BH-en strammer, presser, og har du litt størrelse på puppene får du røde gnagemerker på skuldrene.

Ingenting er vel deiligere enn å slippe puppene fri?

Har du fått med deg sommerens trend? Toppløs soling og å gå på jobb uten BH er noe kvinner verden over har trykket til sitt bryst i de varme sommermånene. Eller har vi det?

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Er vi så frigjorte som vi liker å tro?

«Jeg tror det er en trend å sole seg toppløs. Og å gå uten BH».

Kommentaren kommer fra sjefen min. Han forteller at på slutten av 70-tallet og hele 80-tallet var toppløse jenter i alle fall på ferie i Syden klart overlegne i antall på stranda. Den gangen var det slett ingen big deal å sole seg toppløs. Snarere det motsatte. Han later åpenbart til å tro at det er barnebarna til toppløsgenerasjonen som forsiktig kaster BH-en igjen.

Feil, tenker jeg. Og jeg burde vite. Jeg er nemlig en av de få som faktisk soler meg toppløs. Og trives best uten BH.

Sjefen min er uansett ikke den eneste som har fått en idé om at det nå sosialt akseptert å kaste både BH og bikinitopp.

Forfatter og feminist Marta Breen uttalte allerede i fjor sommer til Avisa Oslo at hun er overrasket over at dette fortsatt er et tema. Agnes Lenz og Signe Dahl fra SNU – Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom, ba kvinner om å ta kroppene sine tilbake, og sole seg toppløse, uavhengig av både kjønn og kroppsfasong.

Revenge boobies kaller The Times det. For også i landet med «the stiff upper lip» har kvinner begynt å kaste toppen.

Men er vi så frigjorte som vi liker å tro?

Da skuespiller Florence Pugh dukket opp på rød løper i gjennomsiktig kjole tidligere i sommer vakte det stor oppstandelse, og nettrollene tøt frem fra alle kriker og kroker.

Aftenposten publiserte forrige uken en sak om hvorfor det er slik at det å sole seg toppløs vekker negative reaksjoner, og på P3.no skrev studenten Maia Olsen at hun får kjipe kommentarer som at hun «kun kaster toppen for å få oppmerksomhet» eller at det er «upassende» å vise puppene, når hun soler seg uten overdel.

Det krever mot i brystet å kaste toppen

Jeg bestemmer meg derfor for å teste tesen til min kjære redaktør, og straks jobbdagen er over tar jeg turen til Sørenga, presser meg ned på førsterekka, og kaster toppen.

Det er jeg alene om.

Det krever nemlig mot i brystet å kaste toppen på stranda, selv i 2022. For selv om vi føler oss aldri så frigjorte er det å kaste brystplagget en barriere mange av oss ikke er klare for å bryte.

En kjapp og uformell undersøkelse på gaten gir meg en tydelig pekepinn.

– Hva syns du om å sole seg toppløs?, spør jeg et titalls kvinner.

– Helt uproblematisk. Folk må gjøre som de vil.

– Soler du deg toppløs selv?

– Jeg! Nei, aldri!

Puppeskrekk

Jeg er svært sjelden på Sørenga. I og med at jeg har en forkjærlighet for å sole meg i bare bikinitruse, pleier jeg å styre langt unna folksomme badeplasser som Sørenga, Tjuvholmen, Bygdøy og Ulvøya.

En liten holme nedenfor Mosseveien er mer min greie, og der har jeg i sommer, til min store overraskelse, møtt flere likesinnede. Noen har til og med våget seg fra badehåndkle til badebryggen uten dekke seg til med toppen de ti meterne man må gå over fjellet. Dette er nytt av året.

Men som antatt, på smekkfulle Sørenga, ble angsten for å møte kjente, eller enda verre – halvkjente – raskt vekket.

En gummibåt fylt opp med gutter i tjueårene plasker forbi. Så de ikke litt rart på meg? Var det en som tok bilde? Og hva med han fyren som kommer bortover brygga. Er ikke det en pappa i barnehagen?

Så selv om puppene mine elsker å være ute i det fri, og det er helt herlig å slippe å ha på seg en trang, klam og halvvåt bikini, avslutter jeg solingen på Sørenga etter stakkarslige tretti minutter. Å fleske seg på bryggekanten foran hundrevis av oslofolk uten bikinitopp ga meg mer stress enn glede.

Du skal ikke plage andre

Uken etter var det tid for ferie, og hytta. Hytta er det motsatte av Sørenga. Langt ute i havgapet, på en liten øy kun bebodd av nærmeste familie, går bading og nakenhet hånd i hånd. Trodde jeg.

Feil igjen.

– Maren, jeg tror det er litt ubehagelig for fetteren din at du soler deg toppløs.

Kommentaren kommer fra tante. I det samme som hun sier det seiler nevnte fetter inn mot brygga.

– Syns du det er ubehagelig at jeg soler meg toppløs, roper jeg ut til han.

– Nei, jeg tenker ikke over det.

Og jeg tror han. I en kvinnedominert familie som vår, der alle bader nakne og man vandrer inn og ut av baderommet selv om en eller annen står i dusjen, har et par pupper aldri vakt stor oppstandelse.

Men tante gir seg ikke:

– Vi får jo ikke besøk heller når du ligger sånn. Ingen tør jo å komme inn til bryggen når de ser at du går toppløs. Det er jo kjedelig.

Det kan altså være et sosialt hinder å kaste toppen.

Selv bryr jeg meg ikke nevneverdig. Kanskje noen syns pupper er spennende. Det plager ikke meg. Med så minimale bikinier kvinner går med i dag ser jeg heller ikke helt forskjellen på det å ha på seg to tøystykker som så vidt dekker brystvortene til det å vise puppene helt bare. Begge deler kan være sexy, om man velger å se det på den måten.

Tar du en kjapp scroll på Instagram ser du kvinner i gjennomsiktige bh-er, men rumpa trykket opp i linsa eller en bikini som presser frem frontpartiet. Hvordan kan folk se på det som totalt uproblematisk, samtidig som man får bakoversveis av et par bare bryst på stranden?

For meg henger det ikke på greip.

Hvem blir det feil for, lurer jeg? For det føles ikke feil for meg.

Stakkars menn

For når jeg tester ut «ute blant folk uten BH går helt fint»-tesen, er den like vanskelig å gjennomføre som toppløs på Sørenga-testen.

– Jeg har ikke på meg BH, jeg. Kan dere se det?

På en restaurant på Sørlandet tester jeg første gang.

– Du har jo skjorte på deg, du kan jo bare ta den over, da går det bra, er tilbakemeldingene.

Uken etter prøver jeg på jobb. Jeg vandrer frem og tilbake i landskapet i hvit body uten BH. Det går fint.

Ute på Youngstorget – ikke like bra. Fotografen min og jeg møter en gammel flamme av meg i gata. Etter en kort og hyggelig prat går vi videre, ser på hverandre – og ler høyt! Det var nemlig umulig å ikke legge merke til at det eneste han klarte å fokusere på var brystpartiet mitt.

Skal jeg la det faktum at øya hans går i kryss og adamseplet hopper opp og ned i loop hindre meg fra å droppe BH-en som strammer og gnager på huden min? Nei, selvfølgelig ikke.

For hvorfor skal jeg ta på meg et ubehagelig plagg for å tekkes andre? For å unngå at menn blir distrahert. Det er da ikke mitt problem. Må jeg virkelig skjule at jeg har brystvorter i likhet med milliarder av andre kvinner?

Det er klart at en BH kan være praktisk å bruke når man jogger. Men jeg jogger aldri, så det trenger jeg ikke bekymre meg for.

Jeg er villig til å gå foran i flokken av BH-og toppløse kvinner for å understreke det uproblematiske ved det.

Og i helgen skal jeg til Danmark. Ifølge gutta på jobben soler «alle» seg toppløse der.

Heia Danmark.

Les også

Likestilling: Verdiene til menn med kort utdannelse

Les også

«Jeg er vakker, gjennomklok og passe tjukk»

Les også

På T-banen satt en ung mor som hadde det vondt