Det er spørsmålet som har plaget meg den siste tiden, og jeg vil prøve å gi noen svar.

Jeg er født og oppvokst i Russland, Murmansk, og er 47 år. Jeg har bodd i Norge siden 2006. Jeg har ingen utdannelse innenfor historie, politikk eller statsvitenskap. Jeg har aldri tilhørt noe politisk parti, og er i utgangspunktet ikke politisk interessert.

Noen dager før 24. februar spurte en kollega meg om jeg tror Russland vil gå til krig mot Ukraina. Nei, sa jeg, Russland vinner ingenting på det. Jeg trodde at president Putin - som vanlig - prøvde å spille sitt spill og forsøkte å vinne noe på det. Min mann informerte meg hver dag hvor mange flere russiske styrker som samlet seg på ukrainsk grense, men jeg ba ham ikke gjøre meg engstelig, fordi jeg trodde ikke at sånt kunne skje.

Mamma og jeg lot som ingenting hadde skjedd

Men krigen startet. Det var første sjokk for meg. I mitt hode var det det samme som om Russland skulle ta kollektivt selvmord som land. Mine pensjonerte foreldre bor fortsatt i Murmansk. Etter at krigen startet fortsatte jeg å ringe min mamma i Russland hver dag, men vi begge lot som ingenting hadde skjedd. Vi pratet om andre ting. Jeg ville ikke begynne å snakke om krigen, fordi jeg gruet meg. Her kunne det være mange vanskelige følelser, mye sårhet, og vi kom bare til å kaste ulike fakta mot hverandre og gjøre hverandre gale. For det har skjedd før.

Jeg ble kalt russofob av min egen mor lenge før denne krigen, og jeg er ikke blitt mindre russofob nå i russiske øyne, fordi jeg nekter å se deres fakta. De tror jeg velger å forholde meg til vestlige fakta, og at jeg derfor er offer for vestlig propaganda. Hallo, prøvde jeg å si mange ganger før: Jeg er ingen russofob. Jeg er bare totalt uenig med president Putins innenriks og utenrikspolitikk. For Putins politikk er ikke i Russlands interesser, i mine øyne.

Noen dager senere forstår jeg også at Putins «operasjon for denazifisering av Ukraina» støttes av mange russere i hjemlandet. Det var sjokk nummer to. Litt for stort for meg.

En skoleoppgave om gode sosialister og slemme kapitalister

Jeg ble født i 1974, og i min oppvekst opplevde jeg en propaganda som støttet Sovjetunionen og andre sosialistiske land. Den gikk ut på at vi er de snille, og ønsker bare fred for alle. Dette til forskjell fra kapitalistiske land som ikke liker oss, og som prøver å ødelegge for oss og vårt samfunn. Samtidig fikk vi også beskjed om at vi heldigvis hadde mye våpen, og at de slemme kapitalistene kunne bare prøve seg.

Vi hørte til et land med storhetshistorie. Vi stoppet Napoleon og Hitler. Vi sendte det første mennesket ut i verdensrommet. Vi var verdens største land med enormt rike ressurser. Vi hadde også verdens beste litteratur, musikk, ballett og idrettsutøvere

Jeg vokste opp i Russland under slutten av president Leonid Bresjnevs tid: En leder som var gammel og syk. Han kunne ikke snakke tydelig, og propagandaen hans var relativt slapp og uten glimt i øyet. Jeg husker at vi fikk en oppgave på barneskolen der vi måtte plassere en rekke land i tre ulike bokser. Boksene var sosialistiske land, kapitalistiske land og u-land. Jeg gjorde feil da jeg plasserte Italia i boks med sosialistiske land. Mitt resonnement var enkelt – Italia er et fint land, derfor kan det bare være sosialistisk. Og da jeg fikk feil på oppgaven, opplevde jeg det som en liten kognitiv dissonans. Italia er jo et kjempefint land, hele Russland elsker jo sangene deres, og de italienske popartistene er like populære her i landet som våre egne, så hvordan kunne de være de slemme?

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

En storhet i stusslige klær

Vi bodde også i et supermaktland. Vi hadde kanskje stusslige klær, og utvalget av mat var ikke mye å skryte av, men vi hørte til et land med storhetshistorie. Vi stoppet Napoleon og Hitler. Vi sendte det første mennesket ut i verdensrommet. Vi var verdens største land med enormt rike ressurser. Vi hadde også verdens beste litteratur, musikk, ballett og idrettsutøvere. Russiske kvinner var de vakreste i verden, russiske mennesker de mest kreative og russisk utdanning den beste i verden. Listen var endeløs.

Så kom Mikhail Gorbatsjov til makten, og vi russere begynte å bli venn med alle. Det var helt fint, ikke noe problem, vi var jo et vennlig folk, og vi var for fred. Samtidig prøvde Gorbatsjov å forandre på økonomien, for den sovjetiske sluttet å fungere. Det var forståelig, men vi ble ikke rikere, for å si det mildt.

Deretter kom Boris Jeltsin, og da ble det veldig, veldig kaotisk. Sovjetunionen gikk i oppløsning. og et sted mellom Gorbatsjov og Jeltsins styre skulle regjeringen reformere hele økonomien. Vi skulle hoppe rett over til kapitalistisk økonomi. Det var svært dramatisk for mange av oss. Vi ble enda fattigere enn før, samtidig som det dukket det opp noen steinrike oligarker.

Midt i denne krevende tiden så vi vår president Boris Jeltsin være beruset, og dirigere et orkester på en flyplass. Det kunne vanskelig bli verre

Russere flest skyldte på at unge, liberale sto bak reformene, og fra den tiden ble ordet liberal et skjellsord i Russland.

Med omleggingen til ny økonomi erfarte vi også at flere av våre tidligere venner, i egne republikker og andre sovjetiske land, begynte å bevege seg vekk fra oss. Samtidig som Russland opplevde økonomisk kollaps i 1998, startet og tapte Russland den første tsjetsjenske krigen. Og midt oppe i denne krevende tiden så vi vår president Boris Jeltsin være beruset, og dirigere et orkester på en flyplass. Det kunne vanskelig bli verre.

Putin kom, og oppførte seg ikke som en kattepus

Så kom Putin. Livet begynte endelig å bli mer normalt. Oljeprisene var historisk høye, økonomien bedret seg mer og mer – også for de mange. Putin startet og vant den andre tsjetsjenske krigen. Og han oppførte seg ikke som en kattepus. Han kunne gi Vesten svar, og vi russere følte at han beskyttet oss. Vi begynte å få tilbake følelsen av å tilhøre et stort og mektig land.

I 2006 flyttet jeg til Norge. Jeg hadde da et rolig forhold til Nato, på samme måte som Russland sitt forhold til Nato var på den tiden. Likevel hadde mange russere litt i bakhodet at kapitalistiske vesten, eller nærmere bestemt USA og Nato, fortsatt var de slemme. De ville ta oss. Hva de ville ta, hadde jeg ikke noe godt svar på, men jeg tenkte at skepsisen mot Vesten var knyttet til vår iboende redsel for at kapitalismen ville ødelegge Russland fysisk og som sosialistisk system. Det var jo enorme mengder med våpen og atomvåpen på begge sider, så faren for fysisk ødeleggelse var absolutt til stede.

Andre sovjetiske republikker hadde etter min mening en fordel etter oppløsningen av Sovjetunionen. De ville ha sitt eget land, sitt eget språk, sin egen identitet. De ville ha nye venner, og de nye vennene ble land i Vesten og NATO. Men hva med Russland? 

Jeg tror også redsel for at Russland skulle bli angrepet handlet om at vi var et så stort og rikt land, og at noen bokstavelig talt ville komme for å ta våre skatter.

De andre ville vekk fra Russland, og finne nye venner

De andre sovjetiske republikkene hadde etter min mening en fordel etter oppløsningen av Sovjetunionen. De hadde ikke den storhetsfølelsen som oss russere, og de visste hvor de ville. De ville vekk fra Russland. De ville ha sitt eget land, sitt eget språk, sin egen identitet, og bevege seg bort fra minnene om sovjetisk fortid og omfanget av russisk identitet. De ville ha nye venner, og de nye vennene ble land i Vesten og Nato. Men hva med Russland?

Vi så at våre gamle venner løp til våre tidligere fiender. Land etter land ble med i Nato og EU. Dette til tross for at Vesten - om enn muntlig - hadde lovet å ikke utvide Nato østover etter Warszawapaktens oppløsning.

Hvorfor? Ville de bare forsvare seg? Nato sier det er for eget forsvar, men innimellom er de likevel med på å bombe andre land som Irak, Serbia og Libya. Vi russere tenker også at små Nato-land har liten mulighet til å motsi USA, og at det er USA som styrer hele Nato. Små land blir nok beskyttet om nødvendig, men de blir også utnyttet. Oppfatningen til russere er enkel: Usa og Nato oppfører seg som om de er verdens herskere, og i lys av historien kan ikke Russland stole på Nato. Vi må forsvare oss og våre egne interesser. Det er vår rett.

Konflikten med Ukraina sett med russiske øyne

I Russland får innbyggerne høre at Ukraina stenger russiske skoler, og historien om andre verdenskrig blir rettet på til fordel for Vestens perspektiv. Rollen Sovjetunionen hadde under andre verdenskrig minimeres, til tross for russernes mange store ofre og avgjørende innsats for å frigjøre halve Europa. Innsatsen fra russere i andre verdenskrig er hellig for alle i Russland, og når vi hører at Ukraina og Polen fjerner monumenter av sovjetiske frigjørere, blir vi krenket i dypet av vår sjel. På TV får vi også se prorussiske borgere i Ukraina bli banket opp og diskriminert. I Ukraina og andre postsovjetiske land bor det en stor andel russiske folk, som ikke nødvendigvis er så begeistret for å bevege seg vekk fra Russland.

Russere har heller ikke glemt en tidligere ukrainsk nasjonalist, Stepan Bandera (1909-1959), som valgte å samarbeide med nazistene under andre verdenskrig. For russere oppfattes han derfor per definisjon som nazist. Dette til tross for at han blant noen ukrainere, spesielt i vest-Ukraina, er sett på som en helt som kjempet for frigjøring fra Sovjet. Noen mener også at det var grunnen til at han valgte å samarbeide med nazistene.

Slik jeg ser det foregår det to kriger: En om makten i Ukraina og en om sannheten i Russland

Spør du meg om det finnes fascisme i Ukraina, så har jeg ikke tro på det. Mitt inntrykk er at det sikkert finnes nasjonalister i Ukraina, men at de ikke er mange. Likevel, så kan de sikkert oppleves som svært provoserende, og til tider kan de være veldig aggressive og voldelige. Jeg utelukker derfor ikke at de tidvis kan bli brukt i det politiske spillet, og ser heller ikke bort ifra at de noen ganger også kan ta egne initiativ i kampen mot prorussiske ukrainerne. Og fordi helten deres er Stepan Bandera, som samarbeidet med Hitler, blir de med russiske øyne sett på som fascister.

Narrativet er at ukrainere ikke er et eget folkeslag

Den pågående konflikten i Donetsk og Lugansk-regionene er også veldig vanskelig for russerne. Det rapporteres kontinuerlig om at sivile russere i de okkuperte områdene, dør av militære angrep fra Ukraina, og det bare fordi de vil ut av Ukraina og tilbake til Russland - sitt moderland. Og Vesten gjør ingenting. De bare ser på at de sivile dør.

Russere flest oppfatter ikke ukrainere som et eget folkeslag, men som en del av det russiske folkeslaget. Det samme gjelder hviterussere. Noen russere mener dessuten at øst-Ukraina egentlig er russisk jord, historisk sett

Det er også vanskelig for russerne å forstå hva som egentlig er situasjonen i Ukraina, etter to «Oransje-revolusjoner», i henholdsvis 2004 og 2014, mange regjeringsbytter, noe innblanding fra Russland og noe innblanding fra Vesten. Uvissheten er stor. Ukraina står i dag og vipper mellom vestlig og russisk innflytelse og tilhørighet. Dersom Ukraina fullt og helt blir underlagt vestlig innflytelse, oppgir mange russere at dette vil svekke egen sikkerhet og at trusler fra fienden kommer nærmere.

Offisielle medier i Russland oppførte seg forkastelig mot Ukraina i 2014, og formidlet bare negativ informasjon om. I en periode var det noe negativt om Ukraina i hver eneste nyhetssending: Om landets økonomi, politikk, og samarbeidet med Nato og Vesten. Presidenten ble også kalt for klovn. Russiske medier påstår også at det pågår en enorm kampanje mot Russland i ukrainske medier. Videre er det verdt å nevne at flere russere ikke oppfatter ukrainere som et eget folkeslag, men som en del av det russiske folkeslaget. Det samme gjelder hviterussere. Noen russere mener dessuten at øst-Ukraina egentlig er russisk jord, historisk sett.

Jeg spurte noen venner i Russland om hva de synes om Nato, og hvorvidt de ser på Nato som en trussel. Svarene jeg fikk varierte. Alt fra: «Jeg vet ingenting om Nato, men synes ikke at Nato er en trussel for Russland» til «jeg er litt skeptisk til NATO, men hadde synes det var greit om Russland ble med alliansen.» Mange sa: «Jeg oppfatter Nato som en fiendtlig blokk mot Russland. Alliansen er en trussel, og de utøver en fiendtlig russisk politikk. Nato ble skapt i frykt for en kommunistisk verden med Sovjetunionen i hovedrollen. Sovjetunionen og Warszawapakten eksisterer ikke lenger, så hvorfor eksisterer Nato?»

«Verden er ute etter å ta oss uansett hva vi gjør»

Merk også hvordan Russland ikke fikk gå under eget flagg i OL i Kina. Begrunnelsen var massivt dopingjuks blant russiske utøvere. Dette hadde russere flest ingen forståelse for.

De så på det som en aksjon mot Russland. Verden vil ikke ha Russland, og vil oss ingenting godt. Mitt forsøk på å forklare mine russiske venner at dette ikke var en aksjon mot Russland men mot dopingbruk i idretten, lyktes jeg dessverre ikke med. Og selv om jeg prøvde å finne eksempler på store, utenlandske stjerner som også var tatt i dopingbruk og måtte betale for det, nådde jeg dessverre ikke frem. Verden er ute etter å ta oss uansett hva vi gjør. Det er dessverre realiteten i mange russiske hoder: «Hvorfor er mye lov for dem, men ikke oss? Vesten ønsker ikke et sterkt Russland, og benytter alle anledninger til å holde oss nede.»

Avslutningsvis vil jeg vise til min oppfatning om at det er mange følelser i Russland, såre følelser, og disse vet president Putin å gjøre bruk av. Samtidig tror jeg også at president Putin selv deler mange av disse følelsene. Etter å ha stengt alle uavhengige medier 24. februar har Putin dessverre - gjennom sin aggressive propaganda - klart å snu mange russeres logiske tenking om til at angrepet på Ukraina handler om forsvar. Nødvendig forsvar av Russland.

Slik jeg ser det foregår det to kriger. En om makten i Ukraina og en om sannheten i Russland.

Les flere debattinnlegg fra Avisa Oslo og følg OsloDebatten

Les også

Kunnskapsløse ledere overlever lenge

Les også

Flukten fra et regime som ikke var til å tåle

Les også

Verden ser helt annerledes ut sett fra Russland

Les også

En russisk rakett lyste opp store deler av dalen