Gå til sidens hovedinnhold

Som barn forsto jeg ikke hvorfor broren min var så illsint. Nå gjør jeg det

Vi er alle på en reise gjennom livet. Noen av opplevelsene er sterkere enn andre og preger oss mer.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er født på Majorstuen i Oslo, og mine foreldre splittet lag da jeg var tre år gammel. I 1974, eller var det i 1975, traff min mor en mann som flyttet inn med sine tre sønner. Over natten fikk jeg tre stebrødre. To av dem var eldre enn meg og en var yngre. Han eldste var «kjempe»-eldre meg, som jeg sa da.

En ny familie var en stor forvandling og har påvirket hele livet mitt. Når jeg nå skal lede Helse- og sosialutvalget i bystyret har jeg fortiden med meg. Utvalgets ansvarsområde er bredt og viktig, og det jeg har ivret lenge for er å etablere et skjermet værested for rusmiljøet i Oslo.

Hvorfor? Fordi det ligger hjertet mitt nært.

I 1977 startet jeg på Majorstuen skole. Den gang var Majorstuen et rolig strøk. Noen alkoholikere hadde riktignok fast plass på Valkyrien, men ingen andre var «skumle». Noen ganger gikk jeg omveien rundt Valkyrien. Der satt de på benken, halvfulle. Noen sov eller var høylytte. Med en klump i magen gikk jeg raske steg oppover Kirkeveien for å komme hjem.

Også hjemme var det til tider høylydt. Broren min som var «kjempe»-eldre begynte å ruse seg da han var 12 år. For øvrig var han bare syv år yngre enn min mamma. Sin første hasj fikk han tak i ved peisen i Frognerparken, og det eskalerte til tyngre ting.

Julaften i Kirkeveien stod alltid mamma for. Her samlet vi vår lille familie når mine brødre ikke var hos sin mamma. En julaften var de sammen med oss ble det ble bråk og krangel mellom «kjempen» og min stefar. Da var det ingen mulighet for min mor å holde oss yngste unna. Jeg var vel rundt 11-12 år og ble vitne til vold og slag.

Jeg husker at jeg ikke helt forstod hvorfor broren min var så illsint, noe jeg forstår i voksen alder. Han hadde ikke fått tak i neste dose og slet med å få fatt i penger slik at han kunne kjøpe. Jeg var ikke redd. Unge meg gikk faktisk mellom og ba broren min sette seg ned på kjøkkenbordet. Mine ord husker jeg tydelig. «Vi er glad i deg.»

Tenk så lite som skulle til for å roe ned hele situasjonen. Nærhet, samtaler, og bli tatt vare på. Det hjelper. Det er et stort behov for flere ressurser innen psykisk helse i vårt land. Vi må hjelpe flere raskere slik at de får vekk de vonde, stygge tankene. Når man ruser seg er det ofte egne tanker en vil komme seg unna. Et lite drag, en liten stripe eller en dose til, så forsvinner de vonde tankene i en periode.

I sine gode perioder, gjerne da hadde en kjæreste, så jeg en tydelig endring i oppførselen. Han var forelsket. Da virket det på meg som han virkelig ønsket å leve rusfritt. Det gikk dessverre ikke.

En søndag kom vi hjem fra hytta og han hadde lånt leiligheten for å se fotball på svensk TV. På den tiden var tv-tilbudet smalt. Vi hadde kun NRK og svensk TV. I leiligheten lå det folk overalt. Alt på badet var knust og en os av røyk, alkohol og en voldsom søt lukt møtte oss. Jeg ble sendt til bestemor og bestefar, og leiligheten fikk vi ikke kommet tilbake til på dager.

Det var siste gang min eldste bror fikk være alene hjemme hos oss. Han var etterhvert blant de første i Oslo som fikk metadon, noe han har gått på siden. Det er helt utrolig hva kroppen tåler. Hasj, heroin og gudene vet hva har blitt inntatt daglig i over 40 år.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Skriv til fawad@ao.no

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Parallelt hadde også min mellomste bror begynt å ruse seg, og hver dag i livet var en stor fest. En lørdag skulle min mor ha venninner på besøk, og mens hun støvsugde og gjorde rent kom det et hyl fra gutterommet.

«Slå av! Jeg sover!»

Mellomste bror kom løpende ut med rommet med en saks i hånden. Han klippet rett og slett ledningen til støvsugeren av. Kanskje en morsom historie i dag, men veldig lite morsom den lørdagen. På slike dager følte jeg veldig at jeg måtte passe på min mamma. Jeg måtte være der slik at det ikke hendte henne noe.

Han bodde lange perioder i utlandet, uten å tenke på regninger og andre daglige oppgaver vi andre gjør. Han døde 45 år gammel.

Takket være min mamma har oppveksten likevel vært trygg. Jeg har alltid hatt mer enn jeg egentlig hadde behov for, men hva har jeg mistet, og hvem var jeg oppi alt? Jo, den flinke piken som ryddet alt i huset. Vasket og styret. Hun som - selv da jeg var seks eller åtte år - slo i bordet på julaften og ville ha ro. På noen områder var jeg voksen som barn.

Sammenlignet med venner hadde jeg det strengt, og som tenåring måtte jeg velge mellom å være ute fredag eller lørdag. Jeg hadde ikke selvtilliten jeg burde hatt, og verst var det på gymnaset. Da satt jeg inne i friminuttene fordi jeg så på meg selv som verdiløs.

I mange år var jeg frivillig på Natthjemmet på Adamstuen, som var åpent helt frem til 2020. Det var et sted for kvinner i rus- og prostitusjonsmiljøet. Et godt fristed, vekk fra alt, vekk fra gaten for en natt. Gjennom samtaler og måltider med kvinnene forsto jeg mye mer om en rusbrukers vonde tanker. Hvordan kvinnene i rus hører og ser alt rundt seg. Hvordan de føler seg sett ned på. De fineste stundene var da jeg arrangerte julebord. Vi spiste julemat og pakket opp gaver.

En hendelse fra en tidligvakt på Natthjemmet sitter fortsatt i meg. Rutinen på Natthjemmet var at brukerne av huset vasket på rundgang. Hun som skulle vaske huset den morgenen begynte å hyle og var illsint da jeg spurte pent om jeg skulle hente vaskebøtten til henne.

Hylingen og bråket mellom damene eskalerte og jeg måtte tilkalle hjelp. Lederen forklarte meg at rusen var på vei ut hos flere av kvinnene, men det som forårsaket uroen var at jeg ubevisst hadde nedverdiget hun som skulle vaske. Selv om jeg bare ville hjelpe oppfattet hun at hun faktisk ikke klarte å hente bøtten selv.

Dette lærte meg hvor viktig det er å se mennesker. Lytte, og ikke alltid tro at alle er som meg, eller tenker likt. Skal jeg hjelpe må jeg la andre slippe til - selv en så enkel oppgave som å hente en bøtte.

Det har vært mye bråk i oppveksten, men jeg føler meg likevel heldig. Jeg har opplevd så mange sider av livet som gjør at jeg har empati og forståelse når noen har det vondt, eller har havnet utenfor samfunnet.

Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten

Les også

Det dårlige ryktet var ufortjent

Les også

Stampuben Trafalgar stenger dørene. Litt av meg dør.

Les også

Ingen kamerater kom på besøk. Ingen hadde tid til å prate. Da begynte jeg å tenke på det mora mi sa

Les også

Reisen fra Fornebu til Bygdøy var som et eventyr. Så inntraff virkeligheten.

Kommentarer til denne saken