Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Gi meg en brun pub med folk fra alle samfunnslag. Duggende kaldt øl fra tappetårn til glass, og muligheten for både en stille stund ved bardisken og samtaler med kjente og ukjente.
I dag dør litt av meg – en vegg blir borte; stampuben Trafalgar, i Hegdehaugsveien 32 i Homansbyen i Oslo, stenger dørene. Det berører selve byens sjel.
Da jeg ble innvalgt på Stortinget høsten 2013 fikk jeg pendlerleilighet i Homansbyen. Som den ølhunden jeg er, måtte jeg finkjemme strøket etter en brun pub. Velkjente Lorry ligger to minutter unna – og det var også noen andre tilbydere. Men jeg forelsket meg i Trafalgar – en irsk pub, folkelig så det holder, med stor sjel og mye sjarm.
Samlet folk flest i alle aldre
Innehaveren som etablerte Trafalgar 7. september 1989, skapte et nytt sted der det allerede var historie i veggene. Jeg har fått servert godt øl, og det har gitt meg både venner og livskvalitet. I retur har jeg bidratt med penger i hans pung. Samt rikelig tilbake i statskassen i form av skatter og avgifter på det jeg har kjøpt i en sliten, men nydelig, brun pub.
På Trafalgar samles folk flest i alle aldre. Jeg husker Alice, en dame i 80-90-årene, som skulle ha sitt lille glass. Hun hadde jobbet på hotell i Frankrike i unge år, og snakket gjerne fransk. Jeg husker Robert, en tørst engelskmann fra Newcastle som havnet i Norge på grunn av oljeindustrien. Han hadde egen spilleliste med nydelig musikk, som barkeeper Jeanette alltid sørget for at kom over høyttalerne når han var der.
De er begge, så vidt jeg vet, gått ut av tiden. Fred over deres minne.
Trafalgar ligger på et hjørne i Hegdehaugsveien, omgitt av kontorer, klesbutikker og restauranter. Det snakkes om totalrenovering av gården. På barkrakkene ryktes det om et restauranthus i tre etasjer. Det finnes allerede et slikt i strøket her, og nok ett er under bygging. Det oppleves nesten ensrettende og ekskluderende, særlig for oss som bare vil nyte vårt etterlengtede og skummende glass.
Det var engelsk fotball på storskjerm, det var serviceinnstilt og flott personell. Og for en som stort sett alltid går hjem før det blir veldig sent på kvelden, så har jeg heller ikke opplevd bråk, køer eller problemer.
Lorry i Parkveien, et steinkast unna, får ha meg unnskyldt. Stedet er brunt og har bardisk, men er for meg likevel mer restaurant enn pub. Og tar 110 kroner for en halvliter! Det er ran på høylys dag.
For få år siden skrev Ida Wammer i Natt & Dag om at det brune publivet ofres på det overfladiske, glatte og minimalistiske samfunnets alter., og nevner en rekke vannhull i byenn som er gått under. Hun skrev:
«Original Pilsen, Lille Chef, Justisen (gamle), Kristiania Restaurant & Bar, Røde Hatt, Tranen, Venterommet Pub, Café Olsen, Borggata pub. Nå, fire år senere, kan man føye til Stargate, Sofies mat & vinhus, Ivars kro, Waldemars Café, Underwater, Grei Kafé og Bør og Børsen, Expressen pub, Sangam Café, Café 33, Bar & Cigar, Den Glade Munk, Fridtjof pub, Bjørungs, Treffen Café, 2 kokker, Calle’s – og Destiny Cafe.»
Dette er steder jeg ikke har frekventert, men søndag kveld kan Trafalgar Pub legges til i denne nedleggingsrekken. Og la meg føye til tidligere godt bekjente Tre brødre på Egertorget, Belfry i Lille Grensen og Buckleys i Arbeidergata.
Lykken er en brun og lang bardisk
Hvor skal heretter taxi-Per og mann- og kvinnegjengen av eldre årgang, som ofte er der når jeg svinger innom, leske sine struper? Vi vil ikke gå på et sted med minimalistisk innredning, glassfasader og jåleri. Lykken er en brun og lang bardisk, rolig musikk – og en fotballkamp fra England over storskjermen. Det får du ikke på de hippe og moderne stedene som popper opp, der såkalte influensere med botox, tatoveringer, og gjerne med en liten chihuahua-hund i håndvesken, krever all oppmerksomhet. Spar meg for sånt, vær så snill.
Det gledelige er at Bjørungs i Parkveien nå gjenoppstår, etter et mislykket forsøk som cocktailbar. Det er trolig dette stedet som blir redningen for alle oss som vil savne Trafalgar. Det er tross alt håp. Du salige stund uten like.
Det er en tid for alt, også for et lokalt vannhull med sjel og sjarm.
Takk for dansen, Trafalgar. Det har vært en glede. Når dørene låses for siste gang i natt, blir Oslo en fattigere by.
Skål, og takk igjen.
Amen.
Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Det dårlige ryktet var ufortjent
Mine foreldre var analfabeter fra slummen i Irak
Groteskt å hevde at sånne som meg trigget terroristen
