Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Nå er julen her. For mange en tid for glede og samvær med andre, men for noen også en tid for sorg og ensomhet.
I tillegg til det tradisjonelle julebudskapet er julen en høytid vi skal ferie det gode i livet. Derfor blir kontrastene så store når høytiden trigger mange vonde og vanskelige følelser i oss. Det kan være savnet av mennesker vi er glad i. Nære som er gått bort, eller at vi kjenner på et utenforskap.
Det er menneskelig å ville beskytte barna sine fra det som er vondt. Samtidig er det viktig å vise dem at verden består av noe mer enn bare glansbilder. Det gjør NRKs adventsserie i år, Snøfall 2.
Den har skapt diskusjon. Noen synes det er tøff kost for barn å skulle telle ned til jul med en fortelling om en gutt hvis mor er alvorlig kreftsyk. Men med dette skildrer serien hverdagslivet for barn i dagens Norge.
Pappa pushet meg aldri i den retningen. Likevel ville jeg ha døden som jobb
Tom stol
Livet her på jorden inneholder også smerte. Det er ujevnt fordelt på kloden, noe et raskt blikk på nyhetene kan bekrefte. Det er også ujevnt fordelt mellom familier og skjebner, her i Norge. Mange går inn i julen med et savn etter et tap av noen som sto dem nær, eller med frykten for å miste noen.
Synet av en tom stol rundt bordet ved julemiddagen i år, eller frykten for en tom stol ved julemiddagen neste år, er noe som mange bærer med seg. Også barn. Enten det er slekt på Gaza eller i Ukraina, noen som har opplevd ulykke hjemme i Norge, eller noen som har alvorlig psykisk eller somatisk sykdom. Som kreft.
En jente må legge lillebror, pynte treet og rydde. Den voksne er for full
Bærer tunge bører
Jeg gleder meg til å pynte juletreet med barna, men vet også at når jeg henger opp julepynten som Rebekka laget kommer savn, sorg og fortvilelse. Rebekka døde 17 ½ år gammel av sykdom.
Julen for meg er like mye glede som sorg og savn. Slik er vel egentlig livet for de fleste av oss? En ærlig fremstilling av hva vi kan forvente i dette livet, er kanskje det viktigste vi kan lære våre barn.
For den oppvoksende slekt er det viktig å ha forbilder. Noen de kjenner seg igjen i, noen de kan identifisere seg med. Dette behovet blir ikke mindre for de av oss som opplever noe vanskelig – enten det er forbigående eller permanent. At NRK tør å la noe av livets smerte danne en viktig del av bakteppet i Snøfall, bør vi applaudere.
Tar vi ikke dette med i samfunnets fortelling om jul, skyver vi de av oss som bærer dette med seg, ut av høytidens fellesskap.
Så kan de av oss som i år har en jul ikke preget av livets lange skygger, være bevisst at mange rundt oss bærer tunge bører, og arbeide for at samfunnet skal gi dem rom, og jobbe for at børen ikke skal knekke dem. Med et ønske om en jul der vi viser hverandre litt ekstra omtanke i år.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Det ser ikke lovende ut. Vil noen faktisk prioritere psykisk helse?
Skaff en barnevakt når flaska først skal åpnes
Kjære St. Hanshaugen. Jeg håper vårt forhold ikke ender i tragedie
