«Jeg skal være oppblåsbar mann på ryggen til en dinosaur!» Den lyse pipestemmen gjaller gjennom rommet. Meldingen, eller kommandoen, blir repetert gang på gang:

Som den gode mor jeg er googler jeg. Og jeg finner! Et oppblåsbart kostyme der en dinosaur bærer en mann på ryggen. Og det er på salg! Til 719 kroner...

Sunn fornuft tilsier at i stedet for å få enda rødere tall i mitt allerede begredelige budsjett, må jeg stå imot presset og tåle de bitre tårene som kommer når husets lille tyrann innser at han vil ikke bli en mann på ryggen til en dinosaur. Han kan bli en mumie.

En god venninne, bosatt i en fin villa på Frogner, hadde funnet ut at bandasjeruller på apoteket er veldig rimelig. Rull inn ungene i noen meter med bandasje, og vips – en mumie. Mer økonomisk får du det ikke.

Takk, tenker jeg. Dårligere økonomi er noe som rammer alle i disse dager, uavhengig av om lever et tilsynelatende godt liv på Oslos beste vestkant.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Utgiftene øker i takt med eget stressnivå

Avisene er fulle av overskrifter om krympflasjon, økende renteutgifter, ville matpriser og strøm. Ja, for la oss ikke glemme strømmen. Strømprisene tar rotta på mange oss, og bor du i et gammelt hus, som meg, der høstvinden blåser tvers igjennom, kan du stå opp midt på natta for å sette på vaskemaskinen uten at det gjør den store forskjellen. Du er kjørt.

Det er full enighet om at det er synd på studentene, det er synd på de gamle, og det er synd på småbarnsfamilier. Men kan jeg få lov til å rekke opp hånda og komme med et lite innspill? Det er mest synd på meg.

For å være enslig forelder i disse tider, det er tøft. Glem småbarnsfamiliene. En mor alene med to barn, selv med en rimelig grei lønn, har noen tøffe måneder i vente.

Halloween-kostymer er et piss i mississipi om man ser over utgiftene, som øker i takt med mitt eget stressnivå. Ikke bare har man ikke lenger noen å dele de faste utgiftene med – jeg blør penger: Bilen har blitt dyrere, boliglånet hoppet flere tusen kroner, gradestokken har krøpet nedover både utendørs og inne, og matutvalget i kjøleskapet blitt betraktelig mindre luksuriøst.

Jeg kan heller ikke gå over til havregrøt til alle måltider, knekkebrød til lunsj, eller dra hjem til mor og far for å få middag i helgene. Det er det en del studenter som kan. Men voksne med forsørgeransvar må bare fikse en økonomi som løper løpsk. Barna skal ha matboks på skolen, fruktkurv, helst skolemelk (bare dét er flere tusen i året), og på toppen av dette – være med på fritidsaktiviteter.

Hvilken planet lever økonomiekspertene på?

Å kutte i barnas fritidsaktiviteter sitter veldig langt inne for de fleste foreldre. Fotball og håndball er blant det billigste man kan være med på, men også i disse idrettene skal du ut med flere tusen i året. Hockey er det samme, her kommer dyrt utstyr i tillegg. Cuper skal man også på, barna er for små til å dra alene, så foreldrene må sjekke inn på hotell.

I vår lille familie har korps vært det verste. 4400 kroner skal korpset ha av meg for at barnet mitt kan gå først i 17. mai-toget og slå på en tromme. I tillegg til dette kommer utallige timer med dugnadsarbeid i form av kakebaking, loppemarked-salg og sjauing.

Økonomiekspertene oppfordrer oss til å legge penger til side, så man alltid har en buffer. Hvilken planet lever de på? Man har ingen penger å sette inn på en buffer når regningene er betalt. Det fører til at en uforutsett utgift velter lasset. Som da jeg måtte til tannlegen forrige måned, med en betennelse i kjeven. Farvel 25.000 kroner.

Jeg spurte tannlegen, da jeg betalte: «Hvordan klarer folk å bla opp dette, uten annet forvarsel enn at tanna verker?» Det hadde han ikke et godt svar på. Det har ikke jeg heller.

Balansekunst med høy risiko

Nå kommer vinteren. Beskjedene fra skoler og barnehager er klar. Regntøy, ullundertøy, votter, luer, dresser, jakker, skiftetøy, innesko, utesko, til og med de kjærkomne vedkubbene mine vil de ha med seg når de skal på tur.

Det er ingen tvil om at single foreldre beveger seg på en stram linje om dagen. Og det er mange av oss.

Ved inngangen til 2022 hadde tallet for aleneboende i Norge for første gang bikket 1 million. Bare i Oslo bor det ifølge Statistisk sentralbyrå over 15.000 enslige foreldre. På landsbasis snakker vi om nesten 120.000 single foreldre med barn mellom 0 og 17 år.

Nå skal ikke jeg klage, jeg har en god jobb, vi bor i et koselig hjem, vi har en praktisk bil og jeg har alltid mat på bordet til barna mine. God mat. Jeg tenker med skrekk på de mødre og fedre som ikke har fast jobb, som er syke, som jobber i lavlønnsyrker eller ikke har fedre som kan bidra, slik jeg har.

Ingen lider av svett ost på skiva

Jeg har alltid dårlig samvittighet som mamma. Dårlig samvittighet for at tiden ikke strekker til. Dårlig samvittighet fordi de har fått for få næringsrike middager denne uken. I tillegg til reste-vafler til lunsj i dag. At jeg må vente til neste lønn før jeg kan kjøpe nye votter, at de ikke får gå på svømming og at vi aldri reiser lenger enn til mormor på Gjøvik.

Kanskje det er på tide at jeg og alle andre senker kravene? Legger vekk den dårlige samvittigheten, og justerer forbruk og forventninger etter tiden vi lever i?

Restemiddag en fredag kveld er greit. Færre fritidsaktiviteter åpner for mer tid hjemme med familien, og mindre dårlig samvittighet for mangel på kvalitetstid sammen. Ingen barn lider heller av færre turer på kino og i svømmehallen, å tilbringe ferien med mormor, eller å ikke få være oppblåsbar mann på ryggen til et dinosaurkostyme på Halloween.

Alle mulighetene jeg har til å tilby barna mine fantastiske opplevelser og en fin hverdag, selv med en trangere økonomi, gjør meg også takknemlig. Og får meg til å sende en varm tanke til de som ikke har sikkerhetsnettet så mange av oss i Norge er født med.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

På T-banen satt en ung mor som hadde det vondt

Les også

De yngste barna får med seg mer enn vi tror

Les også

Norsk Narkotikapolitiforening besøkte sønnens skole. Jeg vil ikke anbefale arrangementet til andre foreldre

Les også

En pappa som har gitt opp både livet og Nav