.
Avisa Oslo har vært i kontakt med bistandsadvokat og fornærmede. De er informert om publisering, og ønsker ikke å bidra. I en tidligere versjon av innlegget sto setningen: «Jeg gikk inn på rommet de sov og gjorde det jeg er blitt dømt for.» Det er endret til: «Jeg gikk inn på rommet de sov og gjorde det jeg ikke skulle gjøre.»
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Samtykke er en essensiell del av sex
Venninnen min tok to glass øl ute. Så husker hun ikke mer.
Likestilling: Å gifte seg med «feil» mann er ofte det mest risikable en kvinne gjør
