I dag starter Arbeiderpartiets landsmøte, hvor en av de viktigste sakene vil handle om rusreformen. Som et parti som var med å starte rusreformen, burde det være en selvfølge at man nå stemmer for.

Fra 1960-tallet har det rådende synet i ruspolitikken vært troen på straff som virkemiddel for å avskrekke og verne folk mot rusmidler. Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å regulere adferd, og skal man innføre straff må gevinsten det gir klart overstige de negative effektene. Problemet er imidlertid at straffen verken har virka, men snarere vært direkte traumatiserende og skadeliggende for dem som rammes.

Erkjennelsen av man må gå fra å betrakte rusmiddelbruk som et kriminalitets- til helseproblem, var grunnen til at Arbeiderpartiet sist i regjering satte ned et utvalg som anbefalte å gå fra straff til hjelp. Det var altså Arbeiderpartiet selv som har vært med å legge grunnlaget for den nåværende rusreformen.

Selv om den preventive virkning ikke har fungert, har de negative virkningene av straffen vært klart store.

For det første bidrar det til å skremme folk fra å oppsøke helsehjelp, når trusselen om straff ligger der. For eksempel viser forskning fra Sverige at så mange som 40% av i rusmiljøet ville vente med å tilkalle ambulanse ved mistanke om overdose, eller ikke i det hele tatt [1]. Trusselen om straff gjør også at mange lar vær å oppsøke hjelp fra politiet i det hele tatt, fordi man selv utsettes for straff av narkotikabruk. Perverse utslag på dagens straffelinje er historier om en er 15 år gammel jente som anmeldte en gutt for voldtektsforsøk, men som selv opplevde å få bot for cannabisbruk etter politiet gikk gjennom mobilen hennes.

For det andre bidrar bøter og rulleblad til å gjøre skråplanet brattere for mange. Å bli tatt med narkotika burde bli vendepunktet for kriminell rullebane, men realiteten er det det dytter folk lenger ut fordi man stemples som en kriminell lovbryter av samfunnet.

For det tredje rammer straffene sosialt skjevt. Til tross for at bruken av cannabis er langt høyere blant ungdom med høyt utdanna foreldre, viser en nylig undersøkelse fra Oslo at risikoen for å bli «tatt» av politiet mer enn syv ganger høyere for ungdom med lavt utdanna foreldre. Ser man på Ung i Oslo undersøkelsene viser statistikken at bruken an av cannabis blant unge på Frogner er mer enn dobbelt så høyt på Stovner, men likevel er antall politisaker langt høyere på østkanten.

Skaden straff medfører er grunnen til at FN har anbefalt å avkriminalisere bruk av narkotika, som nå flere land begynner gjøre. Erfaringene derfra er positive, og slår sprekker på rusreformens motstandere argumenter om at det gir stor økning i bruken. Summen av forskningen viser ingen tegn til at det har skjedd, men derimot har det vært med å redusere skadevirkningene av bruken.

For eksempel viser erfaringene fra Portugal, som har avkriminalisert bruken, at antall HIV-smittede innen rusmiljøet har falt dramatisk. Videre svarte 74% av respondenter på en undersøkelse at kontakt med offentlig hjelpeapparat hadde vært med å redusere eller avslutte deres narkotikabruk. Sammenligner man overdoserelaterte dødsfall er antallet betydelig høyere i Norge enn det er Portugal. Dette viser den mørkeste siden av norsk ruspolitikk, som ligger i toppen over overdosedødsfall med mer enn 250 til 400 hvert eneste år som har gått bort hvert år.

Prisen for Norges mislykkede ruspolitikk betales av samfunnets mest sårbare. Tiden er overmoden for å slutte å se på rusbruk som en kriminalitets-, men som et helseproblem. Derfor må Arbeiderpartiet stå på rett siden av historien i helga, og selvfølgelig stemme for .