«Å gå til Kikut skal bli lett! For en telemarking som meg blir dette blåbær å regne.»

Om somrene besøkte jeg Nordgardssetra i mitt kjære Telemark. Over kneika der var nærmeste gård med hest og fe. Hvor enn jeg gikk var fortauene omringet av flora, og løvetannen tittet gjennom asfalten hver vår. Der lærte jeg å fiske i havet fra båt. På fjellet steg jeg til uante høyder.

Så, en lørdag morgen klokka 10.00 bestemte en kompis og jeg oss for å gå helt til Kikutstua. Jeg var ufattelig arrogant, og den arrogansen kom til å bite meg senere.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Første delen av turen gikk rundt Sognsvann. Midt på dagen var vi på Ullevålseter sportsstue. Vi nikket og smilte selvsikkert til andre turgåere mens vi tygget på druer og slukte ned proteinpulver. Veien dit var preget av tilfrosne innsjøer, skog og grusvei, som på enkelte plasser var dekket til med snø og is.

«Burde ikke gått inn i dette så uforberedt»

Veien videre inn i Nordmarka var ukjent for meg. Vi kom til en tilfrossen dal med høye tretopper, men grusveien holdt oss på relativt stødig grunn helt til vi kom til en blindvei. Der skulle vi følge blåmerkede løyper og skispor til Kopperhaugstua.

Til tider var jeg redd for å synke ned i snøen, eller falle ned i et kratt. På ett punkt måtte vi tråkke ned i dyp snø. «Jeg skulle ha tatt denne turen i mer enn olabukse og sko», tenkte jeg for meg selv, mens jeg gikk der og frøys: «Burde ikke gått inn i dette så uforberedt.»

Kobberhaughytta lå like ovenfor skiløypa, og vi måtte bestige en høyde for å komme dit. Som før smilte vi selvsikkert og var klare for å erobre verden. Hytta var sortmalt med mørkerøde vinduskarmer, og innsiden hadde tykt treverk og bjelker.

«Her hadde vært et fint sted å sitte ved peisen med en kakao og spise litt amerikansk gryte!»

Rundt klokka 14:00 gikk vi videre gikk til Kikutstua, og det er her vi burde ha fulgt fjellvettreglene: Det er ingen skam å snu. Vi hadde dessverre ikke vett den dagen.

Snø der man helst ikke vil ha snø!

Veien videre var preget av turløyper med meterhøy snø, og vi endte opp med å kave oss fram i dyp snø. I skiløypene var det så glatt og vanskelig å holde seg på beina. Buksa revna opp, og jeg fikk snø der man helst ikke vil ha snø! Jeg var våt og sliten. Vi fulgte heller ikke godt nok med på skiltingen, og endte opp med å ta vannveien til Kikut, framfor landveien. Kikutstua var på den andre siden av isen av Bjørnsjøen.

Jeg var ganske sikker på at det var trygt å gå over innsjøen. Han andre turte ikke. Derfor endte vi opp med å gå på kanten av innsjøen til vi ble stoppet av en elv. Kompisen endte opp med å krysse elva på et grunt sted. Jeg prøvde å gjøre det samme, men mine allerede våte føtter ble enda våtere, så jeg valgte å våge meg ut på isen igjen.

«Tenk om isen bryter og du dør!», skrek han til meg. Han var fast bestemt på å følge google maps gjennom et skogholt etter at vi møttes igjen på andre siden av elva. Vi sank gjennom snøen til det kjedsommelige. «Kommer jeg til å overleve dette helvete», tenkte jeg.

«Bare forlat meg her!»

Jeg var oppgitt, sliten og trøtt, og måtte brøle mot himmelen. Vi klarte til slutt å komme oss helskinnet, men tydelig preget, gjennom snøhelvetet. På et tidspunkt skrek jeg: «Bare forlat meg her!»

Rundt 18. 00 kom vi fram til Kikutstua. I fire timer hadde vi kavet rundt i snø, slitt oss fram i gå- og skiløyper, og risikert livet på isen. Kringsjå var tjue kilometer siden.

Så var det veien ned da. Ingen på Kikut ville tilby oss skyss, og jeg følte på en ufattelig desperasjon. Etter en desperat ringerunde fikk vi tak i noen som kunne gi oss skyss ned til Oslo. Jeg var villig til å betale gull og diamanter, men vedkommende sa: «Gjengjeldt godhet ved å være god mot den neste som havner i nød!»

Det budskapet jeg tar på dypeste alvor. Derfor vil jeg bære skammen åpent og advare andre: Ikke undervurder naturen i Oslo. Ikke gå dypere inn i marka uten gode sko og klær, pakk med litt mer mat enn proteinpulver og knekkebrød med kjøttpålegg, og for guds skyld, vend om hvis du merker at du blir sliten!

Oslomarka er ufattelig vakker, men hvis du er arrogant og uforberedt, vil marka bite deg i baken og gjøre deg en Levis-bukse fattigere. I verste fall kan marka bli din grav.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten

Les også

Eventyret startet med én kilometer. Det gav livet ny mening

Les også

«Oslo, dere skal ikke tro at dere er noe»

Les også

Å innse at den nye jobben ikke passet, var et stort nederlag

Les også

Sønnen min skal starte på skolen. «Heller elite enn ghetto», sa en til meg