Det kommer i perioder, som vindkast og svak bris. Den treffer meg fra alle kanter. Er det fordi jeg har dårlig selvbilde, eller er det på grunn av de konstante påminnelsene om at jeg ikke ser ut som dem jeg er vokst opp med?

Jeg er livredd for å virke utakknemlig, sytete eller bare dårlig til å se meg selv utenfra, og følelsen kommer luskende hver gang jeg tar det opp.

Det er jo ille at en som meg – en borger av Norge, en som bor i et fint land, med fin kultur, politikk og økonomisk sikkerhet – føler på usikkerhet og frykt knyttet til min identitet.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Fanget i en mørk persons kropp

Jeg er adoptert fra Columbia, og vet en ting eller to om å stå i midten. Jeg har ingenting å gjøre med landet jeg ble født i, men alt å gjøre med Norge. Jeg har ikke en annen kultur eller identitet å falle tilbake på, for jeg har ikke tryggheten å lene meg på mine biologiske foreldres opprinnelse.

Jeg har ikke noe annet valg, ei heller lyst, til å kalle meg noe annet enn norsk. Men jeg opplever at norskheten min ikke når opp til forventningene – at det er bortkastet å kalle seg norsk.

Jeg føler meg ofte som norsk, fanget i en mørk person sin kropp. Det er vanskelig. Det kommer en del forventninger til mitt utseende fra nordmenn, både med og uten bakgrunn fra et annet land. Jeg har møtt veldig få som også er adoptert. Når jeg har gjort det, har vedkommende alltid begynt å gråte eller vist andre sterke følelser. Hvorfor? Fordi de visste ikke at andre gikk gjennom akkurat det samme «helvete» som de har beskrevet, om usikkerhet, om å stå i midten og ikke føle seg akseptert som norsk.

Truende, rotete og uproft

Jeg har brukt mange år på å bli komfortabel med eget utseende og min egen kropp. Selv om kommentarene har vært sårende og støtende, har jeg har fortsatt tenkt at det er ikke noe jeg får gjort noe med.

Det er spesielt én ting som gjør at jeg ikke klarer å føle meg selvsikker nok: Håret mitt.

For det er noe ekstra sårt med hår, eller hva? Ikke bare for meg, men for alle, uansett hudfarge eller hårtype. Produkter lover ungt og friskt hår, kremer skal gi håret den samme gløden det en gang hadde, serum skal få det til å vokse fortere, dyre behandlinger skal gi det en helt ny form.

Langt hår, så lenge det ikke er av afrohårtypen, blir sett på som edgy, sexy, fint og kult. Men jeg opplever at hvis man har afro, kan det bli sett på som truende, rotete, uproft eller sender feil signaler.

Nysgjerrigheten er helt ekstrem

Folk har revet og nappet meg i håret, både på kafeer og på utesteder, på gaten og på restauranter. Jeg har blitt stoppet av politiet, både i Norge og i utlandet, bare fordi jeg passet en beskrivelse. Sånn har det vært siden jeg var veldig ung.

Nysgjerrigheten er helt ekstrem. En skulle tro at voksne mennesker visste en ting eller to om intimsoner. Det gjør de ikke. Både barn og voksne med afro har blitt sendt hjem fra skole og jobb, bare fordi håret er flettet eller «dreadlocket» – også jeg har opplevd det.

Samtidig kan de som har «riktig» hår ha så langt hår de vil, eller flette det så mye de bare orker.

Jeg har blitt fortalt av «venner» og fremmede at håret mitt ser rotete og uryddig ut, når det egentlig bare er stort og fyldig. De har sagt at jeg bør skinne meg – fjerne alt – for å se snillere og mer anstendig ut. Samtidig har de sagt at jeg bør vokse det ut igjen, for nå ser jeg syk og farlig ut. Folk har prøvd å rette håret mitt, fordi de mente det ville se finere og mer norsk ut.

Jeg hadde lyst til å spare håret mitt igjen, men jeg ble rådet til å ikke spare til dreads, fordi det ville minske muligheten mine. Jeg ble fortalt at det var en del stigma rundt det, og at folk ville reagere. Dette ble ofte sagt av mine hvite og nærmeste venner. Jeg valgte å ikke lytte, trodde ikke på det, så naiv som jeg er. Hva om jeg fikk bestemme selv?

Jeg skulle gjerne ha sagt at håret mitt er det eneste igjen av meg og min kultur som ikke er blitt tråkket på, men det stemmer dessverre ikke. Jeg er like nær på å skinne meg hver dag.

Håret mitt har vært en større påkjenning enn jeg trodde det ville være.

Etter hvert vokste håret ut, og jeg ble stolt

Heldigvis er jeg fornøyd med den jeg er. Etter hvert som håret mitt vokste seg lenger og lenger, ble jeg mer og mer stolt. Dette er jo det eneste jeg har fra landet jeg ble født i, og selv om jeg ikke prater om det, så er det jo fremdeles en del av meg.

En god frisør, Safi Carew, og en god venninne, Abigail Gyamfi, har hjulpet meg med å se verdien av mitt hår, og de har hjulpet meg med å flette det. De har hjulpet meg å være sterk, når det står på som verst.

Carew lærte meg nesten alt jeg i dag kan om mitt hår, kulturen rundt og hvordan frisørbransjen er her i Norge. Jeg skylder både henne og Abigail enormt mye respekt. De har selv stått i samme storm og hatt det like tøft som meg.

Uansett hvilken hårtype eller bakgrunn man har, skal man føle seg trygg på at man er ønsket i landet man er født og vokst opp i. Jeg tror alle kan kjenne på usikkerhet knyttet til hår, men også bakgrunn, tilhørighet og identitet.

Du skal vite at om du føler at ingen ser eller forstår seg, så gjør jeg og mange andre.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten.

Les også

Norsk nok for de svina?

Les også

Alle blir bekymret. Alle er enige: Våre ungdommer skal ikke møte opp

Les også

Eventyret startet med én kilometer. Det ga livet ny mening

Les også

Jeg husker ennå den fæle dama si: «Hva har'a fått i seg?»