Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Man kan ikke annet enn å bli dypt fascinert av Støres lederskap.
Det er noe originalt over det, i den forstand at det ikke ligner noe særlig på det vi har sett før.
Det siste tiåret har det politiske Norge sakte, men sikkert glidd i retning et mer liberalt syn på narkotikapolitikken, hvor man erstatter straff med hjelp. Man kan med en viss rett si at Thorvald Stoltenberg og hans ruspolitiske utvalg i 2012 satte mye av dette i bevegelse.
En av dem som virkelig forandret syn, var helseminister Bent Høie (H). Det var også han som la frem rusreformen på vegne av Regjeringen. Men også i Ap har det skjedd en stille, gradvis endring i retning av mindre politi og fengsel, og mer behandling og bistand de siste årene.
Regjeringens forslag til rusreform utgjør en slags foreløpig logisk oppsummering av denne prosessen, en konklusjon som treffer bredt og som burde ligge an til flertall i Stortinget, mot Frps og Sps stemmer.
En helt fersk meningsmåling fra Respons viser at 72 prosent av innbyggerne i Oslo er tilhenger av reformen. 18 prosent er mot. For Aps velgere i Oslo er 71 prosent for og 20 prosent mot. Støtten er altså massiv både blant Aps velgere og velgerne generelt. Det tilhører sjeldenhetene at meningsmålinger, nesten uansett tema, er så krystallklare som dette.
Støres eget fylkeslag er også i god synk med folkemeningen i hovedstaden. Nylig fattet årsmøtet i Oslo Ap vedtak om full støtte til rusreformen med overveldende flertall. I Oslo bystyre stemte 58 av 59 representanter for å støtte rusreformen.
Men det har helt siden Regjeringen la fram sitt forslag vært påfallende stille fra Aps leder og statsministerkandidat.
To dager inn i Arbeiderpartiets landsmøte kom Støre omsider ut med sitt eget syn på Regjeringens forslag til rusreform.
– Min tilnærming er denne: Vi skal hjelpe dem som trenger hjelp, og være solidariske med dem som ikke skal inn i det. Derfor er jeg mot en generell avkriminalisering av narkotika i samfunnet vårt, sa han, og delegasjonen fra Oslo Ap fikk hakeslepp.
Hva Støre skal ha i stedet for dagens rusreform, forble i tåken.
Jeg tviler ikke på at Jonas Gahr Støre tror dette kan tolkes som et kompromiss mellom Ap på den ene siden og Høyre, Venstre, KrF, MDG, SV og Rødt på den andre.
Men i virkelighetens verden er det full seier til de som vil beholde dagens mislykkede ruspolitikk.
Essensen i reformen er å avkriminalisere besittelse og bruk av små mengder narkotika, rent prinsipielt.
Det er dette prinsippet Støre nå sier nei til, og da vil jeg tro Aps landsmøte følger sin leder når de går til avstemning. Støres parti er på vippen i Stortinget. Det er Ap som avgjør.
Partiet påtar seg altså ansvaret for å stoppe den største sosialpolitiske reformen på svært mange år. Den skal verne og hjelpe de absolutt svakeste og utsatte i samfunnet. Jeg har forståelse for at folk er mot reformen. Men jeg har merket meg at få av motstanderne av opptatt av de aller mest nedslåtte. De snakker alltid mest om de som kan komme til å begynne med narkotika, ikke de som har ramlet inn i det humanitære katastrofeområdet
Jeg har snakket med nok folk i Oslo Ap de siste ukene til å kunne fastslå: De er i tillegg til å være sterkt saklig uenige med sin partileder, livredde for hva dette vil bety for Ap på valgdagen 13. september. De frykter at Ap vil blø kraftig. Mens Høyre, MDG, Venstre, SV og Rødt kan gni seg i hendene.
Stakkars, stakkars Oslo Arbeiderparti.
Jeg kunne ha hatt en viss forståelse for at Støre velger å vente til dag to på Aps landsmøte med å flagge sitt syn, dersom han gikk inn for reformen.
Men når han hele tiden har visst at han kommer til å gå inn for status quo – altså ikke forandre politikken i noen vesentlig grad – burde han selvsagt ha gitt tilhengerne av reform et vink eller flere om hvor han sto.
De som kjempet for å støtte rusreformen i Ap må ha lagt til grunn at deres leder egentlig var åpen for reform, og at det var greit for ham at de jobbet knallhardt for å skaffe flertall for en ny ruspolitikk. De har jobbet ut fra at Støres taushet var et slags samtykke.
Man kan som leder ikke sammenligne de som kjemper for en stor reform med dem som kjemper for at alt skal forbli som før.
Nå ser Oslo Ap og alle de andre som jobbet for en mer humanitær ruspolitikk ut som en gjeng politiske idioter, som er blitt forlatt tomhendte ved alteret av brudgommen. Og i særlig grad gjelder dette Støres eget fylkesparti.
Det har også sneket seg inn en mistanke om at Støre ga etter for dem som presset hardest, og denne gangen var det motstanderne.
Støre har nå satt ny rekord i svakt, vinglete og uklart lederskap.
MDGs partileder knallhardt ut mot Støre: – Et svik mot folk som sliter
Støres partifelle: – Kampen om avkriminalisering er ikke over
