Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
I 1999, på vei inn i et nytt årtusen, var slagordet til den en gang ledende telefongiganten Nokia «connecting people.» En sms kostet flere kroner, telefonene hadde snake og tetris-spill, og i VG og Dagbladet var det annonser for å kjøpe ringetoner fra kjente hits.
Som tenåring var den nye teknologien spennende og uskyldig. Samtaler sirklet rundt hvor mye penger det var igjen på kontantkortet, hvilken ringetone som var siste skrik, eller hvem den neste sms-en kom fra.
Verden ble med ett større, men var fortsatt oversiktlig. Y2K lurte riktignok i bakgrunnen - uroen for at maskiner og programmer ville krasje 1. januar 2000, men det dempet ikke optimismen. Vi var klare for å connecte. Endelig gikk det an å ha private samtaler, uten å kile ledningen fra fasttelefonen under døren og vekk fra lange ører.
Det gikk an å være tilgjengelig hele tiden. Og allerede da ble det litt vanskelig å legge telefonen fra seg - selv uten sosiale medier, kamera på telefonen og trådløst nettverk overalt.
Sterke følelser i korte blafr
Ti år senere arrangerte NRK Eurovision-finalen, med slagordet «share the moment.» Det traff tidsånden, og var forut sin tid. Mens NRK samlet Europa for en flashmob-dans, var tech-gigantene i Silicon Valley nære et gjennombrudd, som brått forandret spillereglene i verden. Senere det året kom Instagram, så Snapchat i 2011, og sparket i gang delingskulturen.
YouTube og Facebook var der fra før, men de hadde ikke funnet ut hvor mye penger de kunne tjene på oss. På tiden vår.
På å se verdien i å mobilisere våre følelser i sosiale medier.
«Kony 2012» var et slikt fenomenen: I 2012 laget aktivister i Invisible Children en video om den ugandiske geriljalederen Joseph Kony og distribuerte den på YouTube. Videoen fikk raskt 50 millioner klikk og lokale Facebook-grupper verden rundt - også i Oslo - satte en dato for å tapetsere «hver by, hvert gatehjørne» rundt om i verden med Konys ansikt, for å få ham arrestert.
Det skjedde aldri. Folk mistet tenningen, og aksjonen endte i et mageplask av flere grunner. Bak floppen skjulte likevel en suksessformel seg: Kraften som ligger i å spille på våre følelser i korte blafr.
Følelser og meninger gir ikke bare engasjement - de splitter. I dag vet vi sånn innerst inne at vi ikke tålte så godt å bli så connected. Parallelt med å dele, like, hjerte, kommentere, ta selfier og danse, har vi kranglet, hatet, trakassert og blitt trakassert, tapt impulskontrollen, tolket hverandre i verste mening, og vært med på å «ta» hverandre ned. Alltid med den trofaste telefonen i hånden.
Det var ikke så lurt å dele alt, eller publisere noe i affekt. Gå bakover i tidslinjen og se hvor lenge du holder ut med deg selv.
Som tenåring var det ille nok å møte på de kule i skolegården og sammenligne seg, og ikke være inkludert. Nå er det å måle seg mot andres kropper, meninger, suksess, og et påklistret ytre et døgnvilt prosjekt
Vi sitter fast
Igjen er det stemmer som snakker om å logge av og gjøre verden mindre innestengt. Blant annet har Marianne Marthinsen slettet Facebook, foreldre gjør opprør mot skjerm i skolen, digitalredaktøren får ikke lenger glede av ny teknologi, og Martin Beyer-Olsen mener selv han har digital demens.
Men det som står i veien for et ordentlig skifte er en ubehagelig sannhet: Langt flere enn de som innrømmer det er avhengige. Vi har lagt opp livene våre etter telefonen og sosiale medier i så stor grad, at vi sitter fast.
Ha ett spørsmål med deg: Hvem bestemmer mest i hverdagen, du eller telefonen?
Hvor lenge klarer du å legge den vekk før abstinenser som uro, savn og rastløshet seg?
Vi vet hvorfor så mange strever med mental helse
Internett er ikke en flopp, men hvor mye lenger kan teknologi-optimismen fortsette? Reklamen i dag står i sterk kontrast til den i 1999. Snart 25 år etter at vi gledet over å bli connected, messer Telenor i sin siste kinoreklame om angst, ensomhet, mobbing, spiseforstyrrelser, ikke del nakenbilder!
Unge som voksne er deppa og har angst. De født utpå 2000-tallet presser psyken og kroppene til det «perfekte» og mislykkes, syns de selv. I stedet for å være alminnelige, hormonelle vrak som faller og reiser, som andre tenåringer før dem har gjort privat, lever denne generasjonen i to verdener, der søvn og selvtillit må vike for anerkjennelse på nett. Noen tenker over og snakker om hva deres «brand» på internett er.
Som tenåring var det ille nok å møte de kule i skolegården og sammenligne seg, og ikke være inkludert. Nå er det å måle seg mot andres kropper, meninger, suksess, og et påklistret ytre et døgnvilt prosjekt. Rett i hånden. Det første en ser om morgenen, det siste før en legger seg.
På veien er konsentrasjonen gått tapt. Å kjede seg? Trenger ikke det. Å huske et telefonnummer som kan få akutt verdi i en krise er vanskelig. Hva er telefonnummeret til kjæresten, en forelder, en venn?
Hva var fasttelefonnummeret du ikke har ringt på ti-tyve år? Det husker du.
Vi vet svaret. Vi vet hvorfor hukommelsen er grøt.
«Deep Layered Brown Noise» - tolv timer med sus
En av mine laster er YouTube. Som alltid tar den ene lenken den andre, og hele tiden er det en forventning om å finne noe nytt. Den siste oppdagelsen er tolv timer med jevnt sus: «Deep Layered Brown Noise.» Lyden av «absolutt ingenting» har raket inn mer enn 13 millioner lyttere. Den hjelper meg med å falle i søvn, sender meg på imaginære flyreiser på 1. klasse, og minner om å slumre i baksetet av en bil som barn.
Å overanalysere internettfenomen er nytteløst, fordi de kan ha like mange forklaringer som lyttere. Likevel klarer jeg ikke unngå å tenke hvor dypt ironisk det er at millioner av folk som på hører på sus påtelefonen, gjør det kanskje nettopp for å få en pause fra telefonen? Fordi, hver gang jeg selv går opp sporene og reflekterer over hvorfor jeg trenger lyden, er synderen nesten alltid telefonen: Scrollingen.
Frem med telefonen i sekundet noe blir kjedelig. Gå på do med den og bli der. Scrolle videre. På nytt og på nytt, uten en konkret tanke. Hele tiden over til det neste, og lite fester seg.
Når du begynner å legge merke til det, er det et underlig syn å komme inn i et rom der alle sitter med bøyd hode og trykker. Enda rarere er det å oppdage hvor ofte en gjør det selv.
I ti år har samtaler om hatprat, råtne kommentarfelt, selvobjektifisering, cancel culture, «kroppspositivisme», haters, troll gått i sirkler
En cocktail som smaker pyton
Det som ikke er bra i lengden, kan være bra her og nå. Derfor fortsetter avhengigheten.
Det er ikke så rart. Sosiale mediers natur er de brå hoppene mellom underholdning, opplysning, og dypt deprimerende innhold. En cocktail av alt som smaker pyton, men renner ned som saft. Big tech vil at vi raser gjennom en kakofoni av følelser og inntrykk på kort tid - glede, uro, frustrasjon, bekymring, provokasjon - og at vi deler den med alle i sosiale medier. Det er en stillingskrig de vinner, og vi taper. Der borte renner pengene inn - her hos oss flyr timene og fornuften av gårde.
Aller mest ser vi innover, på oss selv, og blir så selvopptatte at det til og med blir vanskelig å skille aktivisten fra narsissisten.
Vi tar vi inn for mye enn vi har godt av, eller trenger. Verden går raskere og nyhetene fremstår skumlere enn de allerede er. Vi pløyer oss gjennom podcaster, serier og nyheter, helt til vi blir matte. Ifølge en studie fra 2022 er folk som til enhver tid er avhengige av å oppdatere seg på verden, ofre for angst, smerter, mageproblemer og depresjon.
En venn gikk rett i kjelleren da krigen i Ukraina startet - den samme kjelleren er fylt opp med hermetikk. En annen hører på podcast i dobbel hastighet, for å rekke gjennom alt.
Igjen, dette tempoet. Alt skal konsumeres i øyeblikket, og over til neste erobring. Hvilken verdi kommer scrollingen til å ha for livet om fem år, eller ett? Hvor mye av det vi scroller gjennom fester seg?
Angriper for å utslette
Ikke sjelden går tankene mot filmen Terminator 2: Judgment day, fra 1991. Der snur Skynet, som er menneskeskapt kunstig intelligens, seg mot mennesker. Roboter angriper for å utslette menneskeheten.
Noe lignende gjør også algoritmene, på en mer subtil og snikende måte: Lurer deg inn, klorer seg fast til hjernen, belønner og gir mer av det vi søker på. Timene går, og med telefonen kirurgisk festet i hånden forsvinner noen av oss ned i voldelige kaninhull. Vi tar i mot og snur oss mot hverandre og mot den iboende fornuften. Nyanser forsvinner og balansen uteblir.
«Sukk. Enda en mistet til internett-radikalisering» skrev jeg til en venn, fordi vi begge hadde lagt merke til nok en person på Facebook som hadde begynt å miste det.
2010-årene vil bli husket for massiv manipulering og radikalisering. I ti år har samtaler om hatprat, råtne kommentarfelt, selvobjektifisering, cancel culture, «kroppspositivisme», haters, troll gått i sirkler. Helt ærlig, hvor mange av disse kampene er vi nær ved å vinne, eller kan vi vinne, all den tid sosiale medier er bygget opp som de er?
Hvor mange flere, mislykkede oppgjør med hets og hat skal vi ta, i stedet for å skifte fokus?
Menneskets våpen mot maskinene
Oppmerksomhet på sosiale medier ér berusende. Der får alle ett minutt eller flere i spotlighten, og i teorien er Twitter, Tik Tok og Instagram en demokratisk gave. Der i verden folk er undertrykt er sosiale medier en viktig kanal for å bringe informasjon vi ellers ikke hadde fått, til torgs. Aktivistiske stemmer i sosiale medier har vært en katalysator for store, folkelige bevegelser mot urett og diskriminering.
På sitt beste gir sosiale medier alle like stor mulighet til å nå ut, men så var det dette med måtehold da.
Det er mye prat om å regulere big tech, og EU arbeider for å begrense deres innflytelse og dominans, og gjøre algoritmene gjennomsiktige. Men big tech ligger alltid foran i løypen, og kan vi med det vi vet nå i det hele tatt stole på dem?
Stadig nye, fristende, avhengighetsskapende produkter kommer til. Instagram jobber med et nytt, sosialt medium med nyheter - et slags Tik Tok i tekst. Det høres nobelt ut, men skygger ikke for deres fremste mål: Det er ikke våre samfunn, men enda mer av vår tid, som for dem er penger.
Behovet for å gjøre verden mindre igjen og mer ekte er skrikende, men det er litt vanskelig å se det når avhengigheten tåkelegger. Hva er bedre enn å vente på at big tech blir regulert? At vi regulerer oss selv. Det starter med å innrømme at du har et problem.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Pappa pushet meg aldri i den retningen. Likevel ville jeg ha døden som jobb
Da «woke» kom hjem til Norge
I fritt fall fra Frognerseteren og inn i Oslos mørke netter
