(Oslodebatten)

Politiet fikk første melding om skyting 01.14. Gjerningsmannen ble pågrepet 01.19. Jeg var på stedet 01.22. Innlegget er basert på observasjoner, bilder og videoer jeg tok, vitnebeskrivelser og det som er blitt kjent om angrepet.

Hun løper panisk gjennom gata bort til et hjørne av en bygning. De store øynene flakker.

Brått snur hun seg og setter blikket i meg:

– Jeg veit ikke hvor kjæresten min er!

Rundt oss er det fullstendig kaos. Brøl, rop og hikst blandes inn i en miks av sirener og uniformerte menn og kvinner som gjør sitt beste for å ta kontroll, og betrygge i en kaotisk og ekstrem situasjon.

Kun minutter tidligere er himmelen over Oslo farga gul. Det er sommernatt, tropenatt. Byen pulserer.

Og så smeller det.

En mann tar seg mot en bar og åpner en bag på gata.

Han tar opp våpen og skyter. To av dem som blir truffet våkner aldri igjen.

21 personer er skadd – 10 av dem alvorlig.

Mange flere ser, hører og opplever ting denne natta de aldri kommer til å glemme.

På fortauet ved uteserveringen på Per på Hjørnet, sitter en mann på kne. Rett ved ham står et bord med halvfulle øl- og vinglass.

Blikket hans er festet på en mann som ligger på bakken. Han holder ham i hånda. Jeg skjønner først ikke hvorfor ingen prøver å hjelpe ham opp.

Så forstår jeg. Mannen er død.

Hånda hans holdes varm av kompisen.


Noen meter lenger bort jobber ambulanse- og politibetjentene på spreng.

De gir hjerte- og lungeredning. Men heller ikke denne mannen våkner.

Rett bak ham sitter en vekter med hodet i hendene og tårer i øynene.

Klokka 01.32 geleides vitner, journalister og andre vekk fra åstedene. Politiet setter opp sperrebånd.

En ung kvinne kommer seg under sperrebåndet ved hjelp av kjæresten sin.

Ordene kommer i hikst:

– Jeg får ikke puste, jeg får ikke puste!

Hun blir varsomt hjulpet ned på gata. Kjæresten holder armene rundt henne.

– Jeg er her.

I et avsperret område utenfor Thon Hotel har politiet samlet vitner. De skal snart inn på hotellet.

Mens de venter høres ringelyder og piping i telefoner.

«Hvor er Jørgen?»

«Har du snakka med Cecilie?»

«Jeg får ikke tak i ham!»

«Jeg tror de gikk før han kom.»

«Er du sikker?»

Det er gledestårer når venner tar telefonen og sier de er trygge. Det er panikk for de som fortsatt ikke har svart.

Jeg tenker at det jeg ser rundt meg nå, minner om videobilder jeg har sett fra Oslo sentrum 22. juli 2011.

Var det ikke sånn at det var «aldri mer»?

– Det hørtes som kinaputter ... Men så skjønte vi at det var skudd.

Klokka 02.12 står 30 år gamle Sindre Stokkendal utenfor Tinghuset med tårer i øynene. Da skuddene ble avfyrt satt han på Cæsar, en homopub rett over gata fra Per på Hjørnet og London. Nå sier han ja til å bli intervjuet av meg til en sak i Avisa Oslo.

– Jeg tenker at nå må jeg få alle jeg kan trygge. Det er i kaos, glass flyr og folk løper over og under bord. Folk er livredde. Vi løper ut.

Vennene hans kom seg ut og vekk.

– Men jeg må ringe rundt nå.

Flere på stedet snakker om at gjerningsmannen ble overmannet av sivile.

Nå kjenner vi alle til historiene om heltene som overmannet terroristen, og etter all sannsynlighet reddet mange liv.

Det har vært rørende å se all omsorgen og kjærligheten Oslofolk har vist denne helga, i dagene som egentlig skulle være en heidundrende festhelg med tidenes største Pride-parade.

Da kaoset sto på som verst, så jeg fremmede stoppe opp for å holde rundt hverandre og trøste.

Jeg har sett politimenn og vektere takle en vanskelig situasjon på et svært profesjonelt nivå.

Vi så tusenvis av mennesker ta til gatene i spontane demonstrasjonstog, da FRI og Oslo Pride på politiets anbefaling avlyste både paraden og minnemarkeringa.

«We’re queer, we’re here, we won’t disappear!» ropte de mens tårene rant.

Kampen fortsetter.

De siste dagene har Oslo vist seg på sitt beste og sitt verste.

Vi skulle demonstrere for retten til å selv få definere hvem man er, og retten til å elske den man vil. Kjempe videre en kamp skeive menn og kvinner har gått i døden for.

To til ble drept 25. juni.

Kontrastene og symbolikken kunne knapt vært større.

Vi vet ikke med sikkerhet hva gjerningsmannens motiv var. Men et angrep på Per på Hjørnet, Hjørnets Grill og London Pub kvelden før Prideparaden – det rammer uansett det skeive miljøet og vår alles frihet.

Samtidig viser terroren som ble begått natt til lørdag med all tydelighet hvor viktig Pride er.

Ordskiftet har vært hardt de siste månedene.

Men hva jeg eller du mener om surrogati eller klesvalg, er helt irrelevant i spørsmålet om Pride er viktig.

Det er helt nødvendig at Oslos befolkning, uavhengig av politisk ståsted og alt annet vi krangler om, kan være enige om dette: Alle som elsker Oslo, må stå sammen med det skeive miljøet i byen, og si at dette aksepterer vi ikke.

Vi aksepterer ikke homohat. Vi aksepterer ikke at vennene våre skal føle seg utrygge. Vi aksepterer ikke vold. Og vi skal si fra og være allierte dersom noen snakker stygt om folka våre. Helga har vist oss at det kan være et spørsmål om liv og død.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

London Pub: En sliten kjellerbar, som er ganske så romslig

Les også

Når terroristen skyter tryggheten i filler

Les også

Fiffig. Lavinntekt-Oslo finansierer riking-Bærum