(Oslodebatten)

Selv støtter jeg Utenriksdepartementets beslutning om å invitere Norges og NATOs store fiende i over 20 år til Oslo:

Om det er et innenrikspolitisk problem, som gjør en allerede upopulær regjering enda mer upopulær, er det etter alt å dømme en diplomatisk seier for Norge, som et lite land i en stor og farlig verden trenger flere heller enn færre av.

Likevel blir jeg tankefull i det jeg kjører forbi avkjøringen til flotte Lysebu konferansehotell. Det var her Høyres Jan P. Syses regjering ble forhandlet fram høsten 1989, sammen med Sp og KrF. Som et resultat av et fritt og demokratisk valg.

Rett før hadde jeg sett avkjøringen til ikke mindre flotte Voksenåsen konferansehotell. Der ble plattformen til KrFs Kjell Magne Bondeviks første regjering gjennomført, sammen med Sp og Venstre.

Oslo fra sin beste side

Dette stedet, en av byens absolutte perler, har en annen tung historisk utenrikspolitisk føring. I 1953 ble dette stedet, som ligger 502,4 meter over havet, gitt til Sverige som nasjonalgave, og eies den dag i dag av den svenske stat. Statsminister Einar Gerhardsen overrakte gaven til sin kollega Tage Erlander som en takk for Sveriges store humanitære innsats for Norge og nordmenn under andre verdenskrig.

Islamistene i Taliban fikk virkelig sett Oslo fra sin beste side i dag: Et Nordmarka badet i sol, snø og noen få minus i slutten av januar er så langt fra politisk og religiøs ekstremisme en kan tenke seg. Men heller ikke Oslos gigantiske rekreasjonsområder er uten verdenspolitisk historie: Det var ikke minst her “Gutta på skauen” holdt til.

Og bare et par hundre meter unna Soria Moria konferansesenter ligger et av Oslos aller fineste steder, Kragutsikten, der de også kunne sett den store statuen over tidligere vegdirektør Hans H. Krag (han var sjef fra 1874 til 1903 - og startet i tillegg Den norske turistforening). Der kunne de også møtt et titalls demonstranter, nærmere Soria Moria kom de ikke. I dag kunne man lett se helt til Drøbak, der et visst tysk krigsskip ble skutt i senk 9. april 1940.

Da jeg svingte inn på Soria Moria konferansehotell, som er like standsmessig som de to før nevnte, slo det meg at jeg ikke kan ha vært der siden høsten 2005. Stedet var valgt av Jens Stoltenberg til å forhandle fram regjeringsplattformen for hans andre regjering, den rødgrønne regjeringen med SV og Sp.

Jeg ble møtt av et temmelig heftig politioppbud, det krydde av biler, men jeg fant til slutt en parkeringsplass.

Ingen fra Taliban møtte meg, skuffende nok. Delegasjonslederen, utenriksminister Amir Khan Muttaqi, var forskanset i den samme bygningen som Jens Stoltenberg var i da han presset SVs Kristin Halvorsen til å legge vekk partiets historiske motstand mot NATO.

Det er noe meget mystisk over hele dette besøket fra Taliban, den afghanske politiske ledelsen Norge i 20 år deltok i bekjempelsen av med spesialsoldater og hjelpeorganisasjoner og milliarder av kroner, før Taliban overtok makten om lag tre kvarter etter at NATOs styrker trakk seg ut.

Prominent rolle i Norges moderne politiske historie

At den norske regjeringen velger Oslos tak, Voksenkollen, til dette møtet, gjør det ikke bare mystisk, kanskje eksotisk?

Dette området er ikke bare byens indrefilet, og høyeste punkt, det representerer som nevnt også en spesielt prominent rolle i Norges moderne politiske historie. Holmenkollbakken med omgivelser tilhører riktignok Oslo, men er hele nasjonens eiendom og stolthet og identitet. Jeg overveldes normalt under snittet av nasjonale følelser, men kjenner gjerne en høystemt iling i kroppen når jeg passer Midtstuen på vei opp hit.

Hit inviterte vi Taliban, regimet som huset og støttet terroristene som angrep vår nærmeste allierte 11. september 2011, i tidenes mest spektakulære og “vellykkede” terrorangrep. Dette er den eneste gang artikkel 5 i NATOs charter er blitt utløst: Et angrep på ett land er et angrep på alle.

Bildet fra privatflyet, fylt av talibanere i tilsynelatende greit humør, er allerede ikonisk.

Jeg synes et rimelig krav fra norsk side hadde vært at minst én av dem, i bytte mot at delegasjonen på 15 fikk sole seg politisk i glansen av Oslos tak, måtte hoppe i Kollen.

Utenriksdepartementet særlig, men også Regjeringen om sådan, hadde nok kommunikasjonsmessig stått seg, kraftig, på å forklare hva besøket handler om med én gang, og samtidig gjort nøye rede for hva besøket koster norske skattebetalere. Jeg tror de burde ha begynt med det, tatt tyren ved hornene.

Må ha gått fort i svingene i UD

I stedet måtte UDs kommunikasjonssjef Trude Måseide i ettertid gå ut og beklage at de måtte leie privatfly til 3,5 millioner skattekroner, selv om hun sier at det ikke fantes andre muligheter.

Det tok seg heller ikke pent ut at UD glemte å varsle de etterlatte til Dagbladets journalist Carsten Thomassen, som ble skutt og drept under terrorangrepet mot Hotel Serena i hovedstaden Kabul i 2008, og at broren til vedkommende som ledet drapsraidet er i delegasjonen.

Her må det ha gått fort i svingene i UD, for dette skulle det ha vært orden på. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre var selv nær ved å bli drept av Taliban i angrepet.

Jeg tilbrakte en halv arbeidsdag på Soria Moria i dag, og det var et oppbud av norske og internasjonale journalister som tåler sammenligning med de helt store begivenheter. Det summet i resepsjonsområdet på Soria Moria. Stemningen var god, og rolig, men også ganske kaotisk.

Ingen kan ingen svare på hvem det er som arrangerer dette “møtet” eller hva man skal kalle det, hvilken formell status det har, for det vet tilsynelatende ingen.

Det er ikke UD, må vite.

Vi vet ikke hva som er UDs rolle.

Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt skal ikke møte noen av de 15 talibanerne. Det skal kun statssekretær.

Jeg snakket med erfarne politifolk som aldri hadde opplevd maken. I går hadde Talibans delegasjon plutselig funnet ut at de ville snakke med pressen. Politiet kontaktet UD. Men UD hadde ikke noe med dette å gjøre. Det endte med at politiet måtte geleide islamistene ut til journalistene, som intervjuet dem.

Norge har altså tatt på seg å finansiere og fasilitere at Taliban får komme til Norge slik at de kan snakke litt med oss men mest med utenlandske diplomater.

Det summet av internasjonale diplomater.

Jeg synes det var litt stilig å se USAs visespesialutsending til Afghanistan, Thomas West, i vandre rundt til stadig nye samtaler med diplomater fra en rekke store land, og norske og internasjonale journalister, i resepsjonsområdet på Soria Moria. Sammen med en rekke menneskerettighetsaktivister som også skulle møte Taliban. Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland kom naturligvis også, for å tale kvinnenes sak når de driver hjelpearbeid i landet.

Ingen vestlige land har til nå anerkjent Taliban-regjeringen

Det lite eller ingenting som tyder på at det amerikanske utenriksdepartementet er enig med Frps leder Sylvi Listhaug eller andre som kritiserer eller latterliggjør at Taliban fikk komme til Norge. USA hadde eget møte med Taliban på Voksenkollen. Vår desidert viktigste allierte, det eneste landet som kan garantere Norge sikkerhet, takket Norge for at møtet ble arrangert. Det er ikke så dumt for Norge.

Afghanistan er på vei mot økonomisk kollaps, og kan føre til en enorm sultkatastrofe i landet. Det er i seg selv et fryktelig humanitært scenario. Norge og Vesten må hjelpe, men setter betingelser for hjelpen til regimet. Ingen vestlige land har til nå anerkjent Taliban-regjeringen.

Mange av dem som kritiserer dette besøket er de samme som er mest negative til at flyktninger får komme til Europa og Norge. Et fullstendig sammenbrudd i Afghanistan kan potensielt føre til en av de største migrasjonsbølgene vi har sett.

Det er ikke sikkert det hjelper å snakke med Taliban. Det vet vi ikke nå. Men det er likevel verdt å prøve. I hvert fall mener USA og EU det, blant mange andre. Og ingen av dem tar skade av å tilbringe noen døgn i Nordmarka.

Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten

Tajik om norskhet: En dag ga også jeg blanke i hva andre mener

For hver vellykkede patriark, finnes en stakkars, sosialt utilpass mann som ikke skjønner bæret

Minner om en norskhet som ikke lenger finnes

Venner fra Amsterdam får sjokk av å se Oslos åpne rusmiljø