Nicolay Ramms «japanske» gameshow er avpublisert. Det lille vi har sett er at han fyker rundt og brøler som en sirkusdirektør på amfetamin – ikke så ulikt gameshow på japansk TV. Da jeg leste nyheten tenkte jeg, «nå er det noen som er hårsåre igjen». Så så jeg klippet og det var ... pinlig. Humor er en smakssak, men ler folk av dette?

Mange er sure, kringkastingsrådet mottar klager, Fredrik Solvang spør om ingen komikere lenger kan herme etter for eksempel dansker, og sosiale medier spør hvor grensen går.

Min tolkning av reaksjonene er at vi nærmer oss et nullpunkt der komedien er død, ingenting er lov å drive gjøn med lenger, og sarte social justice warriors som steker i politisk korrekt fett har seiret. Krenkorama har vunnet.

Svaret er todelt. Jeg blir også irritert over stadige forsøk på å kansellere folk, og misliker at underholdning fra fortiden, som kan bli sett på som rasistisk eller krenkende i dag, står i fare for å bli fjernet for alltid. Bye og Rønnings Migrapolis-parodi er fortsatt verdt sin vekt gull. I dag hadde den aldri blitt laget. Kultur, underholdning og litteratur sier noe om tiden vi lever i, og bør ikke fjernes. Vi må heller oppdra og undervise i hva som er blitt avleggs og hvorfor, og da trenger vi eksemplene fra fortiden. Et sted må grensen settes. Den går ved fortiden, også må heller underholdningsverden i 2021 prøve å være i takt med tiden.

Derfor syns jeg det var så rart, i 2021, at Ramms program fikk grønt lys gjennom alle ledd i NRK.

God humor er å anerkjenne strømninger i samfunnet og utnytte dem til sin fordel. Det er masse å kødde med fortsatt, også dansker. Norge og Danmark har en felles kulturforståelse. Å lage humor med dansk aksent er å verdsette danske stereotypier, ikke latterliggjøre.

Og det er essensen av diskusjonen om humor og krenking: Forskjellen på å appreciate og ridicule. Å treffe blink krever kløkt.

Influencer Jenny Huse er blitt poster-girl for kritikken mot NRK. Hun sier reaksjonene hadde vært helt andre om noen sto i afroparykk og blackface, og det er et treffende poeng. Det gjør man bare ikke lenger. Alle vet det nå. Hvorfor? Blant annet fordi Black Lives Matter har skjedd, og før det var det metoo, og etter det Stop Asian Hate.

Disse bevegelsene har vært katalysator for å synliggjøre marginaliserte gruppers historier om rasisme og diskriminering, og sier noe om hvilke knapper som funker og hvilke som er ute av drift. Stygge ting som er blitt sagt, stereotypier som er blitt sannheter, blir nyansert.

I sommer hadde VG-journalist Xueqi Pang en sak om tre søstre i Norge med thailandsk mor. På fadderuken får en av søstrene, Monica Goksøyr, spørsmålet: Er moren din sånn mail-order bride? Bare Xueqi Pang, på grunn av sin kompetanse og et annet blikk på samfunnet kunne presentere dette perspektivet. Jeg nevner dette fordi BLM og metoo også utløste en samtale om representasjon, mangfold og rasisme i Norge. Tilbake til Ramm.

Jenny Huse har gode poeng, og jeg vil legge til ett: Aksenten til Ramm er weird. Estetikken, konseptet og energien matcher et japansk gameshow, med aksenten han kanaliserer høres ut den vietnamesiske prostituerte i Stanley Kubricks film Full Metal Jacket, hun som roper «you love me long time» til amerikanske soldater og byr seg frem.

Aksenten brukes for å parodiere ladyboys, au pairer, asiatiske servitører, også videre. Det er ting vi ler av og latterliggjør. Det er vårt blikk på dem som en hakkende plate, og den som lenge har vært mottaker av karikerte aksenter og karakteristikker er i sin fulle rett til å reagere.

Mang en gang, og det lenge siden sist altså, har noen dratt Apu-stemmen til meg, og sier «baragara baragara». Det er visst sånn urdu høres ut. Jeg blir ikke krenket, det er bare kleint og umoderne. Det er for øvrig synd at Apu er tatt ut av Simpsons. Serien har alltid sparket i alle retninger og harselert med alle.

Det er rart at tidsånden ikke har nådd krinkens korridorer under denne produksjonen. Var det virkelig ingen som tenkte «Ramm, dropp aksenten»? Programmet hadde vært like underholdende for dem som ler av sånt. Dessuten fikk Ramms redaksjon en tilbakemelding allerede i 2018. VGs Xueqi Pang jobbet i P3 da «Korean Rammshow» ble sendt på tv. Påtegnet strekkbart, svart parykk, mysing med øynene og sløve «R»-er. Kulturer, språk og aksenter var blandet sammen (som nå) og Pang sa ifra intern i NRK.

Tre år etter, etter verdensomveltende bevegelser kommer likevel dette programmet. Det er tonedøvt.