Ruter og Sporveien står front mot front i kampen om hva som skal skje med kriserammede Unibuss, som er i dype økonomiske problemer etter vinterens kaos i kollektivtrafikken. Det er som den styggeste søskenkrangel som i verste fall kan koste kommunen et milliardbeløp.

De siste dagene har Avisa Oslo avslørt den dype splittelsen mellom selskapene. Det er nå reell fare for at Unibuss slås konkurs. Konsekvensene vil bli knallharde, og de vil merkes av deg og meg. Passasjerer kan bli stående uten busstilbud og pengesekken til kommunalt eide selskaper vil bli mindre.

Ruter er eid av Oslo kommune. Det er Sporveien også. Og det er Sporveien som eier Unibuss. Så alle er eid av Oslo kommune.

Jeg forsøkte meg på en forklaring for tenåringene hjemme. De som er avhengige av at 21-bussen får dem på skolen hver dag, og som i hele januar levde i angst for å få ureglementert fravær fordi bussen ikke kom når den skulle.

Jeg forklarte at Sporveien kjører trikk og bane i byen og i tillegg eier Unibuss. Ruter er i praksis et billettselskap for Oslo og områder rundt byen som legger ut oppdragene på anbud. De skjønte ingenting.

«Hæ, det står jo Ruter på appen».

Og:

«Skal de ikke bare sørge for at bussen kommer?».

Jo, så enkelt er det faktisk.

Men det virker det nesten som at partene har glemt.

Folk har ikke noe forhold til selskapene Ruter, Sporveien og Unibuss, men de bryr seg om at dette er kommunalt eide selskaper som skal levere en tjeneste til innbyggerne.

Så før dette ender i full kollisjon, gjør jeg et forsøk på å få dialogen mellom byens politikere og de ulike kommunale kollektivselskapene inn på et bedre spor.

Husk at passasjerer og innbyggere bare bryr seg om tre enkle ting, som også er i tråd med selskapenes faktiske formål:

  • Buss, bane og trikk må komme når den skal.
  • Billettprisene må være så lave at de gjør det lønnsomt for folk å kjøre kollektivt i stedet for bil.
  • Politikere og kommunale selskap kan ikke sløse vekk hundretalls millioner kroner, kanskje milliarder, av fellesskapets midler, i praksis dine og mine skattepenger, på byråkrati og krangling.

Løsningen er enkel: Det må ryddes opp.

Og hvis ikke denne søskenkrangelen kan løses mellom kollektivsøstrene, er det på høy tid at noen voksne griper inn.

I denne sammenheng er det Oslos politikere som er foreldrene.