Tenk deg at du akkurat har fått ditt første barn. Du er kommet hjem fra sykehuset og du kjenner på en overveldende ansvarsfølelse og ikke minst kjærlighet til denne nyfødte lille jenta som ligger i armene dine. Så stikker angsten deg som en kniv i magen. Tenk om jeg ikke er i stand til å ta vare på dette barnet? Tenk om jeg skader henne? Tenk om jeg er årsaken til at hun blir syk eller kanskje dør?

Se for deg at angsten vokser slik at du ikke lenger våger å være alene sammen med barnet ditt, at du etter hvert ikke lenger våger å bo i samme leilighet som barnet og mannen din. At du ikke lenger våger å forlate leiligheten til søsteren din, som du nå midlertidig bor i. At angsten, sammen med sorgen over det du går glipp av, gjør at det meste virker håpløst, og du begynner å få tanker om at det beste kanskje vil være å slippe.

Så oppsøker du hjelp. Du får brevet i hånden som sier at du nå skal få din første time på Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Kanskje kjenner du på et lite håp om at nå, nå er det kanskje mulig å få hjelp til å få livet tilbake.

Du kommer til første time. Du får beskjed om at: «Ja, du kan få hjelp, men det spesialiserte teamet som kan hjelpe deg har ett års ventetid, kanskje mer.» Hva gjør du?

Delta i Oslodebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Dette er ikke et tenkt eksempel. Denne kvinnen har jeg nå i behandling. Hun er en ressurssterk, flott kvinne, som elsker barnet sitt over alt på denne jord. Men da hun var gravid utviklet hun tvangslidelsen OCD, Obsessive-Compulsive Disorder. Dette er en lidelse mange kvinner kan oppleve å få i forbindelse med graviditet og barselperiode.

OCD er en sykdom som gir store lidelser for dem som rammes. De som har OCD får ubehagelige påtrengende tanker, eksempelvis om å skulle skade andre eller seg selv, eller forårsake ulykker. For å dempe frykten og for å avverge katastrofen, blir man fanget i et mønster av tvangshandlinger; som å sjekke, unngå situasjoner, tenke visse tanker eller gjøre bestemte ritualer.

Mange slutter å fungere både i jobb, sosialt og med familien sin.

Den gode nyheten er at dette er en sykdom som man kan bli helt frisk av, men man er avhengig av rett behandling. Men ikke alle psykologer har denne kompetansen.

Gjennom valgkampen har regjeringen ved flere anledninger trukket frem at ventetidene i psykisk helsevern er gått ned. Sykehusene opererer med ventetider fra henvisningen er mottatt til pasientens første møte med en behandler. Ved flere lidelser, som bl.a. OCD, blir pasienten deretter henvist videre til spesialiserte team som kan gi den behandlingen som forskning har vist er svært effektiv for OCD.

Ventetidene for å motta denne type behandling finner man ikke offentlig. I Oslo er den ventetiden nå rundt ett år.

Kvinnen i eksempelet over hadde mulighet til å betale for i privat behandling. Hun ble etter 12 konsultasjoner frisk. Hun har flyttet hjem til sitt barn og sin mann, har kommet tilbake i jobb og kjenner at livet har en mening. Dette er ikke psykologens fortjeneste, men det at hun mottok en behandlingsform som omfattende forskning viser at hjelper og gjør de fleste helt friske.

Hva skjer med dem som ikke har mulighet til å betale for behandling? Hva gjør det med et menneske og gå i så lenge uten behandling og bli dårligere og dårligere? Det må bevilges mer ressurser til spesialiserte team, som OCD-teamene. Det må lages et system der ventetider regnes ut ifra når den aktive behandlingen starter og det må regnes som fristbrudd dersom pasienter må stå på ny venteliste for behandling etter første kontakt med psykisk helsevern.

Psykisk helsevern trenger en kvalitetsreform slik at pasientene sikres rett på spesialisert behandling, som for eksempel ved OCD og andre angstlidelser. Mange pasienter kommer til oss fordi de står på ventelister til offentlig behandling. Prinsipielt er det helt hårreisende at så syke mennesker ikke får raskere hjelp i det offentlige.

Les flere innlegg på OSLODEBATTEN

Les også

Jeg jobbet deltid i helsevesenet. Det er en fattigdomsfelle

Les også

Hjemmesykepleier slår alarm: «Jeg trodde ikke det kom noen i dag», har jeg hørt flere ganger

Les også

Hva drømte de om? Hva kunne vi gjort annerledes?