Stoltenberg skulle hatt selvinnsikt nok til ikke å søke

Det er trist for Norge at vi ikke har greid å kvitte oss med en politisk ukultur som gjør det mulig med denne typen partipolitiske utnevnelser med nære personlige bindinger og samrøre som lukter.

For Jens Stoltenberg bør selvsagt ikke bli ny sentralbanksjef.

Vedums plan har åpenbart hele tiden vært å gi stillingen til Stoltenberg. Samtidig visste Vedum, eller la til grunn, at statsminister Jonas Gahr Støre ønsker det samme. Og hvis Støre har tiet, som han selv påstår, har han samtykket.

Det sier seg selv at en fersk finansminister ikke utnevner sin sjefs forgjenger som partileder og statsminister, og nære venn, uten å ha statsministeren i ryggen.

Jeg har snakket med sentrale folk i SV og Høyre som karakteriserer hele saken som «galskap», uten at de vil si dette offentlig. Når jeg snakker med dem under løfte om anonymitet, slakter de kandidaturet etter alle kunstens regler og på nær sagt alle tenkelige måter.

SV har ventet på at Høyre skulle komme på banen. Først da kunne SV melde seg på for fullt. SV er tross alt Støre-regjeringens fødselshjelper og parlamentariske støttehjul. Nå er det trolig for sent. Ifølge Dagens Næringsliv vil Regjeringen utnevne ny sentralbanksjef neste fredag, kanskje før.

Før nyttår slapp imidlertid finanspolitisk talsperson Kari Elisabeth Kaski ut sin frustrasjon i Dagens Næringsliv:

– Jeg er bekymret over Stoltenbergs kandidatur. Det er noen helt åpenbare bindinger til regjeringen, som det naturlig nok vil kunne stilles mange spørsmål ved. Det ser heller ikke bra ut at landets viktigste posisjoner går til samme knippe mennesker, sier Kaski til DN.

Antyder Kaski at vi har å gjøre med en norsk form for nepotisme og bananrepublikk her?

Det vil jeg si.

Har hun rett?

Ja, dessverre.

Tidligere statsminister Erna Solberg sa dette til VG for en drøy måned siden:

– Vi trenger en debatt om dette, men vi trenger ikke en politikerdebatt: Vi trenger en diskusjon om hvordan juseksperter, markedet og markedsaktørene vil oppleve å få en markant politiker fra et regjeringsparti som Norges Bank-sjef, for å få deres vurdering av om de mener det vil gjøre noe med uavhengigheten til sentralbanken.

For SV og Høyre er spørsmålet også delikat. De vet at Jens Stoltenberg står sterkt blant nordmenn flest, men også innad i SV og Høyre.

Hva hadde skjedd dersom Høyre og SV går enda tyngre inn i saken og sier det de egentlig mener?

Da ville «flertallet» i Stortinget for Stoltenbergs kandidatur ha forsvunnet.

Nå skal ikke denne saken formelt avgjøres av Stortinget, men av Regjeringen. Jeg tror likevel ikke Støre og Vedum synes det er særlig stas å utnevne Stoltenberg dersom hans kandidatur reelt har et flertall mot seg i nasjonalforsamlingen.

Særlig med tanke på at både Frp og MDG også er uttalte motstandere av at Stoltenberg skal få jobben. I tillegg er det dyp skepsis i Venstre og Rødt.

Reelt sett er det nå bare to partier - Ap og Sp - som går inn for at Stoltenberg kan bli sentralbanksjef. Det betyr at bare 76 av Stortingets 169 representanter støtter kandidaturet.

Vedum og Støre trenger SV og Høyre hvis utnevnelsen skal ha politisk legitimitet. Uten legitimitet har denne saken potensiale til å bli et stort problem for den nye regjeringen. De har et par fra før.

Torsdag gikk tidligere finansminister Siv Jensen (Frp) ut i DN med et meget skarpt innlegg. Essensen i budskapet var: Trekk søknaden, Stoltenberg. Velg Ida Wolden Bache.

Støre erklærte seg tidlig inhabil i behandlingen av tilsettingen av ny sentralbanksjef etter Øystein Olsen.

– Vi kjenner hverandre godt og det er helt klart for meg at jeg ikke kan delta i noen deler av behandlingen av en slik sak, om det skulle bli aktuelt, sa han til DN allerede 8. november.

Støre innrømmet i intervjuet at han og Stoltenberg er «nære venner».

Norges Bank skal etter sentralbankloven være uavhengige av politikerne i Regjeringen og i Stortinget. Er det gunstig at statsministeren og sentralbanksjefen er nære venner?

Selvsagt er det ikke det.

Stillingen krever i større grad enn nesten noen annen ledende embetsstilling at vedkommende har stor troverdighet som politisk uavhengig og nøytral.

Jens Stoltenberg er ingen av delene.

Han er det motsatte.

Jens Stoltenberg er den nålevende personen som kan knyttes aller tettest til vårt største og viktigste politiske parti: Tidligere leder i AUF, nestleder i Ap, partileder i 12 år, parlamentarisk leder, to ganger statsminister, har vært finansminister og olje- og energiminister og sågar statssekretær i Miljøverndepartementet.

Det er ingen forskjell på Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet, de går i ett.

Om han hadde tatovert partiets logo i panna, ville de færreste av oss ha hevet et øyelokk.

Støre sier at han på grunn av at han har erklært seg inhabil ikke kommer til å delta i saksbehandlingen i ansettelsen av ny sentralbanksjef. Han vil også be Lovavdelingen vurdere om han er inhabil dersom Stoltenberg får jobben, men mener samtidig at det ikke vil være et problem hvis han skulle vise seg å være det.

Men det er et problem, og problemet er at både Støre og Stoltenberg vil være rørende inhabile 24 timer i døgnet.

«Nære venner»?

Dette er en privatisering av problemstillingen fra Støres side. Og en drøy forminskning av omfanget av deres forhold.

Forholdet mellom Støre og Stoltenberg strekker seg svært mye lenger enn at de gir hverandre en klem når de møtes i Nordmarka og kan snakke fortrolig mann til mann om livets gleder og sorger.

De har siden Jens Stoltenberg ble statsminister første gang i mars 2000 utgjort et politisk skjebnefellesskap helt utenom det vanlige.

For hva gjorde Stoltenberg da han i hui og hast ble landets øverste leder etter at han selv hadde felt Kjell Magne Bondeviks første regjering for snart 22 år siden?

Jo, han ringte Gro Harlem Brundtland, som var sjef i Verdens Helseorganisasjon i Geneve. Jens trengte å rappe hennes stabssjef og betrodde høyre hånd. Og hennes øyensten og nære medarbeider fra da hun var statsminister selv. Jonas Gahr Støre.

Stoltenberg trengte Støre som sin stabssjef ved Statsministerens kontor. Gro sa ja.

Slik entret superembetsmannen Støre politikkens eliteserie, det var Stoltenbergs beslutning, og det skulle ikke bli siste gang Stoltenberg forfremmet Støre, for å si det svært forsiktig.

Med denne gullsigneringen skulle det bli vei i vellinga, men Støres første halvannet år som politiker endte brått og brutalt med at Regjeringen tapte valget så det sang, etter å ha vært uhyre upopulær nesten fra dag én.

Og vipps, så forsvant Støre ut av politikken. Han begynte i ECON Økonomisk analyse etter valgnederlaget, deretter ble han generalsekretær i Norges Røde Kors.

De par-tre første årene etter nederlaget trodde jeg eksperimentet med Støre som politiker ble med det ene forsøket som stabssjef.

Men Stoltenberg trakk ham inn igjen.

Først som uformell rådgiver før stortingsvalget i 2005. Deretter, etter at seieren var et faktum, som utenriksminister i Stoltenbergs andre regjering. En posisjon som passet Støre som hånd i hanske, og etter kort tid var han Norges klart populære politiker.

Denne populariteten likte Stoltenberg så godt at han mente den måtte utnyttes til noe mer enn å være utenriksminister, en tung men ikke først og fremst partipolitisk posisjon. Populariteten kunne gi velgere og dermed makt til Ap. Støre, som ikke meldte seg inn i Ap før han var 36 år gammel, og som stemte på Kåre Willoch og Høyre på 1980-tallet, måtte breies ut politisk.

Slik at han, hvis situasjonen skulle oppstå, var skikket til å bli partiets neste leder.

Det var det tre måter å gjøre på:

1. Støre måtte bli valgt inn på Stortinget for Ap i Oslo, noe han ble i 2009.
2. Støre måtte bli valgt inn i Aps sentralstyre, noe han ble i 2011.
3. Støre måtte få mer innenrikspolitisk regjeringserfaring, han ble utnevnt helseminister i 2012.

Disse trekkene har én ting til felles:

De ville ikke ha skjedd uten Jens Stoltenberg.

Ingen andre av Aps politikere har fått i nærheten av så omfattende og langvarig karrieremessig oppfølging og oppbygging av Stoltenberg i hans ledertid.

Da NATO kalte på Stoltenberg i 2014, var jobben gjort. Ap sto i realiteten igjen med én mann til å ta over: Jonas Gahr Støre.

Og hele partiet visste at det var ham Stoltenberg har pekt ut til å ta over etter ham.

Jonas Gahr Støre hadde aldri blitt norsk statsminister uten Jens Stoltenberg.

Vi snakker med andre ord om noe så sjeldent som monumental inhabilitet.

Norge er snilt, mykt og ganske godtroende land når det kommer til lover og regler om inhabilitet (ugild) og interessemotsetninger.

Vi må til Forvaltningsloven, der det heter at en person er «ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til.»

Men så til selve rosinen i pølsa, i § 7 om «avgjørelse av habilitetsspørsmålet»:

«Tjenestemannen avgjør selv om han er ugild».

Norge er i sannhet et søtt land!

Jeg ser for meg at det har vært følgende saksbehandling:

Jens Stoltenberg spør Jens Stoltenberg:

– Jens Stoltenberg, er du ugild?

Jens Stoltenberg svarer Jens Stoltenberg:

– Nei, jeg, Jens Stoltenberg, er gild.

OK!

Logikken var den samme da Støre som utenriksminister i 2012 ble innkalt til høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité for å svare på spørsmål om hvorvidt han var inhabil da departementet hadde bevilget seks millioner kroner til et prosjekt som var initiert av barndomsvennen Felix Tschudi.

– Jeg forstår spørsmålet om min habilitet i denne saken, og det er helt legitimt fordi habilitet handler om tillit. Jeg tar spørsmålet på stort alvor, og jeg vurderte selv mitt forhold til Tschudi i 2008. Min vurdering var at jeg ikke var inhabil, sa Støre i høringen.

– Vurderte du konkret din habilitet i forhold til Tschudi i denne saken? spurte komitéleder Anders Anundsen.

– Ja, og det står jeg fast på, svarte Støre.

OK!

Støre har kun erklært seg inhabil i ansettelsessaken, men vil gå til Lovavdelingen, som så mange politikere har gjort før ham, for å få avklart om han også kan være inhabil i visse saker i regjeringen også etter at Stoltenberg er på plass.

Lovavdelingens rolle i habilitetsspørsmål er både mytisk og mystisk i Norge. Man kan lett få inntrykk av at Lovavdelingen har myndighet til å avgjøre habilitetsspørsmål. Det har den ikke. Lovavdelingen gir bare en vurdering. Og denne vurderingen er basert på de opplysningene den mulig inhabile selv velger å gi fra seg, siden Lovavdelingen ikke innhenter eller gjør egne undersøkelser av fakta.

Dette vet Støre godt.

I 2008 utnevnte Jonas Gahr Støre sin mangeårige svært nære kollega og venn, trodde alle, Morten Wetland, til Norges FN-ambassadør i New York. Det var Støre som tok kontakt med Wetland og sterkt oppfordret ham til å søke. Saken var ikke populær innad i Utenriksdepartementet. Embetsrådet i UD vraket Wetland til fordel for Åge B. Grutle. Så Støre måtte bruke makt hvis han skulle tvinge sin vilje gjennom ved instruksjon.

Saken var så følsom at nå gikk Støre til Lovavdelingen og ba om å få sin habilitet vurdert. I brevet fra Støre til Lovavdelingen var det plutselig ikke måte på hvor fjerne Gro Harlem Brundtlands tidligere radarpar var blitt for hverandre. - Vi er ikke omgangsvenner, fastslo Støre. Det lille som var privat kontakt var “sporadisk”. Lovavdelingen konkluderte på denne bakgrunn med at Støre var habil. Støre slo deres vurdering hardt i bordet og utnevnte Wetland til FN-ambassadør i strid med innstillingen fra Embetsrådet.

Halvannet år senere var forholdet til Wetland imidlertid nært nok til at han deltok i Støres private 50-årslag, slik de to hadde vært i hverandres 40-årslag.

Jens Stoltenberg var også involvert i denne ansettelsen. Indirekte ved at Morten Wetland var hans nylig avgåtte statssekretær, men direkte fordi en av de andre søkerne til FN-jobben, Mona Juul, er venninne med Ingrid Schulerud, Stoltenbergs kone.

Også Stoltenberg kontaktet Lovavdelingen, som erklærte ham habil. Stoltenberg erklærte seg likevel inhabil i saken, selv om alle visste at Støre og Wetland sto langt nærmere hverandre enn Stoltenberg og Juul.

Fiffig, ikke sant?

Jo, meget fiffig.

Mens Støre var Stoltenbergs stabssjef ble stillingen som departementsråd ved Statsministerens kontor ledig. Departementsråden er Norges øverste embetsmann og er den som fører referat fra statsråd på Slottet hver fredag. Hvem er Stoltenberg og Støres hemmelige kandidat til jobben?

Morten Wetland.

Problemet var at kongstanken deres var for hårete, dermed fikk Nina Frisak jobben.

Hvorfor gidder jeg å dra frem alt dette gamle rælet her?

Fordi disse historiene forteller meg at det ikke fremstår garantert at det vil bli vanntette skott mellom Støre og Stoltenberg.

(For ordens skyld, undertegnede pleier av og til privat kontakt med Wetland, og han var gjest i min 50-årsdag).

Skal de to slutte å snakke sammen hvis Stoltenberg blir sentralbanksjef?

Vil de møtes privat?

Vil Stoltenberg slutte å være en rådgiver og samtalepartner som Støre kan ringe til, slik det har vært mens han har vært generalsekretær i NATO?

Vil Stoltenberg gjøre seg usynlig i valgkampene?

Vil han ikke lenger være æresgjest på Aps landsmøter, slike alle tidligere partiledere er?

Blir det slutt på skiturene?

Jeg lurer på hvordan det skal være mulig for folk – i Norge og i utlandet – å tenke på Stoltenberg som sentralbanksjef, og avtenke at han er politiker for et bestemt parti.

Lille julaften informerte Finansdepartementet om at de har kontaktet Lovavdelingen for å få vurdert Stoltenbergs habilitet som søker. Det skal bli spennende å se hva de sier. Til nå har departementet hemmeligstemplet sine egne juridiske vurderinger som konkluderer med det ikke er noe i veien for at Stoltenberg kan ta jobben.

Er han ikke kvalifisert, kanskje?

Det finnes ett hovedargument for Stoltenberg som trumfer alle andre, og det er:

– Hallo!!! Det er Jens Stoltenberg!!! Kom igjen!!!

Innerst inne vet alle dette. Jeg må innrømme at jeg er svak for argumentet selv: Jeg har stor respekt for denne mannen, både som politiker og menneske – og særlig på grunn av hans eventyrlige erfaring.

Men å si “Hallo!!! Det er Jens Stoltenberg!!! Kom igjen!!!” stille inni seg er mye mer effektivt enn å brøle det ut som selve hovedargumentet foran Fredrik Solvang på NRKs “Debatten”.

Derfor tror jeg heller ikke at Stoltenbergs kandidatur ikke ville ha tålt godt en stor, langvarig og opphetet samfunnsdebatt, den skrikende mangelen på støtte i Stortinget tyder på det, som er blitt litt mindre for hver dag som har gått. Men korona og strømkrise har dempet temperaturen.

For Stoltenberg er ikke kvalifisert hvis det er et viktig kriterium at du ikke bør være sjef for Norges Bank hvis du har et uhyre nært forhold til statsministeren, så nært at mange trolig vil stille spørsmål ved om bankens beslutninger er politisk motiverte. (Vedum kjenner også Stoltenberg godt, er en uttalt beundrer, Vedum var landbruksminister i Stoltenbergs regjering. Også Vedum og Støre har et godt forhold. Støres kone, Marit Slagsvold, er for sikkerhets skyld Vedums tremenning).

Da Stoltenbergs søknad ble kjent, forsikret han om at departementet har avklart at hans bakgrunn ikke kommer i konflikt med sentralbankens regler om hvem som kan ha stillingen.

Dette kan nok teknisk, juridisk sett være riktig.

La oss likevel se litt nærmere på dette.

Her er sentralbanklovens bestemmelser - § 2-3 fjerde ledd - om hvem som kan sitte i Hovedstyret i Norges Bank, som sentralbanksjefen leder:

Hm, interessant.

Jeg tror jeg forstår hva Trygve Slagsvold Vedum kan ha tenkt:

I denne opplistingen over borgere som ikke er uavhengige nok til å bli sentralbanksjef, står det ikke eksplisitt at tidligere statsministre som er nære venner med statsministeren ikke kan bli det. Puh! Hvilken lettelse!

Men Vedum burde ha over snittet med forutsetninger for å utøve sunt bondevett. Jeg kan ikke se at han har brukt det her.

I denne opplistingen - hvis vi går til bokstav j - følger det at stedatteren til den administrativt ansatte komitésekretæren, i for eksempel Familie- og kulturkomiteen, på Stortinget, etter loven ikke er uavhengig nok av regjering og storting til å kunne bli sentralbanksjef. Eller foreldre til rådgiver i et av partienes stortingsgrupper. Det er hårda bud.

Jens Stoltenberg, derimot, har fri bane!

Denne kontrasten er i beste fall absurd, og det vet da også Vedum, Støre og Stoltenberg utmerket godt at den er. Den burde i seg selv ha vært mer enn nok til at Stoltenberg ikke ble oppfordret til søke.

Sentralbankloven, som nylig ble revidert av Stortinget, er i nesten parodisk grad opptatt av å understreke den unike uavhengigheten Norges Bank skal ha i forhold til Regjeringen (og Stortinget).

Allerede i § 1-2 om “Sentralbankens uavhengighet” heter det:

“(2) Norges Bank kan ikke instrueres i sin virksomhet etter loven, jf. § 1-3, unntatt i ekstraordinære situasjoner.”

Dette for å verne banken integritet mot politiske føringer fra Finansdepartementets politiske ledelse.

Hvis du lurer på om denne uavhengigheten tas på alvor, og om sentralbankloven håndheves, kan du spørre Bjarne Vikøren, stabssjefen i Norges Bank.

Vikøren ønsket opprykk og søkte den ene av de to stillingene som visesentralbanksjef. I mars i fjor ble han vraket. Grunnen var at sønnen er rådgiver i Finansdepartementet. Det gjorde at Vikøren etter loven ikke hadde nok uavhengighet og avstand til Regjeringen.

Er virkelig Vikøren mindre uavhengig av Regjeringen på grunn av at sønnen jobber langt nede i byråkratiet i Finansdepartementet, enn Stoltenberg er av Støre?

Selvsagt er han ikke det.

Stoltenberg er rundt regnet hundre ganger mindre uavhengig enn Vikøren.

Det vet selvsagt Vedum. Han vet også at selv om Stoltenbergs kandidatur ikke bryter med sentralbanklovens bokstav, så bryter den med hele lovens intensjon om å sikre uavhengighet. Jeg tror ikke noe av dette gjør inntrykk på Vedum, Støre og Stoltenberg, for det er ikke noe jeg har skrevet her de ikke vet.

Det jeg derimot tror en nøtt for dem, er den andre kandidaten som ble oppfordret til å søke:

Dagens visesentralbanksjef Ida Wolden Bache, som også er styrets nestleder.

Hennes eksistens er maksimal uflaks!

Ikke bare er hun en kvinne som ennå ikke er fylt 50.

Hun har også en CV som, hvis vi holder oss til det strengt faglige, går langt, langt utenpå Jens Stoltenbergs.

Hun rett og slett gruser ham.

Det finnes ikke en ansettelseskomité i verden som ikke hadde innstilt Bache før Stoltenberg hvis kun økonomfaglig kompetanse og erfaring var eneste kriterium.

Jens Stoltenberg har en mastergrad fra 1987 (!)

Bache har i tillegg til sin mastergrad fra 1999 også doktorgrad fra 2007. Og siden da har hun kun hatt jobber som ser ut som en serie kirurgiske operasjoner for å nå målet om å bli sentralbanksjef:

Hun har blant annet vært direktør for både finansiell stabilitet og pengepolitikk i Norges Bank før hun ble visesentralbanksjef. Stoltenberg har knapt jobbet som fagøkonom i hele sin ellers storslagne karriere.

Og det visstnok skal det være sånn, har jeg latt meg fortelle av samfunnsøkonomer, at det har skjedd et og annet i økonomifaget på 35 år, først og fremst på doktorgradsnivå.

Hvis det rent faglige skulle ha telt alene, ville en ansettelse av Stoltenberg naturligvis vært en episk forbigåelse av Bache.

Jeg tviler ikke på viljen til å forbigå Bache. Det er bare å lese utlysningsteksten til jobben. Den er nemlig kraftig endret fra forrige gang stillingen ble utlyst, i 2017. Felles for alle endringene er at de ser ut til å være skreddersydd for å passe for én mann. Dere vet hvem.

Tenk fram til stortingsvalgkampen i 2025:

Rødgrønn og borgerlig side ligger helt jevnt på målingene. Rentenivået har sakte, men sikkert gått oppover siden vinteren 2022. Nå har den begynt å bli plagsom for de mest gjeldstyngede husholdningene. Og politisk er rentenivået blitt en stor belastning for Støres regjering.

Hele nasjonens øyne er rettet mot rentemøtet til Norges Bank. Markedet forventer en ny renteøkning.

Setter banken opp renta, kan Støres dager som statsminister være talte på valgdagen.

Holdes renta uendret, har Støre en bedre sjanse til å få fire nye år.

Alle holder pusten.

Hva gjør sentralbanksjef Jens Stoltenberg?

Les også

Nå hersker den store korona-usikkerheten igjen

Les også

– Da blir det eksplosivt i familiene!

Les også

Sjuke og utslitte ansatte sleper seg på jobb. Når bryter dette sammen?

Les også

Ved midnatt tikker meldingen fra min nye flørt inn, og jeg innser at romantikken er død