Mandag kveld satt jeg i Arendal og fulgte partilederdebatten. Nå var den joviale, blide mannen med all latteren blitt sur. Han lignet på Sinnataggen. Og Sp faller på målingene, ikke minst i Oslo, snaue fire uker før valget 13. september.
Senterpartiets sjef var selvsikkerheten personifisert der han sto med sitt brede glis og klukkende latter utenfor Grorud idrettspark i fjor høst.
Storbonden fra Hedemarken var sprekkeferdig av stolthet.
Journalister fra alle mediehus i Oslo hadde møtt opp i hopetall. Jeg var der. Det var iskaldt og vind. Og seansen var lang.
I ermet hadde Vedum intet mindre enn en sensasjonell nyhet fra den norske politiske andedammen:
Jan Bøhler melder seg ut av Ap.
Jan Bøhler melder seg inn i Sp.
Jan Bøhler forlater midt i valgperioden Aps stortingsgruppe og blir med i Sps stortingsgruppe.
Jan Bøhler blir – etter nesten fire perioder og 15 år som folkevalgt for Ap på Stortinget – Sps førstekandidat i Oslo.
Ja, det var en sensasjon.
Det var virkelig helt ellevilt.
I Oslo Ap var reaksjonene svært sterke.
Så sterke at de, i hvert fall i første omgang, ble til et større problem for Oslo Ap enn for Bøhler og Vedum.
Vedum om å flytte arbeidsplasser ut av Oslo: – Det tror jeg vil være klokt
Bruk av termer som «svik», «forræderi» og «illojalitet» satt svært så løst. Dette ble så fordømt, og senere beklaget av dem som hadde brukt dem.
Denne (mulige) overreaksjonen – ikke minst fra Jan Bøhlers nærmeste venner og støttespillere, som inntil kvelden før overgangen jobbet hardt for å skaffe ham fortsatt sikker plass for en femte periode på Aps liste – førte til en tåkelegging av hele tildragelsen. Det tror jeg Bøhler og Vedum skal være glade for.
Da jeg sto og hørte på Vedum og Bøhler på Grorud syntes jeg at det var mye som skurret. Det var mye som ikke stemte. Jeg har fulgt Vedums ledelse av Sp ganske tett siden 2014. (Les for eksempel denne reportasjen jeg lagde i VG i januar 2017).
For første gang syntes jeg at smørsangeren sang falskt.
Det var to grunner:
1. Bøhlers overgang fremstod som en transaksjon.
Siden slutten av 1980-tallet har Bøhler hentet sin lønn fra jobber han har gjort for Ap. Han har vært leder i Oslo Ap i 12 år, medlem av Aps sentralstyre og statssekretær for daværende partileder Thorbjørn Jagland i Utenriksdepartementet.
Helt fram til juli 2020 – bare et par måneder før overgangen til Sp – var Bøhler innstilt på gjenvalg for Ap. Skjedde det noe politisk i Ap og Sp fra juli til oktober som tilsier at man skifter ham fullstendig? Nei.
Ville Jan Bøhler ha gått fra Ap til Sp hvis ikke partileder Vedum bak lukkede dører hadde garantert ham førsteplassen i Oslo, til og med i god tid før Oslo Sps nominasjonsmøte?
Jeg tror nok ikke det.
Jeg er så gammeldags at jeg syntes sånt er en suspekt «rekruttering», og det tror jeg ikke at jeg er alene om. Det er nesten litt vemmelig.
2. Vedum rotet til sin suksessfortelling om at distriktene er viktigere enn sentrale strøk.
Var rekrutteringen av Bøhler et tegn på at stormannsgalskap hos Vedum?
På dette tidspunktet nærmet Sp seg 20 prosent på målingene. Noe sånt har Sp aldri opplevd før. Distrikts-Norge nærmet seg å være fullmobilisert for bøndenes parti. At Vedum gikk til ytterligheter for å få Bøhler som førstekandidat i Oslo tyder på at han ble fristet til å se en sånn vekst også i Oslo.
Men siden 2014 har Vedum bygd opp hele sin politiske fortelling på ikke å be om unnskyldning for å være kompromissløst på utkantenes side. Ingen tidligere ledere i Sp har vært like frimodige som Vedum. En krystallklar front mot sentralisering og Oslo har utløst en enestående suksess for Sp.
Etter at Bøhler ble førstekandidat, er fokuset på Oslo blitt langt sterkere for Vedum. Han måtte plutselig bruke mye tid i Oslo. Han må om og om igjen forsikre om at Sp også er for Oslo. Det sluker naturlig nok oksygen.
Han har også vært nødt til å korrigere Sps politikk og profil for å tekkes Oslo. Så sent som i 2019 gikk partiet ut og ville kutte 12 milliarder kroner i byvekstavtalene til de største byene. Dette var et angrep på selve sentralnervesystemet i Oslo.
I nattens mulm og mørke, uten å fortelle det til noen, hadde Sp plutselig fjernet dette kravet i sommer.
Tror noen at Sp hadde gjort dette hvis ikke Bøhler var kandidaten?
Jeg tror ikke det, gitt.
Og kan Sps jevne fall på målingene siden toppnoteringen i desember i fjor – 21 prosent og større enn Ap – og til 16,1 prosent nå ha en sammenheng med at Vedum fikk stormannsgale tanker om også å erobre Oslo?
I stedet for å bli ved sin lest og fortsette å dyrke historien og motsetningen mellom sentrum og periferi?
Det skjedde noe med Sp da man i noen få målinger i vinter ble største parti. Større enn Ap og Høyre! Jeg tror man ble høy på seg selv, en dypt menneskelig egenskap, og dermed begynte man å fable om å nå de høyeste tinder.
For eksempel at man høytidelig og pompøst måtte vedta på landsmøtet at Vedum er partiets statsministerkandidat.
En tabbe, tror jeg.
Men Trygves nedtur startet med den suspekte «rekrutteringen» av Jan.
Er det «Fuck Oslo!» igjen nå, Senterpartiet?
Knallhard Oslo-debatt i Arendal: – Blir du bekymret?
Her mener kommunen at Erna brøt smittevernreglene: – Må følge de samme reglene som andre
