I Iran har tusenvis tatt til gatene fra hele landet for å protestere mot det islamistiske diktaturregimet, etter at 22 år gamle Mahsa Amini døde i varetekt etter å ha blitt pågrepet av moralpolitiet for å ha hatt på hijaben «feil».
Demonstrasjonene mot brutaliteten i Iran har spredt seg til hele verden – og nå også Oslo.
Sara sitt største ønske
– Jeg ønsker så veldig at det skal bli endringer i Iran. Det er alt jeg har ønsket meg siden jeg var liten, sier Sara Paymard.
Hun er født i Teheran, men kom til Norge som femåring sammen med moren og faren.
Paymard har bodd mange steder, men det er Ammerud som har føltes som «hjemme»: Det er her hun har hatt ungdomsårene sine, og det er her faren hennes fortsatt bor.
– Mamma og pappa ville at jeg skulle få et bedre liv og flere muligheter. Det er ikke lett å vokse opp i Iran for en jente, sier hun og fortsetter:
– Om jeg hadde blitt boende der, tror jeg det ville vært veldig tungt. Jeg har vært i Iran i ettertid, og det er som å være i fengsel. Du har ingen frihet, og du må tenke deg om før du snakker eller gjør noe.
Minst femti personer drept
Fredag melder Iran Human Rights at minst femti personer er blitt drept i demonstrasjonene i Iran den siste uken. Grunnlegger av menneskerettsorganisasjonen og professor ved UiO, Mahmood Reza Amiry-Moghaddam, sier til Avisa Oslo at han aldri har sett så mye sinne hos den iranske befolkningen, som nå:
– Det som trigget disse protestene var drapet på Amina Mashini. Det har fått folk til å rase. Dette er tydelig dråpen som fikk begeret til å renne over. Folk har fått nok av et regime som tatt fra dem deres mest grunnleggende rettigheter, sier han.
Etter den islamske revolusjonen i 1979, har iranernes rettigheter blitt stadig mindre.
– Det islamistiske regimet holder på makten sin gjennom vold. De undertrykker folk politisk, og klarer ikke å løse deres daglige problemer. Regimet er enormt korrupt, folk har ikke råd til mat, samtidig som det brukes milliarder på militsen og på et romprogram. I tillegg blander regimets seg i folks mest private deler av livet: Hva de skal spise og hva de skal ha på seg.
Amiry-Moghaddam er tydelig på at demonstrasjonene i Oslo de kommende dagene er viktige:
– De siste dagene har myndighetene i Iran mer eller mindre stengt ned internett og gjort det vanskelig for folk i Iran å kommunisere. Dette gjør de både for å hindre informasjon, men også for å få iranerne til å tro at de ikke blir hørt. Derfor er det viktig å vise støtte, også fra Oslo. Jeg tror det vil gi styrke og motivasjon til demonstrantene, og det vil øke prisen for regimets undertrykking, sier han.
– Jeg håper folk kommer og demonstrerer, og ikke bare det: Jeg håper politikere og profilerte personer viser sin støtte til kampen folk driver med. Demonstrasjonene i Iran fortjener støtte fra Norge som helhet, slik vi har støttet andre menneskerettskamper, som kampen mot apartheid. Dette er ikke så ulikt.
Får ikke kontakt med moren
At nettet er stengt, får Sara Paymard merke. Hun har nylig flyttet ut av Oslo og til Lørenskog. Faren bor fortsatt i Oslo, men moren hennes har reist tilbake til Iran. Paymard er tydelig beveget når hun forteller:
– Jeg har ikke snakket med mamma siden tirsdag. Meldingene har ikke kommet fram, og jeg får ikke kontakt med henne.
I hjemlandet, er nettet kuttet. Regimet ønsker ikke at denne ukens protester skal spres. Meldinger hun har sendt til moren sin står som uleste.
– Det gjør jo at jeg blir bekymra. Man har alle de tankene om hva som kan ha skjedd, og man føler seg hjelpeløs, sier Paymard.
Samtidig vet hun at det er slik det er, og hun er ikke overrasket: De gangene hun selv har besøkt Iran har det vært vanskelig å bruke Instagram og Snapchat, forteller hun.
Kommunikasjonsplattformer som YouTube, Facebook, Twitter, Blogger, Telegram, Snapchat og Medium har vært blokkert i lang tid, og under protestene ble også Instagram sensurert. Regimet stengte også nettet under demonstrasjonen i 2019, hvor minst 1500 mennesker ble drept.
– Folk har ikke skjønt hvor ille det er
For Paymard er det viktig å snakke om det som skjer i Iran – det gjør at hjelpeløsheten føles litt mindre.
– Det minste jeg kan gjøre er å delta og bruke stemmen min til å fortelle om det som skjedde med Mahsa Amini, og få frem det som skjer i Iran, sier hun.
Paymard presiserer at det ikke er en protest mot islam som religion, og sier at hun er redd mange misforstår når iranske kvinner protesterer:
– Det handler ikke om islam, men om at man påtvinges et klesplagg og en religion. Jeg tror ikke folk har skjønt hvor ille situasjonen er der. Folk i Iran blir grovt undertrykket av regimet. De behandler iranere helt grusom, og tvinger en religion og et levesett på folk.
– Det jeg ønsker meg aller mest, det er endringer for det iranske folk. At det blir lettere å leve der, og at folk blir hørt. Det har jeg drømt om siden jeg var liten, avslutter hun.
Paymard forteller at hun selv har blitt irettesatt av det iranske moralpolitiet, på besøk i landet som ung tenåring.
– Det gjaldt for uriktig bruk av hijab, og for guttevenner som ikke var familiemedlemmer, hevder hun.
Bagher bor i eksil
Det er mange norskiranere som kritiserer regimet og krever endring. Den politiske aktivisten Bagher Mohebali flyktet fra Iran i 2003, og er i dag blogger og skribent i Oslo.
– Iranere har blitt undertrykket i 44 år. Vi er lei av denne undertrykkelsen, av å bo i eksil, av ran og drap. Vi vil ha landet vårt tilbake, sier Bagher Mohebali.
I hjemlandet sitter moren, søsteren og resten av familien. Selv bor han i dag på Romsås. Som politisk aktivist var ikke Iran lenger trygt for ham. Nå har han levd halve livet i eksil. Heller ikke Mohebali får kontakt med familien.
– Det er klart jeg er bekymret for familien min. Men en ting vet vi: Med det eksisterende regime, vil kvinner aldri få fred. Vi må ha demokrati, leve i et fritt liv.
– Før revolusjonen hadde vi i hvert fall sosial frihet. Nå har den iranske befolkningen verken sosial eller politisk frihet. Særlig kvinner har fått det verre. Regimet vil kontrollere kvinnene, fordi det er de som i hovedsak oppdrar denne neste generasjonen. De frykter kvinnene, derfor tar de fra dem rettighetene deres, sier Mohebali og fortsetter:
– Vi har alle en mor, en søster, venninner, tanter. At iranske kvinner har fått det mye verre angår oss alle.
– Zen, zendegi, azadi
– Zen, zendegi, azadi. Kvinner, liv og frihet. De tre ordene har blitt slagordet for den siste ukens opptøyer, forteller Mohebali.
Selv om han er langt unna hjemlandet, har han ikke sluttet å være aktivist. Som skribent og blogger har han skrevet flere saker om situasjonen i Iran. Nå ber han om at også folk i Oslo og Norge
– Jeg håper at Norge og Oslo vil hjelpe det iranske folk å oppnå sitt mål om et fredelig og demokratisk Iran.
– Har du tro på at disse demonstrasjonene kan bidra til det?
– Om vi ikke snur det denne gangen, så gjør vi det neste gang. Som politisk aktivist, så ser jeg lys i enden av tunnelen. Vi kommer til å vinne mot det barbariske regimet i Teheran. Det er jeg ikke i tvil om, sier Mohebali.
Reagerer på den iranske toppdiplomatens Oslo-besøk: – Har ingenting her å gjøre
