Det er en villet politikk at vi skal bo i våre egne hjem lengre enn tidligere. De fleste av oss ønsker også selv å kunne leve og bo selvstendig, så lenge vi kjenner oss trygge og får den hjelpen vi trenger.

Samtidig er det en kjensgjerning at tjenestetilbudet vil bli mindre i årene fremover. Strammere budsjetter og flere eldre med et mer sammensatt sykdomsbilde - som skrives fortere ut fra sykehus - betyr større press på helse- og omsorgstjenestene. De som for 5-10 år siden ville fått plass på et sykehjem, skal nå bo hjemme. Hva dette innebærer og fører med seg, må politikerne tørre å snakke mer om.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

En sykehjemsplass koster ca. 1 million kroner i året. I en stram økonomisk situasjon, og i tråd med den førende politikken, vil bydelene prøve ut rimeligere tjenester, på et lavere nivå i omsorgstrappen. Det er en avstand mellom optimale tjenester og den nedre grensen for hva som er å anse som forsvarlig.

Hos Ombudet ser vi en utvikling der tjenesteomfanget til innbyggere med behov for hjelp beveger seg nedover mot grensen for det forsvarlige. Denne utviklingen vil stille større krav til pårørende.

Pårørende tar seg fri fra jobb og bruker sin fritid til å være omsorgsarbeidere, aktivitører, medspisere, frisører, påkledere, hobbyjurister og saksbehandlere. Og fort vekk ender Oslo kommune opp med to stykker med behov for tjenester, i stedet for én

«Pårørende i fremtiden må yte enda mer»

Helsebyråd Robert Steen skriver i sin standard for pårørende-arbeid fra 2020: «Oslo skal være verdens beste by å være pårørende i.» Det er en flott visjon som vi deler med helsebyråden. Standarder kan være et godt virkemiddel for å sikre likeverdige tjenester.

I samme standard skriver helsebyråden: «Overgangen fra institusjon til hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester har samtidig gitt pårørende en større omsorgsbyrde. 50 prosent av omsorgen ytes nå av pårørende og det forventes at pårørende i fremtiden må yte enda mer.»

Pasientombudet blir jevnlig kontaktet av pårørende som er fortvilte over for lite hjelp til den de er pårørende til, og hvor slitne de selv er. De utfører oppgaver som de ikke forventet ville tilfalle dem som pårørende; mate, følge, stelle, aktivere. Hente og bringe hjelpemidler, videreformidle informasjon mellom tjenester. Så de søker om mer hjelp og får avslag. De tar seg fri fra jobb og bruker sin fritid til å være pårørende. Og omsorgsarbeidere, aktivitører, medspisere, frisører, påkledere, hobbyjurister og saksbehandlere. Og fort vekk ender Oslo kommune opp med to stykker med behov for tjenester, i stedet for én.

Personer og familier med tyngende omsorgsoppgaver kan ha rett til avlastningstiltak eller annen pårørendestøtte. Statistikk viser at Oslo kommune ligger under landsgjennomsnittet når det gjelder innbyggere som mottar avlastning og omsorgsstønad. Et lite stykke unna helsebyråd Steen sin visjon, der altså.

LES OGSÅ: Politikerne gispet da de hørte historier fra Ullern Helsehus: – Ufattelig alvorlig

God saksbehandling er også viktig. På landsbasis omgjør Statsforvalteren i underkant av 50 prosent av alle klagesaker på rett til ulik pårørendestøtte. Det er ingen grunn til å tro at dette er annerledes i Oslo. I tillegg sender Statsforvalteren mange saker tilbake til bydelen fordi kartleggingen har vært for dårlig og må gjøres på nytt.

Politikerne må åpent uttrykke hvilke forventninger som ligger til pårørenderollen. Samtidig må Oslo kommune bygge ut pårørendestøtten i samme takt som de rigger til for at flest mulig skal bo hjemme lengst mulig. Det er først når det blir samsvar mellom forventninger og praksis at Oslo kan lykkes å «ri av» eldrebølgen.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Far tok på det nakne håndleddet og sa «borte». Klokken var borte

Les også

Helsehus-ansatt: I stedet for å klage, kan ikke dere pårørende hjelpe oss?

Les også

Martha (86): Gruer meg ikke lenger til å bli pasient

Les også

Venterommet på legevakten en natt til lørdag