«Når det føles som at du snakker til en vegg, så begynner du til slutt å skrike», sier Qasim Ali.

I Klassekampen etterlyser Ali og Minorg, en interesseorganisasjon for minoriteter i Norge, flere jødiske stemmer i Norge: «Det unge sier til meg, er at de mister tillit fordi folk i maktposisjoner ikke tar klart avstand fra den israelske terroren.»

Hvem orker å ta kampen?

Jeg har full forståelse. Men jeg forstår også at mange i den bitte lille jødisk-norske minoriteten sitter ganske så stille i båten. Noen føler sikkert at mange nok representative stemmer blir hørt, mens andre fryser til i overlevelsesmodus. Blitt sånn eller født sånn? Uansett setter angsten seg i kroppen på de fleste. Og med venner som Sylvi Listhaug, Med Israel for Fred (MIFF) og noen tonedøve stemmer som heldigvis er lite på sosiale medier – hvem trenger fiender? Og hvem orker å ta kampen?

Ikke jeg, som skriver dette anonymt, og som gjemmer meg blant majoriteten som en vrengt kokosnøtt. Fordi jeg har mange identiteter, jeg kan passere, og fordi det er en mengde hensyn å ta. Det oppleves også umulig å stå frem og representere 1400 mennesker, færre enn en stor videregående i Oslo, i alle aldre og med vidt forskjellig bakgrunn.

Dios mio – herregud – for en fryd det hadde vært for debattklimaet vårt, for unga våre, med en ti ganger så stor og romslig gruppe. Med både religiøse og sekulære fargerike fellesskap, med høyde under taket og litt kulere folk å varme seg på.

For når folkegruppers generasjonelle arrvev og traumer verker og nye sår blør, er ingenting farligere enn at vi skjemmes til taushet og tvinges inn i gamle verdensforestillinger. Gamle menn blir redde. Unge menn roper historieløse ting i demonstrasjonstog. Jepp, noe kommer skjevt ut. Men det må vi rett og slett tåle, for både Hamas og de ortodokse høyrekreftene nyter veldig godt av polariseringen.

Les også

Det er for stille i Akersgata. Det er for stille i Bjørvika. Det er for stille på LinkedIn

«Two jews, three opinions»

Dr Gabor Mate, ungarsk jøde, holocaustoverlevende og traumelege snakker lavmælt om at det er viktig å nyansere bildet av jøder som en ensartet gruppe.

Selv har jeg vokst opp med «two jews, three opinions», som jeg tolket som en intellektuell jødisk oppmuntring til å stille spørsmål ved det meste, og som heiet på diskusjoner og frisk meningsbrytning. Gjerne ved å frydefullt låne motstanderens perspektiver og argumentasjonsrekker for å få verdifull ny innsikt og forståelse. Og så møtes et sted i nærheten av midten til begge parters milde frustrasjon.

På mitt etniske og politiske spekter har mange et komplekst forhold til Israel, for å si det mildt. Noen har vært med opp til kokepunktet fra drømmen om fredelig sameksistens, via optimistiske fredssamtaler her i Oslo for tretti år siden, den påfølgende marginaliseringen av venstresida og til en høyreside som har hardnet ut i det ekstreme.

Andre sammenligner forholdet til Israel som å oppdage at barndommens hyggelige husvenn var en voldelig, alkoholisert seksualforbryter.

Ikke antisemittisk å kritisere Israel

Jeg er sjeleglad for at jødiske stemmer for fred – Jewish Voice of Peace – mobiliserer hundretusenvis av jøder i USA mot bombingen av Gaza og volden på Vestbredden. De har gjort det lettere for for jøder å vedkjenne seg sin identitet, uten å måtte la seg binde til masten på et krigsskip av et høyreekstremt, voldelig og totalitært regime.

Jeg forbeholder meg nemlig retten til å fordømme utsulting, skyting og bombing av barn og sivile, og forbanner bosettere som okkuperer andres land, og heier på en pustbar løsning for både Palestina og Israel uten å bli forsøkt manipulert til stillhet med jødestjerner i FN eller å bli kalt en naiv, selvhatende jøde eller antisemitt.

Fortsett skoleturer til Auschwitz og vis samtidig den prisvinnende dokumentarfilmen om Tantura, om Nakba – den palestinske katastrofen – og om hvilke versjoner av historien som skal få plass i skolebøkene. Anerkjenn smerten av opplevd historie for flere av innbyggerne våre. Det gjør vervejobben vanskeligere for ekstremistene.

Ikke i mitt navn!

Jeg står og går med dere under fanene på fredelige demonstrasjoner foran Stortinget. Kudos til alle dere kraftkvinner – ingen nevnt, ingen glemt – som i tillegg til hovedparolene bærer kampen mot antisemittisme og muslimhat på sine sjukt sterke skuldre. Dere minner om «aldri mer, for noen», om novemberpogromen og om at kampen ikke står mellom jøder og muslimer. De kloke instapostene, kronikkene og innleggene deres hjelper oss alle å holde fokus og å ikke la oss distrahere.

Kudos til den israelske helikopterpiloten som sier dette ikke kan fortsette, Arshad Jamils (styremedlem i Muslimsk Dialognettverk) fingerspitzgefühl på Dagsnytt 18. Takk til alle som jobber med myke hjerter og vidåpne øyne, for menneskeverd, rettferdighet og fred: Både her i Oslo, der ungene våre fremdeles kan og skal leke trygt sammen, og på vår stakkars, forpinte klode.

På neste demo skal jeg rope høyt, jeg også.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Det er for stille i Akersgata. Det er for stille i Bjørvika. Det er for stille på LinkedIn

Les også

Hvorfor var det bare Emilie som ville hjelpe Sandra?

Les også

Barn bevæpner seg og er i feil vennegjeng. Ikke alle har det like trygt i Oslo

Les også

Jeg har blitt jaget av nynazister i de samme gatene som jeg har sjekket damer